Eventide har stått for noen klassiske produkter opp gjennom årenes løp. Noe av det første var deres første produkt, som helt klart inntok en slik rolle. Eventide Instant Phaser Model PS101 var et slikt produkt, og det tok ikke lang tid når de slapp det produktet i 1972 at den også ble tatt i bruk av sentrale personer og studioer. Egentlig, og det er jo rimelig interessant, skapte de to bak Eventides Instant Phaser et produkt som simulerte flanging, for på det tidspunktet produktet ble lansert var det vanskelig å få til elektronisk. Alt dette førte jo til at en hel del ble en smule forvirret når Eventide Instant Phaser PS101 dukket opp i 1972. PS101 ble bygget opp for å gjøre det den skulle gjøre ved hjelp av motstander og kondensatorer, og motstander og kondensatorer kan ganske enkelt ikke skape tidsforsinkelse, eller ekko om man vil. De klarte å skape en form for simulering ved å koble opp et utvalg all pass filtre, for å få den effekten som man gjerne assosierer med flanging. Noe få år seinere begynte jo disse mulighetene å bli en litt annen realitet gjennom framveksten av såkalte Bucket Brigade IC ’er, men for Richard Factor og Tony Agnello var ikke det en mulighet der og da. De hadde et ønske om å realisere en ide og da gikk de den veien de da måtte for å få det til.

Flanging som effekt, i en ganske enkel form, ble demonstrert av Les Paul allerede i 1952. Han hadde uansett en tendens til å gå for alt som dukket opp av muligheter framfor han til enhver tid. Det var dog først i 1959 at man så en innspilling som utgjorde en forskjell i så måte. En lydtekniker ved Gold Star Studios i Los Angeles mikset utgangene fra to båndmaskiner som ble kjørt uten synk, og det resulterte i den første kommersielle anvendelsen via singelen «The Big Hurt» av Toni Fisher. Det tok litt lenger tid før effekten ble brukt på en litt mer åpenbar måte og virkelig begynte å bli populær.

Det var kanskje ikke så underlig at dette ble langt mer aktuelt i løpet av sekstitallet, for det var et sted i tida hvor det ble åpnet opp for eksperimenter av alle slag. En ting var alle de ulike rusmidlene som ble tatt i bruk på et svært så omfattende vis, fram til de ble gjort ulovlige på slutten av sekstitallet. For de som da var i stand til å ta i bruk to eller flere båndmaskiner når de jobbet med musikk var det rimelig enkelt å se litt tilbake og så raffinere noe av det man trakk ut av den tida. Et band som virkelig gjorde nytte av flanging i så måte var Small Faces, som med låta «Itchycoo Park» gjorde flanging til en meget viktig del av uttrykket. Lydteknikeren, George Chkiantz valgte å ta flanging i bruk på et omfattende vis i den låte. På den tida var det er par studenter i New York som hørte «Itchycoo Park» på AM-radioen og det gjorde virkelig inntrykk. Bare noen få år etterpå ble disse studentene Eventide.

Så hva er det egentlig som foregår? Ved å legge et signal til et forsinket signal av seg sjøl så skapes topper og nulling i det kombinerte signalspekteret fordi noen frekvenser vil legge til (i fase) og andre vil trekke fra (ut av fase). Resultatet er en spektrumrespons som ser ut som en kam (comb) – lydteknikere kalte den hule lyden for «Comb Filtergin». Effekten man hører skjer når forsinkelsen varieres. Når forsinkelsen endres, vil de frekvensene som havner på utgangen bli forsterket eller kansellert – som om tennene i kammen kommer tettere sammen eller litt lenger fra hverandre. Den sveipende hule lyden som vi hører er det som blir kalt flanging. Eventide ville gjerne valgte å bruke begrepet fasing framfor å gi folk en ide om at dette var sann flanging, og følgelig var det i det navnet de ga denne boksen når de slapp den, Instant Phaser, framfor flanger. Eventide mener at det er en hel del folk som ennå ikke helt har tilgitt dem det. PS101 var en rackmonterbar boks fylt opp med analoge komponenter med en stor knott i midten av frontpanelet. Eventide kan opplyse at lyset rundt den knotten ble levert av lyspærer og ikke LED.

Og hvorfor nevner man dette nå? Jo, ganske enkelt fordi Eventide nå faktisk har lykkes med å gjenskape den originale PS101 som Plug-In. De gjorde et forsøk for noen år siden, ifølge Tony Agnello, men det gikk ikke helt etter planen. Mest fordi de hadde lest den originale dokumentasjonen litt feil. De gikk etter hvert helt tilbake til start, og under det siste året har de jobbet intenst med å få alle detaljer på plass. De oppfordrer spesielt de som sitter på den gamle originalen om å sammenligne og fortelle dem resultatet. Den kommer med en oppdatert frontplate og en del unike kontrollere som Age, Mode svitsjing og Sidechaining, noe som sørger for at det er en hel del å ta tak i både for gamle og nye brukere av Eventide Instant Phaser PS101. Prisen dessuten en helt annen. Originalen kostet i sin tid 500 US $, noe som ville tilsvart 3.000 av det samme slaget i dag. Plug-In versjonen koster 129 US $ ut februar. Kommer for VST og AU. For de som måtte lure på hvor man kan høre originalen så kan jo Led Zeppelins «Kashmir» være verdt en gjennomgang. Todd Rundgren var en som kjøpte en hel bunke av denne i sin tid, og som brukte den flittig. En annen første for Eventide var i 1975, når de kom med verdens første kommersielt tilgjengelige digitale effektenhet for lyd, H910 Harmonizer.

Det store øyeblikket for Eventide på dette årets NAMM i Anaheim var dog et stykke med virkelig isenkram, og for å markere det på et solid vis hadde de invitert en av brukere inn for å introdusere produktet. Produktet er The Rose og den som tok seg av introduksjonen var ingen ringere enn Vernon Reid fra gruppa Living Color. Han sa ikke så mye, men han spilte desto mer, med vekt på den nye The Rose og en Eventide H9, som han har benyttet seg av ganske lenge allerede. Rose er et, for Eventide å være, relativt rimelig produkt. Den vil være tilgjengelig fra 15 mars 2019 til den nette sum av 349 US $.

Eventide mener de har designet en delay enhet med modulasjon på et litt annet vis enn andre ved at de har valgt å gå for en DDL (Digital Delay Line) framfor å designe det hele rundt en DSP. Ved å gjøre det på det viset mener de at de har kommet opp med en enkel, utsøkt, supermodulert digital forsinkelses enhet som, kombinert med en helt igjennom analog krets som er skapt for miksing, filterbehandling og feedback, leverer varere. Omfanget av de effektene man kan ta ut av denne enheten er ganske omfattende, og man merker med en gang i hvor stor utstrekning Rose helt klart hviler på det som tross alt er den samlede erfaringen som Eventide kan tilføre. Kvaliteten på denne boksen er av en slik karakter at den kan brukes like gjerne på en scene som i studio.

Som Tony Agnello sa det: «Rose har alle de fine egenskapene man er vant til med en bucket brigade med ingen av dens begrensninger. Den er kulminasjonen av fem år med utvikling og prøving som helt klart peker tilbake til 1745 DDL, den originale Digital Delay Line. Rose er den første pedalen som gjør nytte av denne nye måte å gjøre ekko på. Det er ingen digital signalprosessering som så dann, bare en lang, utsøkt, sveipet ekko. Analoge kretser gjør resten.»

The Rose mener Eventide lyder helt annerledes i utgangspunktet grunnet dens unike design. Ekko blir hentet ut av en variabel digital klokke som kan sveipes over et område fra opp til 200kHz for maksimal kvalitet med opp til 10 sekunder med forsinkelse, og ned til 8kHz for opp til 50 sekunders forsinkelse. The Rose kan tilby fem ulike modulasjonskilder, tre bypass typer, fem forhåndsvalg, en fullt ut programmerbar Hotswitch, invertert fase, reversert ekko, multiekko, MIDI, TRS/Expression/Aux inngang, og med det har man en hel del valg å plukke fra. Vil en høre hva Vernon Reid for ut av en Rose har jeg lagt ut et par videoer som forteller litt i alle fall. Video 1 – https://www.youtube.com/watch?v=OBPvZhZZ80s Video 2 – https://www.youtube.com/watch?v=OQ4qil7-7lM , og en hel del mer vil dere uansett finne på sidene til Eventide – www.eventide.com – hvor dere også vil finne informasjon om hvor produktene deres kan kjøpes, og til hvilke priser.

Dette er de sentrale egenskapene hos The Rose slik det blir listet opp av Eventide:

• Analog dry path 
• Analog Mix, Filter, and Feedback
• Five customizable factory presets
• Standard delay times from 10 sec to 10 μsec
• Modulation sweep from 1/2 to 2x the standard delay time, simultaneously modulating pitch across a full octave +/-
• Selectable modulation source: Sine / Square / Random / Envelope / External (CV)
• Reverse delay function for backwards delays
• Invert function flips the phase of the delayed signal
• Delay Multiply (2X, 3X, 4X, 5X) for delays up to 50 sec
• Assignable Hotswitch: Tap Tempo / Infinite Repeat / A/B switching / LFO Hold / LFO Reset
• Input Level Select Switch: Line / Instrument
• TRS Input: Expression Pedal / Auxiliary Switch / MIDI
• Selectable Bypass: Relay / Buffered / Input Kill
• USB: MIDI / Software Updates / Preset Manager

Beyerdynamic fikk endelig en solid anerkjennelse for sin M 160 båndmikrofon dette året da den ble innlemmet i TEC Hall of Fame. Dette er innlemmelser som blir foretatt av et utvalg bestående av 50 anerkjente lydeksperter, inkludert forfattere, undervisere, teknikere og andre profesjonelle. Beyerdynamic M 160 er en dynamisk mikrofon med doble båndelementer og en hyperkardioid karakteristikk, noe som fører til en kraftig begrensning av lyd som kommer fra baksiden av mikrofonen. M 160 har dessuten også en støydemping på 25 dB ved 110 grader. Den har en bred frekvensgang som løper fra 40Hz til 18kHz, og en karakteristisk nøytral lyd som man ofte finner i båndmikrofoner, noe som ikke minst gjør den ypperlig egnet for bruk med strengeinstrumenter som fioliner, bratsjer, celloer og gitarer. Interessant å notere seg er at Eddie Kramer, en av verdens mest kjente lydteknikere, spilte inn både vokalene og gitarforsterkerne til Jimi Hendrix med beyerdynamic M160 for å eliminere mengden av lekkasje fra bass og trommer inn i livesignalet til Jimi. En annen som også tok M160 i bruk var lydteknikeren Andy Johns, når han valgte å bruke den på trommene til John Bonham for å få til den massive trommelyden på Led Zeppelins «When The Levee Breaks». Det finnes garantert en hel del flere historier til historien om beyerdynamic M160, en mikrofon som fortsatt er å finne i produktkatalogen til beyerdynamic – for de som kunne tenke seg å sjekke den ut. Mer info hos – https://europe.beyerdynamic.com/ – hvor alt av produkter fra denne produsenten presenteres, og en hel del mer.

Beyerdynamic hadde dette året satt sammen to pakker for de litt mer kreative, nemlig Creator 24 og Creator 24 PRO. Den første pakken kommer med en beyerdynamic FOX USB-C mikrofon i kombinasjon med en DT 240 PRO hodetelefon, mens den andre pakken kombinerer den samme mikrofonen med en DT 770 PRO hodetelefon, som beyerdynamic hevder å være den oftest benyttede hodetelefonen i studioer i verden i dag.

FOX USB-C mikrofonen kommer med en konverter med en oppløsning på opp til 24 bit ved 96 kHz. Mikrofonen har nyrekarakteristikk, kardioid, og kommer med en stor condensermembran. Det er en mikrofon beyerdynamic har tatt fram for vokaler, dubbing og musikkinstrumenter som akustisk gitar, forsterkere, akustiske pianoer, strengeinstrumenter, blåseinstrumenter, trommer og perkusjon. Med andre ord – stort sett alt som produserer lyd. FOX USB-C inkluderer også en hodetelefonutgang som gjør det mulig å lytte tilbake i sanntid uten forsinkelse. Følsomheten til mikrofonen kan stilles fra kraftige til svake lydkilder ved hjelp av en gainsvitsj. Mikrofonen er dessuten også kompatibel for bruk med Mac eller Windows slik at den enkelt kan tas i bruk i både studioer og ved hjemmeinspilling.