For å ta en aldri så liten sidetur, bokstavelig talt, denne dagen, så velger jeg å ta de av dere som kommer med på en tur innom Meteor Crater, som ligger solid plantet i marka midt inne i Arizona i USA. Det er bare en liten tur ut og vekk fra den ruta som er I-40, og som i gode gamle dager gikk under navnet Route 66. Det er noen fragmenter igjen av den veien langsmed det som i dag snor seg gjennom USA, fra Chicago til Los Angeles.
Meteorkrateret i Arizona, USA, ligger omtrent 60 kilometer øst for Flagstaff og 29 kilometer vest for Winslow i Arizona – omtrent midt ute i ørkenen. Det siste er nok det som forklarer en hel del rundt hvorfor og hvordan det krateret har fått stå så uberørt som tilfellet har vært, gjennom 50.000 år – sånn omtrent. Hvorfor det har akkurat det navnet har mer med praksis i USA å gjøre, at man navngir ting etter nærmeste geografiske referansepunkt, og i dette tilfellet var det et postkontor som lå på en plass som i sin tid gikk under navnet Meteor. Stedet var tidligere kjent under navnet Canyon Diablo Crater. Blant vitenskapsfolk er krateret gjerne kjent som Barringer Krater, etter Daniel Barringer som i sin tid var den første som slo fast at dette krateret måtte være dannet av en meteoritt. Stedet er dessuten også privat eid av familien Barringer gjennom deres selskap Barringer Crater Company, og siden stedet er i privat eie er det heller ikke beskyttet som nasjonalt monument i USA. Det har dog fått betegnelsen National Natural Landmark, det skjedde i november 1967.
Man må bevege seg gjennom det landskapet som ligger rundt dette krateret for å forstå hvorfor det har blitt liggende så uforstyrret gjennom 50.000 år. Krateret ligger omtrent midt mellom Winslow og Winona (noen som husker sangen Route 66 – don’t forget Winona), og mellom de to plassene, som i seg sjøl heller ikke er så voldsomt omfattende, er det stort sett ingenting annet enn ørken. For 50.000 år siden var det både en del kjøligere og langt mer frodig på denne plassen, med de bosetningene som dukket opp etter hvert var indianerstammer som ikke belastet naturen i særlig grad – de levde tross alt av det den kunne gi!
Vi kunne garantert lært en hel del av det i denne tida. Det er dessverre ikke mange igjen av disse nå, og det som finnes i denne delen av USA er en del spredte reservater her og der, med en hel del ”Trading Posts”, eller små handelssteder, du kan stoppe ved langs veien. Skal man oppleve noe som går litt dypere må man et stykke vekk fra hovedveiene. Det er ikke hva dette handler om. Det er en helt annen historie.
Historien om Meteor Crater har rullet litt fram og tilbake opp gjennom årenes løp også, og det tok en del tid før man kom fram til at krateret måtte ha oppstått som et resultat av et meteorkrasj.
Krasjet skjedde omtrent for 50.000 år siden i den tidsperioden som kalles Pleistocen, det er den sjette eldste tidsepoken i Tertiærperioden. Sammen med Miocen (som var for 23-5 millioner år siden), Pliocen og Holocen (fra 9500 før Kristus til i dag) utgjør Pleistocen Neogen (med 23 millioner år siden til vår tid), en periode som sammen med det forutgående Paleogen utgjør det som gjerne beskrives som jordens nytid. Krasjet skjedde med andre ord før det var folk i dette området, og i en tid da klimaet var et helt annet enn det man finner der i vår tid.
Som sagt var det Barringer som først foreslo at krateret måtte være dannet av en meteoritt, og han begynte å undersøke område for å finne bevis for nettopp det. Barringers firma Standard Iron Company fikk gruverettigheter og eiendomsretten til det området hvor krateret befant seg gjennom en landpatent som ble undertegnet av Theodore Roosevelt i 1903. Det gjaldt et område på 640 Acres (eller 2,6 kvadratkilometer) rundt senteret av krateret. Han hadde en ide om at området kunne holde opp til 100 millioner tonn med jern, så han hadde jo en viss kommersiell interesse i denne satsningen – det var en mengde som ville utgjort en verdi på en milliard dollar i 1903, så det var jo motiverende nok for hans del. De klarte ikke å lokalisere mer enn mulige 300.000 tonn, noe som lå milevis fra hans første estimat, og noe som gjorde det mindre interessant for gruvedrift.
Det var først i 1960 at seinere forskning som ble utført av Eugene Merle Shoemaker bekreftet hypotesen til Barringer – at krateret var forårsaket av et meteortreff. Det sentrale i dette var funn av mineraler som Coesitt og Stichovitt, sjeldne former for Silisiumdioksid som kun ble funnet på steder hvor man hadde kvartsbærende stein som hadde blitt kraftig truffet av et umiddelbart overtrykk. Det kan ikke skapes gjennom vulkansk aktivitet. De eneste måtene å kunne oppnå det på naturlig er enten gjennom et treff eller en nukleær eksplosjon. Shoemakers oppdagelse blir betraktet som det første definitive beviset på utenomjordisk treff mot jordas overflate. Siden den gang har en hel del andre kratere blitt identifisert over hele verden. Meteorkrateret er et av de mest visuelle både på grunn av sin størrelse, den unge alder og det faktum at det er situert i et område hvor mangelen på tildekkende vegetasjon er slående.
Formatet får man et godt inntrykk av når man står ved kanten av krateret etter at man ha gått gjennom besøkelsessenteret og det tilhørende museet – og sjølsagt også en tilhørende butikk med effekter som henter innhold fra stedet. Meteorkrateret ligger 1.740 meter over havet, og det har en diameter på cirka 1.200 meter med en dybde på 170 meter sånn omtrent. Det er omkranset av en kant som stiger omtrent 45 meter opp fra det omkringliggende landskapet.
Bare et lite tips om man skulle befinne seg på tur gjennom den delen av verden ved anledning. En anbefaling dog – sørge for å ha litt tid å bruke på denne strekningen, og de folkene man vil treffe langs den veien. Det vil du aldri angre på.