Fender produserte i sin tid en fullstendig gjennomsiktig Stratocaster, bedre kjent som Lucite Stratocasteren på grunn av materialet som ble benyttet – Polymetylmetakrylat – akryl som vi kjenner det i kortformen. Fender Stratocaster dukket som kjent først opp i 1954, og etter noen år på veien med denne gitaren kom Bill Carson, salgsrepresentant og musiker, til Fender med et forslag om at de burde bygge en gjennomsiktig gitar. Bill Carson mente at det var så mange av de virkelig fine egenskapene i en Stratocaster som virkelig kunne presenteres på et skikkelig bra vis med en gjennomsiktig gitar. Materialet var fortsatt relativt ferskt i en industrisammenheng. Det var utviklingsavdelingen til DuPont som i 1931 kom opp med det som var en polymer med betegnelsen Polymetylmetakrylat, som i realiteten var den første plasten som kom som et resultat av petrokjemi, med andre ord olje (og en industri som Jens Evensen ved en anledning understreket for meg passet kvaliteten i den norske oljen som hånd i hanske, og en årsak til at den i så liten grad tas ut som drivstoff). Fender Stratocaster ble i sin tid designet av Leo Fender i samarbeid med musikere, ikke minst den lokalt travelt opptatte Bill Carson, og hvor man uten han neppe ville sett Stratocaster i sin nåværende form. Han var virkelig instrumentell i det å få hele uttrykket på plass.

En ting var det jo at de fant materialet hos DuPont, som allerede var en sentral leverandør til Fender. DuPont leverte lakken til den tidens biler, lakk og farger som også Fender tok i bruk. Man kunne faktisk enkelt matche en gitar med en bil eller flere, eller den andre veien rundt. Når man hadde funnet fram til materialet så var den neste oppgaven å utvikle de delene ut av det materialet som kunne fungere til det formålet man var på jakt etter – nemlig det å vise fram en Fender Stratocaster i all sin herlighet med alle funksjoner og egenskaper eksponert. Siden det i aller høyeste grad var snakk om en unik gitar, og gjort ut av et meget spesielt materiale i den tida, så måtte hele instrumentet bygges for hånd. Det var en jobb som startet i 1957 og som ble avsluttet i 1961 da var den klar til å spilles på, for den var bygd for både å bli spilt og også stilt ut på ulike arrangementer. Den var ikke direkte praktisk å spille på, mest på grunn av vekta. Den tippet skalaen på vekta med litt over åtte kilo, så det å slenge den over skuldra krevde en person med en viss fysikk.

Fender Lucite Stratocaster ble også tildelt et serienummer, og det var 26660, noe som samstemmer med en gitar bygd i perioden 1957 til 1958. Alle metalldeler på gitaren, vibratoarmen, stolen og stemmeskruene var forgylte. Det hele ble avsluttet med et åtte-hulls plekterbrett fra før 1959. halsen hadde fått en markant V-profil. Den var som sagt helt greit spillbar.

Denne gitaren ble utstilt på en rekke musikkutstillinger, og der ble den stilt ut under betegnelsen ettusen dollar gitaren. Det var den verdien den holdt i den tida, og et godt stykke over de prisene en gitar hadde fra Fenders side i den tida. Den var sjølsagt ikke til salgs uansett, men det var en grei referanse. Hadde Fender hatt en Custom Shop på den tida, og fått inn virkelig ordre på en slik gitar, ville nok prisen blitt en helt annen med tanke på det arbeidet som gikk inn i den. Det fantes ikke et slik marked i denne verden på den tida, så ikke en gang tanken dukket opp naturlig nok. Det ble gjort en og annen endring underveis, og det mest åpenbare var at man etter hvert skiftet ut den forgylte mekanikken med en forkrommet en. Det fikk det hele til å framstå litt mer komplett rent estetisk igjen. Den neste endringen skjedde etter at CBS overtok Fender i 1965. De som da overtok besluttet å gi gitaren en halsplate merket med logoen til CBS, og et nytt serienummer. Nå ble det 77958, noe som forteller om et instrument bygget i 1965. De valgte samtidig også å trekke instrumentet ut av alt av musikkutstillinger og lånte den bort til et vitenskapelig museum i Tulsa, Oklahoma. Under den tida ble instrumentet ansvaret til Bill Carson, som på det tidspunktet hadde blitt tildelt stillingen som Fenders sjef for artistrelasjoner i Nashville, Tennessee. Etter å ha vært stilt ut på et museum havnet gitaren bak glass i lobbyen på flyplassen i Nashville. Dette varte bare noen få måneder, for Fender mente raskt at kostnaden med å drive den formen for markedsføring, uansett hvor mange tusen som passerte den gitaren til og fra Nashville, ble i overkant høy, så de trakk den tilbake. Dessuten passet ikke lenger denne Stratocasteren de ideene og produktene som drev Fender på denne tida. De mente rett og slett at det ikke hadde noen hensikt at den lenger synes siden designen brøt med de aktuelle modellene og med en gang kunne skape forvirring i markedet. Resultatet var at gitaren havnet under en seng hjemme hos Bill Carson, og der ble den liggende fullstendig ubrukt i flere år.

Hvorfor jeg nevner dette er fordi John Sprung, som drev American Guitar Center i Maryland, fikk som den samleren han var et tilbud fra Bill Carson om å kjøpe denne gitaren og en del annet Fender-relatert som han hadde liggende. John Sprung er dessuten kjent som forfatteren av boka – Fender Amps – The First Fifty Years. Kjøpet foregikk omtrent mitt inne på åttitallet. Sommeren 1990 dukket så jeg opp i Washington D.C. hvor jeg slang meg med The Nighthawks, et lokalt band i det området, og hvor jeg ble boende hjemme hos munnspilleren og vokalisten Mark Wenner. Mark mente jeg burde se et og annet i det området når jeg allikevel var der, og med det så tok han meg med ut for å treffe en hel del folk i det lokale miljøet. En han mente jeg virkelig ville ha glede av å møte var John Sprung, og med det ble det en tur innom hans forretning i Maryland. Hovedvekten av det han hadde av produkter der var forsterkere fra et godt stykke tilbake i tid og framover. Det var Mark som først nevnte det, og som følgelig spurte John om han fortsatt hadde Stratocasteren. Når det ble sagt var det temmelig klart at de snakket om en spesiell Stratocaster, og jo da, han var fortsatt eier av den. Han fant den fram, og man fikk anledning til å ta en titt, og også prøve den litt. Den var helt klart spillbar, og tung nok. Litt seinere det samme året solgte John Sprung gitaren videre til en samler, som visstnok fortsatt skal sitte på den. Hva salgssummen ble aner jeg ikke, men John Sprung antydet at den langt på vei ville være verdt noe nær et normalt hus på den tida.

The Nighthawks er et smått legendarisk band fra området rundt Washington D.C., fra hvor de har operert under svært mange år, og med en del ulike sammensetninger. De jeg traff, og ble kjent med i sin tid var tre av de originale medlemmene. Det var Mark Wenner på munnspill, Pete Ragusa på trommer og Jan Zukowski på bass. Nå snakker vi rundt 1990, og med seg på gitar hadde de fått med seg Jimmy Nalls, som hadde gjort seg sjøl kjent gjennom sørstatsgruppa Sea Level, og på vokal og saksofon hadde de med Jimmy Hall, med blant annet fortid med bandet Wet Willie og som også hadde sunget på albumet «Flash» med Jeff Beck, og han har også vært med på vokal med Jeff Beck under de siste årene.

De kom til Norge for noen spillejobber våren 1990, og i den forbindelsen nevnte jeg for dem at jeg skulle over i løpet av sommeren. Det var snakk om et NAMM show i Atlanta, Georgia og en plan om å besøke fabrikken til Gibson i Nashville. Siden de hadde planer om en liten turne for egen del i den samme tida slengte jeg meg med på den. Litt for å se og oppleve hva dette ville være i USA, og det var jo interessant nok. Kjørene fra Washington D. C. På kvelden og gjennom Blue Ridge Mountains og inn til Tenneesse i det lyset begynte å bryte igjen. Et lite stopp i Nashville for å plukke opp Jimmy og Jimmy før det bar videre til Memphis, og en spillejobb på Beale Street – hvor vi forøvrig også traff Albert King, som var innom for en lunsj i det Nighthawks kom inn for å sette opp sitt utstyr for den kvelden.

Vel ferdig i Memphis, som også inkluderte en tur innom Graceland, hjemmet etter Elvis Presley, bar det tilbake til Nashville hvor Nighthawks hadde en ny konsert å gjennomføre. Etter den jobben sa jeg farvel til dem. Jeg ble værende igjen i Nashville i noen dager, som sagt for å gjennomføre et besøk hos Gibson. Kan hende er det på høy tid å gjøre en ny visitt nå, med tanke på alle de forandringene som nå ser ut til å komme på plass. Til alt overmål fikk jeg dessuten også med meg en 4. juli markering mens jeg var i Nashville. Den foregikk hjemme hos Jimmy Nalls. Det var både varmt, og tørt, i det området husker jeg, men fyrverkeriet fløy lavt over hele den byen hele den dagen. Det var så tørt at en bil hadde antent et lite skogsområde bare ved å treffe fortauskanten med hjulkapselen sin. Det var uansett en opplevelse for livet, og jeg er virkelig takknemlig overfor disse folkene at man ble så vel tatt imot, og ikke minst vist rundt og introdusert til en hel del andre også.

Jan Zukowski og jeg tok oss noen timer av etter at ting hadde blitt satt opp på klubben på Beale Street. Vi satt kursen i retning av Graceland, som jo var det stedet hvor Elvis Presley hadde sitt hjem i mange år. Det var også der hans liv kom til en ende etter en litt tragisk avslutning kan man nok si. Utsilt der var de to flyene han hadde til disposisjon, et lite privatfly og et noe større ved siden av. Der sto også turnebussen hans, som han gjerne fylte opp med venner når han skulle ut til Los Angeles for filmarbeid og Las Vegas for show. Der hadde man også funnet plass til den rosa Cadillacen han kjøpte til mora si etter hans første hit traff toppen av listene i USA. Det var også et lite innspillingsstudio der hvor folk kunne gå inn å gjøre sine egne versjoner av Elvis største hitter. Helt klart en populær plass for folk å valfarte til, og mest sannsynlig er det fortsatt det. Elvis Presley blir ikke uaktuell med det første.