Noen nordmenn ble minnet i forbindelse med avslutningen av den første dagen på dette årets NAMM Show. Det var Per «Abe» Abrahamsen, Jan Erik Kongshaug og Nils Bjarne Kvam. De dukket opp som et resultat av et spørsmål jeg fikk fra han hos NAMM som har ansvaret for disse markeringene, som har foregått gjennom en del år på NAMM nå. Midt inne i vinteren dukket det opp en epost med spørsmål om det var noen nordmenn som burde nevnes, og da dukket disse navnene opp. Det neste var om jeg kunne produsere noen bilder og også skrive en sak om hver av disse som NAMM kunne legge inn i arkivet sitt. Sjølve markeringen ga kun fødselsår og hvilket år den enkelte døde. Jan Erik Kongshaug var den som hadde gått først av disse, men på grunn av Covid var det greit nok å inkludere han også. Per Abrahamsen og Nils Bjarne Kvam døde begge i løpet av 2022, Nils Bjarne i januar og Per Abrahamsen i desember – disse to hadde en spesiell plass hos meg, så det å gjøre noe med disse var ikke noe jeg hadde noen problemer med.

Per «Abe» Abrahamsen var mannen bak Electrocompaniet, og gjennom det firmaet var han med på å utvikle og få ut på markedet en serie med forsterkere som satt et solid merke på HiFi-markedet, fra den første 25 watteren, som jo ble en klassisker omtrent fra det øyeblikket den kom ut, og hele veien til de massive sluttrinnene som dukket opp. Det var de siste han hadde i programmet når jeg ble kjent med han. Det skjedde etter at Nils Bjarne Kvam fikk en «shining» en morgen han sto i dusjen i august 1991, og som førte noen av disse forsterkerne inn på en rekke svært spennende prosjekter under de årene som fulgte. Jeg husket utmerket godt Per fra tida i Mojo Blues, som jo var det første stedet hvor han gjorde Norge oppmerksom på han. Bandets første singel, som også var en grei suksess for deres del, var deres versjon av Rolling Stones «Lady Jane». Noen år seinere var han i gang med å utvikle en forsterker som overrasket markedet på et betinget vis. Det var et produkt som fant fram til de mest kritiske i forhold til slike ting, og de fikk en meget positiv test gående sin vei. Det var det som ble starten på Electrocompaniet. Jeg kom inn på seinsommeren I 1991, og da var det etter et spørsmål om jeg kunne bringe med meg en forsterker, av den nye 250 AW modellen, slik at Bruce kunne teste ut den. Det gjorde jeg, og han falt i staver over den, noe som resulterte i et samarbeid som førte fram til kreditter på album av Michael Jackson og Herbie Hancock, for å ha nevnt et par. Vi hadde en veldig interessant reise, en man helt klart lærte en hel del av. Minnet etter Per står sterkt.

Jan Erik Kongshaug var den neste som dukket opp på denne kvelden for å minnes de som hadde gått bort i musikkbransjen under den siste tida. Jan Erik var en som virkelig etablerte Norge på kartet når det gjaldt lydteknikere. Han startet opp sin karriere som lydteknikker for alvor i studioet til Arne Bendiksen, og der var også der han så smått begynte å jobbe for Manfred Eicher og hans ECM. Utenom de norske artistene i den tida – Jan Garbarek, Arild Andersen, Jon Christensen og Terje Rypdal som de første, dukket også en del internasjonale artister tidlig opp i enden av de mikrofonene han satt opp. Soloinnspillingene med Chick Corea og Keith Jarrett var noe av det som ikke bare dukket opp, men som også satt solide spor i verden av jazz. Etter hvert etablerte Jan Erik sitt eget studio, Rainbow Studio, og der fortsatt han sitt arbeid med noen av de fremste innenfor jazzen. Det er for mange å nevne på denne plassen, men om du søker opp navnet han finner du alt dette, og en hel del mer. Jan Erik var også en mer enn bare habil gitarist og bassist for egen del, og han la igjen en hel del bak disse instrumentene også. Han var en gigant som aldre gjorde noe stort nummer av noe av dette for egen del, noe som helt klart ikke gjorde han noe mindre. Han la igjen etter seg en enorm katalog, og de han traff ble alle berørte av han og hele hans vesen. Han vil bli husket.

Nils Bjarne Kvam var nok den av disse som sto meg nærmest, og vi hadde da også en rimelig omfattende kontakt gjennom alle år. Nils hadde en mangslungen karriere og liv. Det var ikke den ting han var nysgjerrig på, og det han la sin elsk på undersøkte han grundig. Hans kunnskap ble å ligne med det man gjerne fant i et omfattende leksikon, eller bibliotek om man vil, og vi hadde noen omganger hvor vi delte fritt av alt det vi snublet over av folk og annet. Nils var den første som startet en helt uavhengig plateselskap i Norge, On Records, og den mest omfattende artisten der fra starten av, var New Jordal Swingers. Også Nils havnet i studioet til Arne Bendiksen, hvor han delte tid med Jan Erik Kongshaug og Bjørn Erik Lillehagen. Det store med Arne Bendiksen var at han tillot alle i studioet å bruke studioet til egne prosjekter, om intet annet foregikk på den plassen. Det var en anledning som ga Harald Are Lund, som produsent, og Nils som lydtekniker en mulighet til å spille inn Junipher Greens dobbeltalbum «Friendship», som også er kjent som Norges første dobbeltalbum. Nils fortsatte å jobbe for ulike firmaer innenfor lyd, og vi endte opp sammen når prosjektet med Electrocompaniet, Bruce Swedien og koblingen til Michael Jackson dukket opp. Nils er en jeg virkelig savner nå, men jeg vet å sette pris på de øyeblikkene vi hadde sammen, for i sum var det er virkelig utrolig og svært så verdifull tid. Lærerik var den sjølsagt også. Nils pleide å introdusere meg for andre folk med ordene: Treff Trond, han kjenner halve verden! Noe som fikk meg til å replisere med: Og Nils kjenner den andre halvparten! Han hadde en evne til å røre ved folk som var unik.

Tributten kan du se via denne siden: https://www.namm.org/library/oral-history/2023-industry-tribute?fbclid=IwAR0-gohNEwTcRezvHaa4ya1wLXgpShZSa8q6DqOqwl3lQw_hMOnOu3lRxg8