Den første dagen i forbindelse med dette årets NAMM, som på mange måter blir en viktig prøvestein for det som kan komme under de neste årene, ble startet med et frokostmøte. Det var tydelig noe svært mange tenkte på, og det hele ble fylt opp såpass langt at man måtte stenge dørene til slutt – de som ikke kom inn kunne strømme det hele på Nettet. Det var et frokostmøte som i alle fall ikke gikk tom for mat, men tallerkener var en helt annen historie. Når de rant ut av dem ble maten bare trillet ut med en gang. Det var en som rakk å ta med seg et brett med litt diverse, og en annen som fikk med en stor bolle med frukt, etter det var det slutt. Når man endelig fikk satt seg ned for møtet ble ting ganske så interessant temmelig raskt. Høydepunkter for min del må nok være samtalen med Bill Putnam Jr., i et intervju gjennomført av Joe Lamond, den fortsatt gjeldende presidenten og CEO for NAMM. Den neste var Herb Trawick, som var en av de som var sentral når Pensado’s Place ble startet opp. Til slutt brakte Joe Lamond opp John Fogerty, godt kjent fra Creedence Clearwater Revival, som fikk prisen som årets artist, og som satt seg ned for å prate om sitt liv.

Bill Putnam er en av de som står bak Universal Audio, og han benyttet anledningen til å snakke en del om sin egen utvikling, ikke minst med å vokse opp med Bill Putnam som far. Bill Putnam var en av de figurene innenfor denne industrien som virkelig fikk til på plass ganske tidlig i sin karriere, mest fordi han så behov i forbindelse med de studioene han etablerte og drev, med start i Chicago og fortsettelse i Los Angeles. Juniors egen karriere var ikke så satt i stein fra starten av, men når han først begynte å interesse seg for det hele begynte han også på utdanning som skulle gi han det nødvendige grunnlaget for å etablere Universal Audio på nytt etter at ting hadde ligget litt stille etter senior. De enhetene senior var med på å utvikle og produsere var ting som fortsatt befant seg i en hel del studioer over hele verden, så det var i alle fall ikke vanskelig å oppleve at folk opplevde disse enhetene som vitale for de som brukte dem – og det har folk gjort hele tida. Det sier en hel del om soliditet når man vet at mye av dette fortsatt er i bruk i dag, seksti til sytti år etterpå. Dette var hva de tok tak i når det startet opp Universal. Da hadde Bill Putnam junior avsluttet sin egen utdannelse, etter et opphold med en drop out som varte noen år. Det hele startet opp med de produktene som var historien til Universal, og dette var analoge enheter som var med på å bidra en hel del som en del av digitale produksjoner da det ga en hel del tilbake gjennom de virkelig fine analoge egenskapene som disse enhetene kunne tilby. Over tid ble dette også en del av de digitale produktene som Universal Audio er kjent for i dag, med sine konvertere, programmer og plugger for mange formål.

Dette var et frokostmøte som hadde som tittel «Karakterer», og det var noe som helt klart pekte tilbake til alle de som deltok på de ulike panelene som ble presentert for publikum denne morran. Og de som er nevnt her nå, som kun var en del av de som kom fram med ulike vinkler inn til det temaet, var i sannhet folk som sto fram som karakterer. Bakgrunnen for dette var ikke minst det å kunne snakke om hvordan denne bransjen virket, og også betydningen av de lokale musikkforretningene når det gjaldt den utviklingen. Som et sted hvor man kunne møtes, og hvor veldig mye kunne dukke opp. Det samme gjaldt for skolene. John Fogerty kunne snakke om en musikklærer han hadde hatt i barneårene, og ble smått entusiastisk når han begynte å snakke om hvordan hun hadde oppfordret han hele tida sjøl om hans musikk neppe var noe som appellerte særlig mye til henne. Det Joe Lamond ønsket å fremme gjennom dette frokostmøtet var hvor mye de enkelte karakterene ville være med på å legge forholdene til rette som utmerket godt kunne bli mye mer enn det man først skulle tro. Dette er en industri som helt klart kommer med sin dose karakterer, og de beste er de som også framstår som gode, og viktige, rollemodeller for alle de som skal komme etter. Når man så også blir presentert for de ulike personene som representerer de navnene man kan ha hørt svært lenge, og så oppleve hvor reflekterte de er, og hvor bevisste de har vært når det gjelder alle sine egne valg hele veien for sin egen del. NAMM har blitt veldig gode når det gjelder alle slike ting nå, og de programmet de kan tilby gjennom de dagene hvert show varer kommer med en hel del svært viktig innhold på alle nivåer, fra det menneskelige hele veien til det mest tekniske. Så for de som skulle velge å ta turen til NAMM så vil jeg helt klart oppfordre alle til å forholde seg til alt det NAMM kan tilby, noe som blir presentert gjennom den appen som de gir ut, og som alltid står klar i god tid før det hele starter opp. Gjør et forsøk på å sette opp tida de med noe av det også!

Den neste som sagt, var Herb Trawick, som sammen med Dave Pensado startet opp Pensado’s Place for noen år siden, nærmere bestemt gjennom en YouTube kanal fra 2011 – https://www.pensadosplace.tv – og alle episodene er fritt tilgjengelig via YouTube. Det er en viktig base for erfaringer og kunnskaper, alt sammen kommer til deg på et veldig informativt vis. Han fortalte litt om hvordan det hele startet, og litt om hvor de befant seg i dag. Når NAMM bestemte seg for å gå over Nettet i 2021 var det Pensado’s Place som var de som dro det hele i gang og sikret det hele på et slik vis at det ble en betinget suksess. Herb Trawick er i sannhet en fargerik person han også, og en som uten særlige problemer kunne fanges inn under dagens tema, som jo var karakterer. Det hele startet sentrert rundt Dave Pensado og hans erfaringer fra studiobransjen, og de har formet et meget solid team siden de startet. Det hele var basert på et kjennskap som gikk langt tilbake i tid, og de fant raskt sine individuelle roller i det hele. De skapte raskt en lærende organisasjon, som var et begrep som ble understreket av tidligere paneldeltakere denne morran også. Dette var innslag som både ga en hel del underholdning, samtidig som det var lærerikt nok på alle mulige måter.

John Fogerty var den neste opp, og anledningen var at han hadde blitt tildelt Music for Live Award i forbindelse med NAMM Show 2023. I den forbindelsen satt han seg ned i samtale med Joe Lamond, og det ble en trivelig seanse på alle mulige måter. Han startet litt forsiktig, men når han kom i gang var han ikke god å stoppe. Han mente sjøl at man nok mest sannsynlig måtte utvide det møtet, om han for alvor skulle begynne å snakke om livet sitt. Han startet i alle fall, og for hans del gikk det tilbake til 1967, mens han var i militærtjeneste, noe som ikke alltid falt like godt hos hans litt mer hippie-inspirerte venner. Han kunne huske at han hadde kjøpt en notatbok i september 1967, og den hadde han begynt å skrive ned titler av alle slag. Den første tittelen han noterte ned var Proud Mary, og det var det eneste han skrev da, og den ble fulgt av andre titler som også etter hvert dukket opp som sanger for hans del. Han lot det hele ligge fram til han ble dimittert fra militæret på sommeren 1968. Da tok han tak i det igjen, og satt seg ned med piano og gitar. Den første linja som dukket opp framfor han når han plukket opp gitaren og slo unna noen akkorder var «Long as I remember the rain been comin’ down…», og det markerte starten på en historie som svært mange kjenner godt til nå. Når Covid dukket opp for alvor ble han sittende hjemme på gården, og det tok ikke lang tid før dattera hans spurte om de ikke kunne spille sammen. Det ble starten på noe som også begynte å dukke opp på Nettet, og sjølsagt ga både han og familien en hel del oppmerksomhet. Fram til da hadde han snakket en hel del om det som gikk inn i å forme han og hans liv, og ikke minst hvilken rolle han hadde hatt i det bandet han hadde vært en del av. Et band som oppsto ganske tidlig. Han hadde funnet en plass like utenfor gymsalen på den skolen han gikk på, og der var det et piano. Han hadde begynt å spille noen klassiske rockesanger når to stykker begynte å henge rundt han for alvor – disse ble etter hvert med i det som ble Creedence Clearwater Revival. Det stedet hvor de møttes for å øve, og også spille inn en og annen demo, ble kalt Factory, og Joe Lamond lurte jo på om det var noe som ga uttrykk for hva han så framfor seg, og ikke minst de rutinene de måtte legge inn i det hele, for å få bandet opp og gå. Han kunne som sagt ha holdt på mye lenger, og alt var jo utrolig interessant å høre på. Hadde det ikke vært for det faktum at alarmen i bygningen ble utløst, etterfulgt av beskjeden om at alle måtte forlate bygningen umiddelbart, og ikke benytte seg av heisene. Det viste seg at alarmen var falsk, men når slike ting tar man det sikre for det usikre, så det ble en solid flokk med folk som strømmet ut av de salene som hadde vært i bruk.