Så har også Per «Abe» Abrahamsen gått ut av tida. Jeg ble kjent med han i det vi gikk inn i høsten 1991. Det var som resultat av at Nils Bjarne Kvam (som døde i januar i år) hadde fått en «shining» mens han sto i dusjen en morgen. Det ledet til at vi havnet sammen hos Electrocompaniet, og der startet vi oppdraget med å få den da nye AW-250 forsterkeren inn i studio med Bruce Swedien. Bruce var på det tidspunktet opptatt med Michael Jackson og hans album «Dangerous» i Los Angeles. Per hadde jeg kjent til siden det øyeblikket Mojo Bules dukket opp på scenen midt inne på sekstitallet. Deres versjon av Stones «Lady Jane» sitter fortsatt godt i minnet fra den tida. Jeg oppfattet at Per hadde gått videre, og at han hadde tatt skrittet inn i elektronikkens verden – hvor han overrasket en hel verden med en forsterker bygd på nye teorier for bedre gjengivelse. Det var ideer utviklet og underbygd av Matti Otala, og gjort til et konkret produkt av et lite firma i Oslo, Norge. Når Per kom med AW-250 hadde han lykkes med å bringe det hele over til en forsterker som virkelig kunne flytte fjell – skulle han gjort mer enn det måtte han hatt anledning til å koble den til fossen, som Per yndet å si. Det var nettopp disse kvalitetene som slo ut for Bruces del også, og hans første reaksjon var da også: Boy, it’s fast, up and down!» Det var noe som passet han mer enn noe annet, så hans McIntosh forsterkere ble raskt erstattet med en serie med AW-250, og seinere også AW-180, monoblokkene når de dukket opp. Det var utrolig spennende å følge hvordan Per tok til seg alt av erfaringer og kommentarer rundt sine produkter, og ikke minst hvordan han så utviklet disse videre. Han så en krets med en gang han visste hva som skulle forsvares. Siden jeg kom inn på det tidspunktet jeg gjorde så velger jeg å inkludere historien om det som skjedde da vi fikk plassert Pers forsterkere på platene til Michael Jackson i sin tid. Og med det lyser jeg fred over Pers minne.

Fra HIStory dukket det opp et norsk firma, Electrocompaniet, firmaets logo og navnene på tre nordmenn på et album under Michael Jacksons navn. Det fortsatte på Invincible, og når Special Editions dukket opp av «Off The Wall», «Thriller», «Bad» og «Dangerous» ble det også satt av plass for både firmaet og de involverte i den prosessen. For å sette dette i et så korrekt perspektiv som mulig vil jeg her også inkludere den historien i denne versjonen av denne boka. At det ble en interessant reise er et solid understatement, for å bruke et utenlandsk uttrykk, og kan hende finner noen det både interessant og en smule lærerikt. Sånn sett vil det være viktig nok å inkludere det her.

Det som startet det hele, var at Nils Bjarne Kvam fikk hva han beskrev som en «Shining» når har sto i dusjen en dag tidlig på høsten 1989. Deretter tok han kontakt med undertegnede, Trond Braaten, i Fredrikstad, og spørsmålet fra Nils var enkelt nok. Han viste at jeg skulle over til AES i New York om bare noen uker, med ærend i California ved siden av. Spørsmålet var om jeg kunne tenke meg å bringe med meg en av Per Abrahamsens nye kreasjoner, Electrocompaniet AW-250 slik at Bruce kunne få anledning til å sjekke den ut. Jeg sjekket med Bea, kona til Bruce, om hun syntes det kunne høres ut som en god ide, og det gjorde hun jo. Bruce var ikke helt enkel å få tak i akkurat da siden han var opptatt i studio med Michael Jackson i forbindelse med avslutningen av arbeidet med «Dangerous», men som Bea sa det – du kjenner Bruce, Trond, han er nysgjerrig på alt, så bring den over! Dermed var vi i gang, så smått. Det måtte dog avklares med Per først, noe som krevde noen dager siden han var på reise når Nils først presenterte ideen. Salgssjefen hos Electrocompaniet var ikke helt overbevist sånn med det samme om at dette var til noen fordel for firmaet, og han lurte jo med en gang på hva de kunne ha igjen av det hele. Nils bare ba han la det ligge, og så tok han kontakt med Per når han vel var hjemme igjen. Per var ikke en som trengte til noen lang introduksjon eller omfattende forklaringer, for å si at de var med – dette var noe av det han lenge hadde siktet mot å jobbe en hel del mer med.

Så kan man jo lure på hvordan dette vare mulig, om det bare var å ta en telefon over og så sette opp avtaler? Vel, litt mer gikk det jo inn i det hele, og i realiteten snakker vi om et par års tid i forkant. Det var i løpet av 1989 at undertegnede først kom i kontakt med Bruce Swedien. Man kan gjerne beskrive det som en tilfeldighet, men strengt tatt er det sjølsagt ikke det. Det kom som et resultat av at man var opptatt med noen fagfelt hvor den god del navn også dukket opp. Et av disse navnene var Bruce Swedien, og for en med interesse for innspilling og produksjon var han faktisk temmelig sentral.

Det tilfeldige besto i at jeg var på besøk hos en slektning, som på det tidspunktet drev en liten bokhandel på et sted ved navn Ventura Harbor Village. Navnet på butikken var Island Hunter, og året var 1989, januar. Jeg hadde kommet inn for en NAMM show i Anaheim like sør for Los Angeles, og i den forbindelsen valgte jeg også å gjøre et besøk hos Karin «Lille» Jensen. Jeg ble værende der i noen dager, og en dag når vi var på vei til bokhandelen hennes pekte hun opp på en båt som lå i dokk på land i Ventura Harbor Village, og så sa hu: «Den båten er det en svenske som eier og han gjør lyden til Michael Jackson.» «Å, Bruce Swedien,» sier jeg. Hun ble litt overrasket over at jeg hadde hørt om han, men som jeg sa til henne så var jo det hva jeg var opptatt av og med, så at man kjente til han var nok ikke direkte overraskende på det tidspunktet.

Jeg ga uttrykk for at det kunne vært interessant å treffe han, og akkurat det mente hun at hun kunne fikse uten særlige problemer siden Bruce og kona hans, Bea, stadig vekk var innom butikken hennes når de var ute for å se etter båten. Båten, viste det seg, på 68 fot var i sin tid bygd i Tmmrafjord av Elias Tomra. Det var enn plass Bea og Bruce hadde besøkt noen år tidligere, og da i selskap med lydteknikeren Leif Allanson fra Stockholm og Sverige. Bruce var veldig nysgjerrig på det å vite mer om båten, bygger og de tradisjonene den båten kom ut av. Så ble da det også mitt første oppdrag for han for min del, nemlig det å lokalisere litteratur i Norge som tok for seg norske båtbyggertradisjoner – en oppgave som viste seg litt mer komplisert enn faktisk jeg også synes var behagelig. Der er det virkelig en oppgave som ligger klar for behandling, for den eller de som måtte finne det å være en spennende utfordring og oppgave. Interessen er til stede, både nasjonalt og kanskje spesielt internasjonalt. Det er en historie langt mer interessant enn olje og oppdrettsfisk.

Når jeg så var på tur igjen til USA, i juli 1989, ga jeg uttrykk for at jeg var klar for å treffe folk i Los Angeles. Når jeg så kom ut til Los Angeles etter å ha hatt et stopp i Chicago for en Summer NAMM Show, var beskjeden at jeg bare skulle ringe Bruce og gjøre en avtale med han direkte. Det gjorde jeg, og jeg fikk beskjed om å møte opp midt på dagen ved Record One på Ventura Boulevard. Record One var det studioet han da jobbet i, og prosjektet var for Quincy Jones – Back On The Block.

Det var, som vanlig, en solrik dag i det sørlige California når jeg rullet inn i bakgården hos Record One i den leiebilen jeg hadde til disposisjon. I Los Angeles, og området rundt, er det faktisk ingen opsjon. De ser rart på deg når de får beskjed om at et sted er kun et par kvartaler i mellom, og du sier at du da kunne tenke deg å gå i mellom. Så er det kvartalene til dels temmelig lange i det området.

Når jeg kom fram til Record One var Bruce allerede til stede, og jeg havnet temmelig straks inne i det studioet i Record One hvor han var opptatt med å organisere spor i forbindelse med det neste albumet til Quincy Jones, og den eneste personen som var til stede i det rommet den dagen var hans da værende assistent, Brad Sundberg. Det de jobbet med den dagen var en del av de grunnleggende sporene til det albumet, og dette var spor som hadde kommet inn fra studioet til David Paitch, som noen kanskje kjenner som keyboardist i bandet Toto. Og der befant jeg meg, som en flue på veggen, gjennom en lang dag. Bruce forklarte og viste villig vekk hva det var han jobbet med, og ikke minst hvordan han jobbet. For meg var dette (noe jeg sjølsagt ikke visste på det tidspunktet) starten på en reise som virkelig har vært både lærerik og full av svært så minnerike øyeblikk. Det er vanskelig å se hvordan det kan bli annerledes når man kommer fra lille Norge og havner så til de grader midt i smørøyet av den internasjonale musikkindustrien, og så oppleve at man etter hvert også ble solid inkludert av Bruce gjennom de påfølgende årene. Akkurat det er jeg faktisk uendelig takknemlig for.

Dagen ble avsluttet ute i bakgården på Record One, og i det vi skal dra til hvert vårt sted spør Bruce meg om jeg kunne tenke meg å komme en tur til ranchen deres for middag slik at jeg også kunne få oppleve den plassen, og ikke minst også få møte hans kone, Bea (som er kort for Beatrice, for de som måtte lure). Så der hvor jeg mest trodde at dette kun var nok et møte med en industriperson ble raskt starten på noe mer, for siden jeg skulle være i det området noen dager til sa jeg umiddelbart ja til det tilbudet. Den kommende helga satt jeg kursen fra Ojai, i fjellene innenfor Santa Barbara og Ventura og kjørte fram til Westviking Ranch i Moorpark.

Vel framme hos Swediens ble jeg tatt vel i mot, og noe av det første som ble unnagjort, var en runde en deres golfbil, hvor reisen tok meg gjennom det de hadde å tilby på egen gård samt en runde gjennom sitruslundene hos noen nærliggende nabogårder. Med på turen var Max, en grand danois de hadde på den tida, og solid trukket med inn i boka til Bruce i forbindelse med forsøkene på å få Max til å skape de nødvendige hylene når «Thriller» ble spilt inn. Det lykkes de ikke med, og det hjalp ikke hvordan eller med hva de forsøkte å friste han med. Max var ganske enkelt en hund som larmet svært lite. Han tok alt det igjen i fysisk størrelse. Han var både gammel og sliten på det tidspunktet, og det viste seg at det ble den eneste anledningen hvor jeg opplevde Max. Neste gang jeg kom innom var han borte. For de som måtte lure så ble ulvehylene på «Thriller» skapt av Michael sammen med Bruce i studio.. At sangen krevde til de hylene var det overhodet ingen tvil om, og også som ulv var Michael i stand til å levere. Etter at vi hadde gjort oss ferdig med runden på markene rundt Westviking bar det tilbake til nettopp den plassen. Der fikk jeg en solid presentasjon av ranchen, husene og dyrene, samt det lille hjemmestudioet Bruce hadde på den tida. Han var meget stolt når han brakte meg fram til garasjen framfor gjestehuset helt oppe på toppen av bakken. Han ville vise meg racerbilen sin, og når han åpnet døra åpenbarte det seg en skinnende grønn -John Deere. En traktor med andre ord!

Nå var ikke farmen det første jeg opplevde når anledningen for mitt neste besøk kom opp. Jeg fikk informasjon om kjøremønsteret for finne fram til lystbåthavna i Oxnard. Det hadde de parkert båten sin, den båten jeg nevnte litt over, og som langt på vei var den første unnskyldningen og anledningen til å komme i kontakt med Bruce i første omgang. Som sagt båten, på 68 fot, var i sin tid bygd i Tomrafjord på Møre i Norge. Det var hva man gjerne beskriver som en trawler, og et meget solid bygg der den delte plass i den havna med båter som i all hovedsak hadde svært lite til felles med Odin, som sjølsagt var navnet på denne båten. Båten var Bruce virkelig stolt av, og de tilbrakte så mye tid de kunne ombord på den. En sjelden gang var de nok også ute på havet med den, men først og fremst var det følelsen av å kunne ha en plass å kunne trekke seg tilbake til, og akkurat det hadde jeg overhodet ingen problemer med å forstå. Bruce hadde langt på vei det samme forholdet til denne som til sin John Deere. Følgelig hadde han med en gang tatt en på ordet når vedkommende kom sigende forbi i en sigarformet racer. Han lurte på om Bruce kunne tenke seg å kjøre om kapp. Det var Bruce straks klar for, og hans svar var ganske enkelt – førstemann til Tokyo!

Ombord på båten så også Bruce sitt snitt til å utdanne meg en smule når det gjaldt bordvaner. Vi satt og spiste frokost, Bruce på sitt vis og meg på mitt norske vis, og etter en liten stund buldret Bruce – Trond, her i USA spiser vi med fingrene!

Da ble det det, i alle fall når det gjaldt det man kunne plukke opp med fingrene. Bestikket ble med en gang litt parkert. Når vi så, noen dager seinere, befant oss i studioet Record One på Ventura Boulevard i Studio City, sånn omtrent, ble vi sittende sammen, alle de som var i studioet den dagen, for å spise. Det var kinesisk take-away denne gangen, og etter at vi hadde sittet og spist en stund løftet Bruce hodet og så uttrykte han med en viss stolthet – Nå har han vært her en uke og nå begynner han å spise som folk!

Og det er fra dette tidspunktet av at ting begynner å røre seg når det gjelder Electrocompaniet og Bruce Swedien. Det skjedde som sagt når man gikk inn i høsten 1991. Jeg var på vei over til USA, og med på lasset var en av Electrocompaniets nye Ampliwire 250 forsterkere. På veien fram skulle jeg først innom en Seybold konferanse i San Jose, helt sør i San Francisco Bay. Deretter bar det over til New York for en AES-konvent der, og der traff jeg Bruce, og kunne gjøre avtale med han om at vi skulle treffes igjen i California, og da i Larrabee Studios på Lankershim Boulevard i Studio City i det store Los Angeles området. Forsterkeren hadde jeg i mellomtida parkert hjemme hos Susan og Tom Mulhern i Campbell. Tom var på det tidspunktet Managing Editor i tidsskriftet Guitar Player, som hadde kontorer i Cupertino – den neste bydelen i det området.

Vel framme i San Francisco hoppet jeg inn i en leiebil og satt kursen for Los Angeles, ned langs PCH, eller Pacific Coast Highway, og også kjent som vei nummer 1. det tar gjerne litt mer tid, men har man anledning til det så er det et valg som klart anbefales de som måtte befinne seg i det området og kanskje mangle et og annet valg. Akkurat det er en helt annen historie (som kan dukke opp en annen plass etter hvert). Jeg kom meg fram til Los Angeles i alle fall, og der stoppet jeg først innom Paul Rivera ved hans fabrikk i San Fernando Valley. Derfra forsøkte jeg å nå fram til Bruce i studioet, noe som ikke var enkelt. Det var tross alt snakk om den siste miksen av «Dangerous», så presset var helt klart på han nå for å få levert innen tidsfrist. De ba meg bare prøve igjen litt seinere. Det gjorde jeg da også, men det ble fra Soldano i Reseda, i en annen del av San Fernando Valley, men det var like vanskelig å komme gjennom. de foreslo at jeg heller kjørte i retning av studioet og heller ringte dem fra en plass i nærheten – dette var jo før man begynte å reise med mobiltelefoner over hele verden. Jeg tok med meg den gitarforsterkeren jeg skulle hente hos Mike Soldano, en SLO-100 for de som måtte lure, og så kjørte jeg i retning av Lankershim Boulevard. Vel framme i det området valgte jeg å kjøre inn i smuget bak studioet, og i det jeg nærmet meg porten inn til den plassen gikk den opp og en bil rullet ut. Jeg benyttet anledningen, mens porten ennå var åpen, til å smette inn på parkeringsplassen. Deretter gikk jeg inn til resepsjonen hos Larrabee Studios.

At de ble en smule overrasket er et mildt uttrykk, for det som foregikk i det studioet akkurat da var jo et prosjekt med Michael Jackson, og da var ikke akkurat sikkerhet lite prioritert for å si det slik. Jeg sa bare at mitt ærend var med Bruce Swedien, og om de kunne gi beskjed om at jeg var framme med det han skulle motta fra meg. Bruce ble ringt opp inne i kontrollrommet, og ga beskjed tilbake om at jeg måtte vente litt slik at han fikk avsluttet det han da var midt oppe i. Jeg satt meg rolig ned, fikk servert kaffe og kunne forsyne meg av søtsakene som var satt fram på bordet. Etter omtrent et kvarters tid dukker Bruce opp i resepsjonen. Han som satt bak disken reiste seg opp og ville fortelle Bruce at jeg var helt kul. Han hadde jo ingen ide om at jeg allerede kjente Bruce rimelig godt. Bruce enset han ikke. Han kom rett fram til meg, omfavnet meg og ønsket meg velkommen til hans verden i Larrabee Studios. Før han tok meg på en runde gjennom det studioet spurte jeg han om han ville ha forsterkeren fra Electrocompaniet over i bilen sin slik at han kunne ta den med hjem mente han bare at jeg måtte bære den inn i studioet for han ville prøve den ut der. Og her må man huske på at dette var en pakke på et sted mellom 35-40 kilo så det var jo litt å drasse på. Sjøl fikk jeg jo kjælenavnet «The Norwegian Sherpa» av Bruce etter det stuntet.

Jeg dro derfra igjen, og da med et løfte om å ringe Bruce i løpet av den neste dagen. Han ville gjerne at jeg sjekket noe i forbindelse med en norsk bår han eide, noe deler han manglet og som han mente vi kanskje kunne ha i Norge. Når jeg ringte Bruce den neste dagen var han helt i skyene, og jeg trodde først at det var det utrolig hvor ivrig han kunne være med dette rundt båten, sjøl om jeg jo visste at den var viktig for han. Men, nei, det var ikke hva dette handlet om denne dagen. Han hadde pakket opp Electrocompaniets AW 250 dagen før, og han hadde lyttet til den. Han var over seg av begeistring. Hans første reaksjon var det forsterkeren var så rask, både opp og ned, noe som passet musikken han jobbet med som hånd i hanske. Det har alltid vært snakk om rytme og perkusjon, og der skal ting sitte. Han ville gjerne treffe de som drev med disse produktene, og siden jeg visste at han skulle på vei til Sverige for jul med sin svenske familie så mente jeg at, jo, det burde kunne la seg ordne. Han sa med en gang at han ikke kunne begynne å bruke den i forbindelse med miksingen av «Dangerous» siden det arbeidet hadde kommet langt allerede. Han mente at han, dersom han koblet opp Electrocompaniets forsterker, måtte begynne å mikse alle sangene på nytt. Det var det akkurat da verken tid eller anledning til.

Jeg tok dog kontakt med Robert Jørgensen, som på det tidspunktet var eier av Norsk Lydskole i Oslo og foreslo for han at han kunne få det seminaret med Bruce Swedien som han hadde ønsket en god stund allerede. Etter litt organisering og noe fram og tilbake kom man fram til januar 1992. Det var da Bruce dukket opp i Oslo for et seminar i Oslo, og en anledning til å treffe Per Abrahamsen, Nils Bjarne Kvam og resten av gjengen hos Electrocompaniet. Jeg husker også at vi hadde en meget hyggelig middag på Grünerløkka Mat & Vinhus i Markveien i Oslo, hvor det eneste vilkåret fra min side var at desserten skulle være en av mine sjokoladebløtkaker. Den kaka har vært med meg på noen turer over etterpå også faktisk. Per uttrykte et ønske om å komme på besøk til Bruce for å se på studioet hans, og også bli litt mer kjent med hvordan han jobbet og hvilke ting som var viktig for hans del.

Den turen fant sted i begynnelsen av juni i 1992. Det var en tur som startet i Chicago og det årets utgave av CES, eller Consumer Electronics Show, hvor Electrocompaniet hadde en stand i forbindelse med det arrangementet, for i USA hadde de vært til stede i en god del år allerede. For virkelig å gjøre noe mer ut av det hele valgte vi å legge ut på en Road Trip den gangen, hele veien fra Chicago til Los Angeles, som det jo synges om i sangen Route 66. Vi hadde forlatt et Norge som virkelig hadde opplevd tidlig varme det året, og etter en mellomlanding i Cincinnati kom vi fram til O’Hare flyplassen i Chicago. Kai, yngste sønnen til Per, hadde valgt shorts for anledningen, og til tross for at Chicago befinner seg på samme breddegrad som Madrid og Roma omtrent var ikke været kanskje det man forventet. I det vi går av flyet i Chicago blir vi var en del hvit som svever inn allerede i gangveien inn til terminalen, og det var, ganske riktig, snø. De siste rester av vinteren hadde virkelig langt seg over Chicago i enden av mai det året. Når vi våknet opp dagen etterpå opplevde vi at Grants Park like utenfor det hotellet vi bodde på var dekket med rim. Det var forresten Hiltonhotellet i Chicago, og de som måtte lure på hvordan det tar seg ut kan jo se filmen «The Fugitive» med Harrison Ford, det er en del scener som foregår på det hotellet i den filmen. Det hjalp en hel del på temperaturen i det vi la ut fra Chicago. Vi hadde det første stoppet på The Vagon Wheel Inn i Cuba i Missouri, et litt slitent motell som lå langs gamle Route 66. deretter fortsatte turen fram til Amarillo i Texas. Der overnattet vi på et motell i forbindelse med The Big Texan. På The Big Texan kunne man, om man var veldig opptatt av det, får en gratis biff. Forutsetningen var at man klarte å ta unna en biff op 72 oz, eller litt over to kilo, med tilbehør innenfor en time. Det var et valg ingen av oss fire i bilen tok denne gangen. Sjøl husker jeg at jeg gikk for en i ladies størrelse, og den var neppe mer enn knappe 150 gram, men den kom jo med tilbehør nok til en liten farm. Den neste dagen kom vi oss fram til Albuquerque i Arizona. Det vil si vi valgte å kjøre gjennom byen og litt nærmere Grand Canyon. På det viset var vi i stand til å få et lite inntrykk av den plassen før vi la ut på det siste strekket i retning av Los Angeles, eller rettere sagt Moorpark nordvest for den byen. Det var når vi begynte å kjøre gjennom ørkenen i Arizona og California at vi begynte å merke varmen for alvor. Vi gjorde en stopp, og der hoppet Petter Hagen, som da jobbet med salg hos Electrocompaniet, ut av bilen barbeint. Han fikk, for å si det mildt, et brutalt møte med asfalten med en luft som holdt drøye førti grader. Han hoppet raskt ut av veien for å finne et sted for å få luftet føttene, og det han lente seg på var autovernet over Coloradoelva, det var av aluminium så det var ikke noe mindre hett. Det var omtrent som å høre en ku skrike i det brennjernet treffer skinnet. Litt seinere den dagen var vi framme på Westviking Ranch i Moorpark, beliggende i Ventura fylke i California.

Kontakten var etablert for å si det slik, og Bruce bruke også sin Electrocompaniet flittig i en del år. Spesielt gjaldt det et prosjekt han hadde for Sergio Mendez, hvor musikken hentet mye fra Brasil, og hvor det rytmiske virkelig fikk komme til sin rett med den lyttinga Bruce nå kunne nyte godt av. Det var når man kom fram til 1995 at ting for alvor endret seg for Electrocompaniets del. Det var da Bruce ytret ønske om et par forsterkere til for det neste prosjektet med Michael Jackson. De skulle i gang med det som ble «HIStory» året etter. Bruce ringte meg opp på den første fredagen i det året og lurte på om jeg kunne få det til. Jeg sa til han at jeg ville gjøre et forsøk. Jeg ringte opp Per med en gang den kvelden, og Per var med på det med en gang. Vi ble enige om å snakke sammen mandagen etterpå siden dette var noe som hastet en smule siden Bruce skulle inn i studio med Michael om et par ukers tid. Mandagen kom, og det var da Per kunne fortelle meg at de ikke hadde noen produksjon gående av den modellen akkurat da, men han lurte på om ikke jeg kunne komme inn med den jeg disponerte, noe jeg gjorde med en gang den dagen. Den andre fikk han hanket inn via en annen kjenning inne i Oslo. Det neste da var å bygge disse om til 110 volt slik at de ville virke tilfredsstillende i USA også. Det ble gjort og forsterkerne ble sendt avgårde. En ting man må vite med Bruce og de prosjektene han da jobbet med er at tid er av enorm betydning. Det finnes ikke rom for slinger i det hele tatt, og sjølsagt opplevde vi at disse forsterkerne kom for seint inn til starten i studioet, Record One på Ventura Boulevard denne gangen. Det som skjer er at de alle sammen møtes i studio den dagen, og i det samme slår jordskjelvet til, med senter i Northridge, og alt ble stengt ned i det området. Michael rekvirerer et helikopter, og tar med seg mora si og Janet til Neverland, som tross alt lå såpass langt unna at ingenting hadde foregått der. I det han dro sier han til Bruce at han må finne et annet studio et annet sted. Dermed gikk det et par ukers tid før den operasjonen var i gang igjen, og da skjedde det i Hit Factory i New York City. De var i gang, og året etter ble det hele avsluttet, nok en gang var de tilbake på plass i Los Angeles.

Det var som sagt to forsterkere Bruce fikk først, men allerede i påsken det samme året lurte han på om han ikke kunne få sendt over en til for å drive sine små Auratone monitorer. Strengt tatt overkill, men han ville ha den samme karakteren i behold gjennom hele kjeden for sin egen del. Bruce er en person som hater overraskelser. Litt lenger inn i den våren lurte han på om ikke Electrocompaniet hadde en logo, og så ville han gjerne ha navnene til de som var involvert i det hele. Jeg bekreftet at de hadde, og lurte så på om jeg skulle sende over en digital versjon av den. Det ønsket han ikke. Det måtte være gjort på film og papir slik at de kunne ta det i bruk hos trykkeriet på tradisjonelt vis. Jeg fikk klargjort det ganske raskt, og la dessuten også ved en digital versjon av logoen for sikkerhets skyld. Så hadde man flaks igjen. En gammel kjenning var på vei over til USA for å besøke sin datter som var au pair i San Diego. Jeg lurte på om han kunne bringe det hele med seg over slik at det hele garantert kom fram, og det var ikke noe problem. Dette var Arne Martinsen, som på det tidspunktet drev noen McDonalds i Fredrikstad og Sarpsborg. Vi hadde gått sammen i noen år på folkeskolen på Trara i Fredrikstad, så vi hadde kjent hverandre en stund allerede. Det hele ble bekreftet mottatt av Bruce, og det var da vi visste at vi på en eller annen måte ville være en del av alt det som gikk inn i produksjonen av «HIStory». Det merket vi med en gang når musikken ble gikk ut på alle mulige medier, og hvor Electrocompaniet var på plass med loga, og hvor Per Abrahamsen, Nils Bjarne Kvam og undertegnede, Trond Braaten, ble takket for bistanden i den forbindelsen.

Det ble en del flere forsterkere etter hvert, og de som tok over etter AW 250 var de monoblokkene som Per hadde utviklet som det neste steget. Når Bruce hørte dem var han ikke i tvil. Fra den datoen har han benyttet seg av forsterkere fra Electrocompaniet, og han har hatt svært få problemer med dem. Det eneste som har foregått har vært en og annen oppdatering her og der, men de har alle sammen spilt uten et eneste problem siden.

Som sagt startet det hele med bruken i forbindelse med produksjonen av «HIStory». Det ble fulgt opp av «Invincible» noen år seiere. Det som første til at man til slutt ble oppført på alle albumene til Michael Jackson var fordi Bruce gikk inn i studio for å foreta noen justeringer når Special Editions ble utgitt, og med det var man ed hele veien, fra «Off the Wall», via «Thriller» og «Bad» fram til «Dangerous». Det var en posisjonering som var verdt en hel del for Electrocompaniets del. I enden var ikke det til særlig hjelp siden man ble tatt igjen av en hel del annet i enden, noe som resulterte i en konkurs for det firmaets del.