Nylig fylte trommeslageren, komponisten, produsenten og studioteknikeren 65 år og ga i den anledning ut sin femte plate med prosjektet sitt som greit nok heter Protocol. Platene tituleres 1-5 med romertegn og den siste, Protocol V var timet med bursdag og en reutgivelse av farens første plate hvor Simon spilte allerede som 12-åring! Det var da han startet som proff, i 1969. Siden har han bare fortsatt, og utviklingen har vært formidabel og har brakt mannen gjennom et session og proffeventyr man skal lete lenge etter; Involvert i 801, Judas Priest, Jeff Beck, The Who, Toto, Jack Bruce, Mike Oldfield, Joe Satriani, Gary Moore, Brian Eno, Mick Jagger, Roger Daltrey, Whitesnake, Asia, Michael Schenker Band og et enormt antall andre både live og i studio. Nå er han imidlertid fullt opptatt med sitt prosjekt Protocol og har med seg forskjellige musikere på hver utgivelse. Line-up på seneste utgivelse er Ernest Tibbs – bass, Otmario Ruiz – keyboards, Alex Sills-gitarer og Jacob Scesney – saksofoner.

Første gang jeg hevet mine øyenbryn var da jeg hørte den eminente liveskiva med Phil Manzaneras prosjekt 801-live som ble utgitt på Island Record, UK i 1976. Plata kom ut i USA i 1978 på Polydor og er et absolutt must for vinyljegere. Her bemerker han seg med en utrolig dobbel basstrommespilling, og jeg sier spilling, fordi denne mannen spiller, han slår ikke. Odde taktarter og ufattelig musikkforståelse er hans stil der han bak sine store Tama-trommeoppsett så vidt synes.. Phillips er helt selvlært og har tatt sine evner med til å bli en fullblods komponist med sine utmerkede medspillere i sjangeren groovy jazz/fusion-rock siden første Protocolprosjektet som kom i 1989. Dette utviklet seg til en kvartett som spilte inn Protocol 11 i 2013 og nr. 111 i 2015, da jeg først hørte han på Musikmesse i Frankfurt. En opplevelse av de sjeldne. Nummer IV kom i 2017 og nå Protocol V. Det er instrumental og melodisk musikk med noe pop-følelse og en lyrisk tilnærming i melodi og harmonier. Man kan lett følge melodilinjer gjennom de fleste låter. Kompleks og harmonisk fundamentert.     Før var gitarist Andy Timmons involvert sammen med keyboardist Steve Weingart. Bassist Ernest Tibbs er fremdeles med fordi han er selve groove-masteren sammen med Phillips. Dennis Hamm på keyboard og gitarvirtuos Greg Howe har også bidratt. Det er bassist Tibbs som har anbefalt nygitarist Alex Sill og saksofonist Jacob Scesney. Det har blitt en utmerket plate med smakfulle og teknisk briljante låter hvor alle musikere kommer til sin rett. Vanskelig å tenke seg en bedre bassist sammen med Phillips, men de nye musikere tilfører utrolig mye der de nærmest maler musikalske landskap. Til tider låter gitaristen Sill som avdøde Allan Holdsworth mens Otmario Ruiz spiller fortreffelig i alle sekvenser. Phillips har spilt med bassister som Jack Bruce, Stanley Clarke, Anthony Jackson, Herbie Flowers, Brian Odgers og mange andre, så han vet hvor landet ligger. Han sier om nåværende bassist at han groover uansett hvor tricky og kompleks musikken er. (Sjekk linken fra siste studio og mer her: http://www.simon-phillips.com). Her finnes linker til det meste så alt er på en måte samlet.

Keyboardist Ruiz, fra Venezuela, sørger for sonisk krydring innen en utvidet harmonisk palett. Med erfaringen fra spilling med tidligere musikere som gitaristene Frank Gambale og John McLaughlin har han en stødig bakgrunn. Har også spilt med Dianne Reeves. Med sine nye makkere blir det vellyd innenfor avanserte rytmiske rammer hvor de finner særdeles utfordrende taktarter og kontrapunktuelle overraskelser. Vi finner full energiutblåsing i raske låter, funk, sugende mystikk med flytende tema og latinamerikanske eksesser. Det meste skrevet av Phillips, som ofte måtte klappe taktartene til medmusikerne slik at de tok det tvert og ikke trengte å telle takter mer. Så sier Phillips selv at han aldri fikk sjansen til å lære musikkteori. Han startet i farens band, Sid Phillips Band, og spilte der fra han var 12 til 16. Da han var 16 år var det rett ut i den store verden med intens lytting som hjelpevenn. Han bruker klaviaturer for å lage sanger og alt har han i hodet; Der oppstår en melodi som han deretter synger og så realiseres basis på keyboards for hånden. Melodi, akkordprogresjoner og gjerne en løsning med arpeggiator og moog-sequenzer. Som musiker ønsker han utfordringer hele tiden og er oppmerksom på hva som skjer i musikkverdenen særlig ved å høre på nye trommiser og komponister som f.eks. pianistinnen Hiromi i et prosjekt hun hadde som het The Trio Project. Der var det rett på sak uten øving og utfordrende eksperimentell tilnærming, en måte å spille på som han elsket..  «Man må ikke bli for komfortabel med det man gjør, utfordringer får oss videre», har han uttalt.

Det meste om Simon Phillips finner man å lese både på https://no.m.wikipedia.org/wiki/Simon_Phillips og ved søk på YouTube.  Der finnes så mye info at jeg nøyer meg med avslutningsvis å forsøke en beskrivelse av hans spillestil, som jeg selvsagt har studert ved flere konsertanledninger, og, selvsagt ved å lytte til alle Protocol-platene, og mange andre gode utgivelser som finnes. Magisk å høre en musiker som klarer å kombinere svært mange rytmer samtidig mens han hører resten av bandet koke og groove innen det som nok best må beskrives som jazz-fusion.

Spillestil.

Kjennetegn er presisjon, kreativitet og til tider heftig og utagerende dramatiske soloer. Spesielt er at han ikke krysser armer ved bruk av skarptromme og hi-hat. her er det venstre hånd på hi-hat og høyre på skarpen når han utfolder seg. Hans metriske modulasjon er også særegen, noe han bruker bevisst for å bygge opp intensitet i låter med gjentakende akkordprogresjoner. Han bruker konsekvent Tama trommesett og han har utviklet en slepen og velkalibrert trommesound. Velstemt og markant når man definerer gjenkjennelighet. Jeg har hørt han spille rock, fusion, metal, prog, pop og jazz og gjenkjenner stort sett hans svært så allsidige stil. Det er bare innen jazz han benytter tradisjonell teknikk. I tillegg til ulike store Tama-oppsett så bruker han også gongs og octobans.  Sjekk ut nyutgivelsen Protocol V, ei plate som har det meste for et åpent sinn.

Et par lenker for de som vil komme litt tettere på Simon Phillips, første er en livesak over sju minutter – https://bit.ly/P5jag222 og den andre den siste skiva for lytting og kjøp – https://bit.ly/SPprotoVb

Tekst: Egil Trøa, NJ og IFJ.  Hovedbilder: Knut Rogstad. Pressebilder: Billie Rainbird med flere.