Man har kommet til en tid nå hvor man kan forvente at folk tar steget ut av tida. Det skjedde nå også, og denne gangen var det Alexander Howard Dumble. Det er et navn som garantert en god del gitarister kjenner godt til, og mest sannsynlig også en god del andre med en viss nysgjerrighet mot dette feltet. Alle, vil nok påstå, har blitt utsatt for det han leverte under sin tid på denne plassen, og det da i form av fantastisk gitarlyd fra et utvalg minst like fantastiske gitarister.

Han var født i Bakersfield like nord om Los Angeles, og som alle andre som kom til dette var det noe han ble opptatt av og fascinert av fra ung alder. Han begynte først med å modifisere forsterkere i 1963, og da var det Fender Blackface og Tweed forsterkere som ble hans spesiale. Før han hadde fylt 21 ble han engasjert av Mosrite, i Santa Cruz, for å bygge en serie med forsterkere spesielt for Ventures. På slutten av syttitallet var han opptatt av å bygge egne forsterkere, ikke ulikt mye av det samme som Randall Smith gjorde med Mesa Boogie, med den store forskjellen at Dumble overhodet ikke var interessert i å masseprodusere sine produkter. Han bygge hver enkelt forsterker for hånd, helt på egenhånd, og hver enkelt forsterker ble tilpasset den enkelte musiker og de behovene og ønskene vedkommende måtte ha. Hans produksjon var aldri omfattende, og antall forsterkere han bygde innenfor hvert enkelt år var ikke særlig mange. Under hans siste år var produksjonen begrenset til et sted mellom fem til ti forsterkere i året. Det er snakk om en meget eksklusiv samling, som nå kommer til å skyte videre opp i pris – brukt går de i dag for et sted mellom 70.000 – 150.000 US dollar, og i noen tilfeller for en god del mer.

Han etablerte seg solid i Los Angeles når han begynte å levere til mange av de sentrale musikerne i det området. Ikke minst bidro han med forsterkere og annen kunnskap for Jackson Browne, hvor inne minst servise av hans rørdrevne studio var et sentralt element. Han kom inn som en autoritet på alt som hadde med rør og gjøre, og han leverte til fulle. Hele veien. Hans forsterkere ble tidlig tatt i bruk av artister som David Lindley, Bonnie Rait og Lowell George – viss slidegitar kan nytes på det som Little Feat ga ut – i tillegg til Jackson Browne. Han var i ferd med å etablere seg som en legende på et tidlig tidspunkt.

Sjøl traff jeg han tidlig ved inngangen til 2000-tallet i Pasadena, hvor han da hadde sin base. Initiativet til det møtet kom fra Paul Rivera som, når jeg var innom hans verksted og produksjonssted, lurte på om jeg kunne tenke meg å treffe Dumble. Klart, sa jeg med en gang. Det førte til at Paul ringte opp Alexander, og vi hadde en avtale for den neste dagen. Jeg fikk en omtrentlig beskjed om hva det var jeg skulle se etter, og koordinatene på kartet.

Jeg kjørte fram til den plassen dagen etter. Et bygg som viste seg å være et nedlagt kloster, som på det tidspunktet var eid av Jackson Browne, og hvor det ble leid ut til bryllup, konfirmasjoner og andre funksjoner. Jeg måtte vente noen minutter på at Alexander skulle dukke opp, og når de minuttene hadde gått dukket det opp en Harley Davidson over bakketoppen. Ved første øyekast så det ut som en meget liten sykkel, men det var et bedrag, for når Alexander kjørte inn i innkjørselen og gikk av sykkelen var det ikke vanskelig å oppfatte at det var han som gjorde sykkelen liten – på meg ville den vært stor. Vi gikk videre inn i bygningen, hvor han hadde sin personlige Overdrive Special stående midt på gulvet i et relativt stort rom med lite annet. Der hadde han også sin private Fender Telecaster som han brukte for å demonstrere forsterkeren. Han ba meg prøve den når han gikk ut for å hente noen forfriskninger, og det var ingenting ved den som ikke levde opp til ryktet, og en hel del mer.

En som lurte var jo Geir Falch, som i dag driver Falch Musikk i Trondheim sammen med sin familie, og han valgte å kjøpe seg en etter at vi hadde pratet om mitt møte med Alexander og hans Overdrive Special. Han solgte den igjen noen år seinere – jeg tør ikke tenke på hva den kunne vært verdt i dag. Eller i morgen for den saks skyld. Det var jo en utfordring for Geir å kjøpe fra Alexander Dumble, en erfaring han helt klart ikke var alene om. Alexander jobbet i sitt eget tempo, og forstyrrelser var noe han virkelig satt liten pris på, han hatet det ganske enkelt. Geir hadde tydeligvis etterlyst forsterkeren noen ganger etter at det hadde gått et halvt til helt år etter bestilling, og betaling, noe som fikk Alexander til å reagere. Det han gjorde var å ringe meg, og han ba meg om å ta kontakt med Geir og fortelle han at om han maste noe mer så ville han droppe bestillingen og beholde pengene. Han mente jeg kunne gi Geir beskjed at om han lurte på noe som helst så kunne han ta det gjennom meg. Jeg aner ikke fra hvor jeg fikk den tilliten hos Alexander, men det sitter i alle fall i minnet på et solid vis.

Etter en stund med forsterker og en god del prat, lurte Alexander på om vi kanskje skulle ta oss en tur ut for et måltid, og det gjorde vi. Han visste om et sted i Pasadena, og med han foran og meg bak i bil bar det avgårde. Sykkelen hans slo godt fra seg i den den steg opp bakken han hadde kommet ned – det gikk av bilalarmer på begge sider av veien i det han passerte. Vi ble sittende et par timers tid på en meksikansk restaurant i Pasadena før jeg dro videre.

Etter møtet med han sendte jeg han en kalender med bilder av norsk natur, noe han ble veldig begeistret for, og lurte ved en anledning om det var mulig for han å bringe med seg sin Harley Davidson til Norge for å ta en tur gjennom landet. Så langt kom han aldri dog, men han sendte meg et t-skjorte som takk. Jeg har en mistanke om at han kun produserte disse i sin størrelse, for den jeg mottok var i størrelse 5XL – jeg kunne nesten bruke den som telt. Et inntrykk av formatet går fram av bildet jeg inkluderer her.

Sist gang jeg traff han var på et NAMM show. Jeg var på vei gjennom en av hallene i det noen ropte på meg, og det var Alexander. Han hadde blitt invitert inn på standen til Tom Andersson, for å stille ut en av sine forsterkere sammen med hans gitarer. Han var ikke den som i noen særlig grad gjorde seg sjøl synlig på steder som NAMM. Han hadde nok med sitt liv blant sine kreasjoner. Han fortalte en hel del om noen av hans kunder opp gjennom årenes løp. Om Eric Johnson som aldri forlot gitaren mens han var hos han, og en heller når de gikk ut for et måltid. Om hvordan han jobbet ned til minste detalj i forsterkeren til Robben Ford, som Alexander sjøl krediterte for å være ideen bak Overdrive Special. Litt om bakgrunnen for at Stevie Ray Vaughan gikk for en Steel String Singer, noe også Henry Kaiser gjorde, og litt om hvor silde alle disse forsterkerne ble bygd. Henry Kaiser mente han kunne kaste den ut av vinduet, og den eneste skaden som ville oppstå var i bakken den traff på vei ned.

Både når han jobbet med egne forsterkere, og også når han modifiserte og bygget om andre forsterkere, jobbet han ned på detaljnivå på et vis som ingen andre. For Alexander var ingen komponent av mindre betydning enn noen andre – alt sammen dreide seg om et samspill som han ville føre opp til en høyere orden. Han valgte, fra åttitallet, og bake inn deler av kretsene i opak epoksy. Noe av det kunne være for å beskytte en ide, men det kunne også være for å sikre kretsen på best mulig vis, og samtidig også sikre en best mulig distribuering av varme. Han var ikke den første som gjorde det. Bill Putnam gjorde det med sin, noe han startet med i UREI 1176LN versjon C i 1971, han benyttet seg av sort epoksy. Resultatet var noe man måtte prøve for virkelig tro at det var mulig. Det er en harmonisk rikhet i responsen når forsterkeren begynner å brekke opp, og responsen er smått fantastisk. Det jeg også kan huske er det totale fraværet av modulasjon. Det var noe jeg opplevde som ren magi. Alexander spurte meg om jeg likte forsterkeren hans, og jeg hadde ingen problemer med å bekrefte det, men jeg måtte bare beklage at jeg i alle fall ikke var en som hadde råd til en slik. Ikke jeg heller! var svaret hans.

Alexander Howard Dumble er kanskje borte, men det han lot igjen etter seg kommer til å skape god musikk i lang tid ennå.