Gibson har valgt å fokusere på en artist som gikk bort for 51 år siden nå, og som hadde stor innflytelse med sin musikk under den tida han levde og var i aktivitet. Den artisten det er snakk om er Slim Harpo, og han var en som endte opp som bruker av en Gibsons modeller i sin tid, en ES-330, en modell med P-90 og en hals som satt litt lenger inn i kroppen enn på 335 og oppover. Gibson har jo vært med i dette gamet i 127 år nå, og de hadde noe som traff Slim Harpo hjemme i hans tid. Gibson er nå stolte av å kunne presentere en signaturmodell til ære for Slim Harpo, en ES-330 eller gjerne bare kalt Lovell av Slim Harpo sjøl. Hele betegnelsen er Gibson Slim Harpo «Lovell» ES-330, og det er nok en utmerket håndbygd gitar fra byggerne hos Gibson i Nashville i staten Tennessee i USA, og denne modellen er nå tilgjengelig over hele verden. Du møter den på hjemmesiden til Gibson – https://www.gibson.com/ – og der vil du finne all informasjonen du måtte trenge til, for enten å stille nysgjerrigheta eller for å vurdere om dette kan være noe for deg.
Denne gitaren er brakt fram til ære for musikeren James «Slim Harpo» Moore. Det Gibson har gjort er å kopiere og gjenskape Slim Harpos foretrukne gitar, Gibson ES-330, i form av Slim Harpo «Lovell» ES-330 i Vintage Sunset Burst. Denne modellen har et tre-lags laminat på lokk, sider og rygg bestående av lønn/poppel/lønn, forsterket med stag av gran, en hals av mahogni med en avrundet C-profil, gripbrett av Rosewood med små blokkinnlegg, en ABR-1 stol med et trapes endestykke. Her er det også Vintage Deluxe stemmemekanikk med hvite knapper. P-90 pickupene er av den typen med det man gjerne beskriver som hundeører, hva det innebærer forklarer bildene på et helt utmerket vis, og de kommer med kontroller lagt opp for hånd, komplett med oransje kondensatorer. Gitaren har en spesialdesignet «Lovell» logo på baksida av hodet for å ære Slim Harpos kone, partner for livet, manager og med som låtskriver på noen av hans største hits, Lovell Moore.
Historien om Slim Harpo og hans musikk er blant de mer fascinerende historiene når det kommer til blues og R&B. Med sin miks av blues, rock and roll rytmer, soul, swing og til og med noen vokaler med countrysleng til seg, var Slim Harpo en prominent bærer av fakkelen for den genren som gjerne går under betegnelsen Louisiana Swamp Blues. Hans kontakt med hitlistene var kortvarig, som livet hans, men han satt et merke det er umulig å komme forbi. Det er nå 51 år siden han døde som sagt. Slim er en av de mer ukjente heltene innenfor bluesen – det er, utenom de generasjonene av ikoniske artister han hadde innflytelse på.
Slim Harpo var født i 1924 blant bomullsjordene hos Belmont Plantation på den andre sida av Mississippi i forhold til Baton Rouge i Louisiana. Slim Harpo, eller James Isaac Moore var blant de siste av de originale hjemmesydde bluesmennene, men også en av de første til å registrere hits på poplistene.
Slim Harpo gjorde en imponerende debut med sin innspilling av «I’m a King Bee» i 1957. Han ble profesjonell mot sin kones og managers vilje – noe ble en temmelig tøff affære for Slim Harpo. Lovell var den som booket jobbene hans, skrev sangene sammen med han (sjøl om hun for det meste ikke fikk kreditt for det) og dro sammen med han på spillejobber utenfor den egne staten, Louisiana.
Generasjoner av musikere har blitt influert av Slim Harpo og har spilt inn sangene hans, artister som Kinks, Van Morrison, Otis Redding, Muddy Waters, Neil Young, Hank Williams Jr., Grateful Dead og Fabulous Thunderbirds. Blant de første var Rolling Stones hvor Mick Jagger i sin tid uttalte: «Hva er poenget med å høre på oss, når du kan høre på Slim Harpo?»
I 1961 krysset Slim Harpo over og inn i R&B og populærmusikkens domene når «Rainin’ In My Heart» ble en av de sangene man knapt kan sette i noen bås, og det førte han inn på American Bandstand i 1961.
Like etterpå ble hans bluessanger spilt inn hos plateselskapet Excello Records, i Tennessee, sammen med produsenten J. D. Miller, covret av Rolling Stones og Van Morrison, blant mange andre.
Slim Harpo hadde en ambisjon som gikk langt utover hans litt tilbakelagte stil. I 1966, når Slim Harpo havnet på førsteplass på Billboard’s R&B liste og 16. plass på Hot 100 singellista med den sjelfulle «Baby, Scratch My Back», besluttet han at elegante gitar groover var veien videre for å holde musikken hans frisk. Slim Harpo kjøpte seg en Gibson ES-330 og øvde dag og natt. I 1967 fornyet han sin kontrakt med Excello og begynte å jobbe med studioband i Memphis og Nashville, begge i Tennessee og Muscle Shoals i Alabama. En rekke gitarbaserte hits fulgte, som «Tip On In» og «Te-Ni-Nee-Ni-Nu» og andre minneverdige bluessanger som «Mailbox Blues», «Dynamite», «Jody Man» og «The Music’ Hot.»
Slim Harpo og musikken hans tok han ut fra kyst til kyst i USA, hvor han spilte på steder som Whisky a Go Go i Los Angeles og Fillmore East i New York. Slim Harpo turnerte sammen med James Brown og dukket opp på med rockeband, alltid avbildet med sin Gibson-gitar. Han var i gang med å forberede seg for en Europaturne når han døde i januar det året, bare 46 år gammel.
Slim Harpo levde og spilte det meste av livet sitt i Louisiana, og han behold sin vanlige jobb med å frakte sukkerrør og vrakmetall, noe som ikke gjorde han mindre verdt opp mot sine mer kjente rockekolleger i New York og Los Angeles. Han var en mann som ikke gjorde mye vesen av seg, men han utviklet uansett en polert og sjølsikker stil på scenen. Når han døde la han igjen etter seg en god og sammenhengende mengde av bluesinnspillinger. Slim Harpos musikk var i essens ren blues, men den lånte også fra og vandret innom soul og country stiler uten å miste ansikt. Lett å lytte til, lett å elske, men hele tida reell. Slim Harpos musikk kommer med en underliggende intensitet som fortsetter å holde den aktuell for generasjoner av utøvere.
Listen over artister som er influert av Slim Harpo og hans riff og innfall er en nærmest hvem er hvem av Rock and Roll Hall of Fame nominerte. Og, sjøl om han forlot oss så altfor tidlig, satt Slim Harpo sitt merke på en av Amerikas originale kunstformer. Arven etter King Bee er levende og trives godt mens det påvirker skarer av musikere, enten de er klar over det, eller ikke. Alt av bilder er fra Gibson.