Jeg velger å legge en ebok jeg gjorde for en tid tilbake ut i deler på denne bloggen. Den eboka hentet innhold fra et intervju jeg foretok med Marius Müller og Alf Christian Hvidsteen i september 1987. Da hadde Boom, Boom akkurat kommet ut, og jeg hadde lyst til å forsøke meg på en gjennomgang av den musikken som utgjorde det albumet. Eboka vil bli fritt tilgjengelig på Apples iBooks, samt at jeg vil gjøre klar en PDF av den komplette boka i enden – for de som måtte ha interesse av det.

Old Man

Marius: Neste spor da er ”Old Man.” I og for seg også en av de mer midifiserte låtene.

Hvordan er arbeidsrutinen, kommer Ketil opp med lydene og så jobber dere det videre ut sammen?

Marius: I og med at vi har gjort en såpass ekstensiv preproduksjon så har vi visst veldig godt hvilken retning vi skulle gå. Det var ikke noe Ketil var med på. Han var med i studioet mitt en dag for å se på sporene og for å rette opp en del av sekvensene. Det Ketil er god til er å kunne ta fram akkurat den lyden du ønsker med en gang. Du sier bare hva du ønsker og han går direkte til den lyden. Keyboardlydene var noe vi jobbet mye med under miksen. Da ga vi oss ikke før vi hadde noe som satt. Det er en del sampling her, men gjennomgangssynthen her er Sequentials Prophet VS. Den har vi brukt veldig mye, og den er veldig tydelig i lydbildet.

Hva med Fairlighten?

Marius: Fairlighten har gjort de fleste blåsegreiene, som den er overbra på. 16 bit er 16 bit det, det hører man jo. Noen strykergreier også, og så har vi brukt den på et par steder hvor Åke Sundquist ikke spilte det brekket han skulle spille. Så på grunn av de 32 sporene på Otarien kunne vi tillate oss å være litt flottere med trommespor i utgangsfasen, så vi har hatt en del å gå på. Vi har da samplet inn i Fairlighten totalt hele gitaren, men ambiencemikrofoner og det hele – så når vi hadde behov for ekstra brekk hadde vi tilgjengelig alle lydene vi trengte.

Så de gangene han missa ut kunne dere redigere det hele inn via Fairlighten?

Marius: Ja, faktisk. Eller legge til da. Og i og med Otariens natur, den hopper inn og ut mye fortere enn du kan blunke. Så med den har vi hatt en meget fin redigeringsmulighet, vi sa bare: -Ta vekk slaget hans der, og der er det en 16-dels hi-hat som ikke er riktig.

Affe: Dette er ting du bare programmerer inn i Otarien, og da gjør den eksakt det du ber om. Den er såpass nøyaktig at den kan gå inn på en ramme og ut på neste.

Marius: Den er så presis at du skjønner det ikke før du begynner å jobbe med den. Det er et par av spora her – mens vi holdt på med trommer og sånt noe – hvor vi ikke syns at slutten var så show, vi skulle tatt med ri og greier. Da gikk bass og trommer ut og spilte igjen og vi kunne bare trykke dem inn absolutt hvor vi ville. Vi behøver ikke sitte og vente på noen en-og og sånne greier, vi kunne liksom bare sitte der og snakke med hverandre og så: -OK, nå er det bra! – og bare trøkke. Det er patentumulig å høre inn og ut, det er en av de største fordelene synes jeg med å jobbe digitalt. Alle operasjonene er som at argumentet – det går ikke! er blitt helt fjerna.

Affe: Og også det problemet med å hoppe inn, særlig i et komp, som alltid har vært en svett operasjon. Hvis vi spiller akkurat det samme har jeg ingen problem, da er det bare å smelle det inn.

Marius: Jeg våger påstanden at 99 prosent kan du hoppe inn hvor du vil. På en analogmaskin så må du ofte ta den litt før slaget slik at den ikke skal klippe av toppen – det er alle de problemene. Hvis vi spiller det samme der ute, så hvor du vil hoppe inn så mange spor du vil. Den er så utrolig presis. I tillegg til at den er programmerbar, kan du også sitte å øve deg på inn- og uthoppene. Nærmest rehearse.

Affe: Med den siste softwaren vil den alltid huske det siste innhoppet du gjorde. Om du går inn og gjør det virkelig store innhoppet – det du gjør bare en gang i denne verden – så husker den det, det ligger der – på båndet! Det kommer også mye nu software til Otarien, liste opp og liste ned, hvor en god del virkelig fine ting kan bli implementert. I Otarien bytter du bare ut software og maskinen blir oppdatert – den inneholder og vil inneholde så mye egenskaper at det skal bli tøft for konkurrentene å slåss med den. All softwaren ligger i fjernkontrollen.

Marius: Mens vi er inne på det apparatet, det er jo også fullstendig tidskodestyrt, så alle lokaliseringspunkter som fletter seg ut på en analogmaskin under en dag, hastighet og sånt noe, er utenom båndet så det ligger der, basta.

Det ser jo ut til å være styrken til digitalt utstyr som nå begynner å flomme inn i studioene, de er utrolig presise.

Affe: Til hundre prosent.

Marius: Dette har vært de helt klare fordelene sånn rent operasjonsmessig i studio med denne maskinen. Det er jo disse tingene jeg har reagert såpass positivt på både som musiker og produsent, alt er så mye lettere, og for meg så mye mer logisk. Og nå når de fleste plateproduksjoner er – hva skal jeg si – mer og mer maskinbasert på en eller annen måte. Det er veldig få i dag som ikke baserer popinnspillinger på bruk av sequencere og lignende utstyr. Det er en enorm fordel at hjertet i hele apparaturen fungerer. Så om vi må gå tilbake til analogt så er det jævlig gammeldags. Da blir det sånn at en bare vil sitte og banne og sverte over en maskin som ikke vil hoppe inn presist.

Du har jo ikke noe sånt utstyr i ditt eget studio?

Marius: Nei, det er helt steinalder nå. Nå satt jeg lenge og tenkte over det her i dag tidlig faktisk. Den tapemaskinen min, hvis jeg ikke hadde vært nødt til å få med meg sangen på demoen, og gitaren, så hadde jeg ikke behøvd den hjemme. Jeg gjorde en reklamesak her for en tre-fire uker siden. Da satt jeg her ute om dagen med sequenceren og alt mulig, og programmerte låta, og da spilte vi inn den låta på en tre-fire timer altså.

Jeg fikk med meg et foredrag av Craig Anderton (på det tidspunktet redaktøren av Electronic Musician, nå redaktør av EQ magasinet og en hel del mer) under NAMM i Chicago, hvor han var inne på akkurat det samme i forbindelse med en plate han hadde produsert for en annen musiker. Forarbeidet hadde tatt seks måneder på billige Midi-enheter med en Macintosh og et sequencerprogram. De leide seg inn i et virkelig strøkent studio med alle muligheter, og innspillingen ble gjort unna på en uke.

Marius: Det er i prinsipp slik vi har gjort denne skiva også, men på et noe lavere nivå. For det må være helt klart, hvis vi hadde gjort denne skiva slik som før – bare gå inn og spille og sånt noe. Da hadde ikke denne skiva tatt fem uker eller seks uker, den ville tatt tolv uker minst om vi skulle gått tilbake igjen til tidligere metoder. Det er jo den store fordelen for meg som låtskriver og musiker med den nye teknologien, jeg har alltid tilgjengelig bra lyder jeg kan alltid høre ferdige skisser av låtene mine. Det eneste vi da gjør her inne i (i Scanax Studio), er da å oversette det svart-hvitt fotoet som jeg har tatt til et ordentlig fargefoto. Det er ikke tvil om at det er et hjelpemiddel sånn, men her er vi også inne på en annen sak som er jævlig nyttig synes jeg. En hører mange si at her er det bare å trykke på knapper og så spiller det – det er tull! Ni i dag, i dag mer enn noensinne, det er altså så lett å få virkelig bra apparater til å låte dårligst av alt mulig.

Det er jo de som klager over at de ulike maskinene lyder så mekanisk, i dag hvor sequencere er i stand til å registrere ned til minste detalj, da finnes det snart ikke noe musikalsk element som en sequencers oppløsning ikke kan ta lenger.

Affe: Det er ganske enkelt snakk om at vi har fått mye mer avansert verktøy.

Marius: Rett og slett, ja.

Affe: Input er akkurat det samme.

Marius: Ja, input er akkurat det samme.

Affe: Det blir bare så mye mer inspirerende å jobbe. Når du først får det til så blir det så veldig bra også.

Marius: Jeg mener, enhver busk kan skru på disse apparatene å så få dem til å spille, men det er ikke det de er bra til.

Det må jo etter hvert være ganske mye tid å spare i prosessen ved å ta i bruk for eksempel noe såpass rimelig som Atari datamaskinen, som det leveres en god del brukbare programmer til i dag.

Marius: Alle de greiene, med sampling og sånt noe, hvis du bare gidder å bruke dem på en ordentlig måte, ikke bare orchestra dit og svært trommer som sier: -krutschhhhhhh! Det er jo ikke poenget med det i det hele tatt, det er jo ikke det de gjør ball.

Det er vel også en del av problemene folk har med å få anvendt samplere på en skikkelig måte, det blir som når de første synthene kom – kreativiteten druknet i masse lyd- og effektmuligheter. Du ser kanskje mye av det samme nå? Lydene blir ikke tilpasset den sammenhengen de skal brukes til, og den enkelte sitter ikke på utstyr til å gjøre gode nok originallyder for sampling i utgangspunktet heller.

Marius: Det er jo hele poenget med det her, nå er det ikke lenger noen unnskyldning at skiver skal låte dårlig lenger, sjøl ikke på svært billige nivåer. Jeg skal våge den påstanden at på det egentlig ganske begrensa utstyret som jeg sjøl har, vil jeg være i stand til å gjøre en ganske så bra skive i dag. Jeg må bare tenke grundig gjennom hva det er jeg skal gjøre, og så jobbe det ut ordentlig.

Så på mange måter kan du si at dagens teknologi åpner opp langt flere muligheter for musikere. På relativt rimelig Midi-utstyr kan en sitte hjemme å jobbe gjennom ideer, lytte gjennom og så ta det hele med som informasjon på en diskett til et studio. Et studio som da kan ha investert i mer avansert Midi-utstyr enn det du rår over sjøl.

Marius: Denne skiva er et direkte produkt av de siste to åras teknologi. Jeg har en Roland MC-500 sequencer, i og for seg er en billig sequencer, som gjør altså så jævla mye. Nå som jeg etter hvert har lært meg å bruke den, nå er det les-boka-tid på ordentlig, det er så utrolig mye fint du kan gjøre med disse tingene – det er nesten skummelt.

Og hva følger så?

Magical Moments

Marius: La oss se, vi var på ”Old Man,” da er ”Magical Moments” den neste, som er en Scott Walker type låt. Jeg hadde så lyst til å gjøre en sånn låt. Jeg gjorde en LP med Øyvind Blunck for noen år sida hvor vi faktisk gjorde to Walker Brothers låter, som jeg synes var noen overballe låter, og de var så stilig arrangert – de originalene – så jeg hadde veldig lyst til å lage en sånn greie. Av spesielle ting der da så er det Fairlight stryk og trompeter som holder på baki der. Det er faktisk ganske mye sampling på det sporet – alle perkgreiene som du husker vi la på til slutt, Affe. Rickenbacker 12-strenger ligger og drar ett eller annet sted inni der, og så er deg jeg som spiller bass her. Plekterkongen slår til igjen! Dette er også et av de sporene hvor vi har brukt digitalmaskinen på en show måte. Her i Scanax er ikke pulten automatisert. I denne låta er det ganske kraftige sceneskifter mellom vers og refreng, så der har vi brukt den innhoppsmetoden til fulle.

Affe: Masse fine klanger som kommer og går der.

Marius: Nemlig! Hvis jeg ikke husker helt feil så tror jeg vi gjorde versa først, at vi spilte inn hele låta slik som klangene skulle være i versa. Er ikke det riktig?

Affe: Ja.

Marius: Og gjorde det helt ferdig utenom ferden som er en tredje del, og etterpå gjorde vi refrengene og satt opp klanger til det, og hoppet inn! Sted for sted for sted for sted. Det er liksom en sånn jævla kjekk måte å omgå at du ikke har automasjon.

Affe: Du kan liksom si at vi går utapå det som er profesjonell lyd.

Marius: Og det gikk faktisk veldig fort å gjøre det, det var en jævla grei prosess som kan høres litt småkøddete ut, men som altså ikke var det.

Affe: Nei, det var vel bare en tre-fire pass eller noe sånt.

Marius: Og da kan det vel også være på sin plass å nevne at vi alltid mikser ned på spor 31 og 32, det er veldig viktig.

Affe: Der var det vel også egne klangspor, og det er i prinsippet det samme. Går vi litt tilbake til inn- og uthoppene, at du kan mikse så små sekvenser av låta di, du kan gjøre alle de småtingene du normalt ikke ville ha fått med deg – du vil få til akkurat det du ønsker.Marius: Den andre festlige varianten med det der er at du kan forandre på allerede ferdige, du kan ta ned ting for eksempel og legge andre sporet ut av fase og slike ting. Det har vi gjort lite grann av, på denne plata faktisk. Vi beholdt store deler av verset når vi gjorde remiksen på den. Vi var ikke fornøyd med sangnivågreiene, det var det som var den store krisa der. Og så byttet vi ut noen av de lengste klangene.