Jeg velger å legge en ebok jeg gjorde for en tid tilbake ut i deler på denne bloggen. Den eboka hentet innhold fra et intervju jeg foretok med Marius Müller og Alf Christian Hvidsteen i september 1987. Da hadde Boom, Boom akkurat kommet ut, og jeg hadde lyst til å forsøke meg på en gjennomgang av den musikken som utgjorde det albumet. Eboka vil bli fritt tilgjengelig på Apples iBooks, samt at jeg vil gjøre klar en PDF av den komplette boka i enden – for de som måtte ha interesse av det.

Dette er et intervju med Marius Müller og Alf Christian Hvidsteen som ble gjort i forbindelse med utgivelsen av albumet ”Boom Boom.” Intervjuet fant sted i kjelleren hvor Scanax Studio befant seg (i St. Olavs gate 27 i Oslo), og det hele hadde blitt spilt inn, en stund etter at albumet hadde blitt gitt ut i sin tid. Jeg velger å ta dette intervjuet med i denne boka siden det også inneholder en hel del produksjonstekniske detaljer, som bruk av mikrofoner og annet, ting som helt klart vil være av interesse for svært mange. Dessuten kan man fortsatt få tak i dette albumet til Marius, noe som er svært nyttig om man ikke allerede har det siden intervjuet går gjennom alle låtene i den forbindelsen. Og slik gikk det i sin tid:

Denne gangen har Marius valgt en noe annen metode enn ved hans tidligere innspillinger – sentralt står MIDI og styring via ulike sequencere og sequencerprogrammer. Kanskje noe uvant for de som bare så på Marius som en ren gitarfreak og rock’n’roll purist. Les på og lytt til låtene, og finn ut litt mer av hva som gikk med fra ide til ferdig produkt.

Igjen har Marius vært sin egen produsent. Riktignok en rolle han har delt med Alf Christian Hvidsteen og Ketil Bjerkestrand. Som Marius sjøl sier det: ”Jeg sier ja eller nei til sist. Sier forresten veldig ofte ja!”

Sjølve innspillingen foregikk i Scanax Studio i St. Olavs gate i Oslo. Marius var forøvrig den første artisten som ble spilt inn digitalt i det studioet – på en Otari DTR-900, en 32-spors PD-maskin. Scanax vil forøvrig være på flyttefot under årets første måneder, fra St. Olavs gate og over til Akerselva ved Grünerløkka (vi snakker her i 1987 husk det).

Samarbeid

Innspillingen er et resultat av et samarbeid mellom de tre overfor nevnte personene, med klare ansvarsområder og stor dyktighet på hvert sitt felt. Alf Christian som studioets tekniker, nå også med debut som tekstforfatter i og med denne innspillingen, og den som jobbet tettest inn på Marius for å få det hele så komplett som mulig.

Ketil Bjerkestrand er et kapitel for seg, som Marius sier det: Ketils styrke ligger i det å kunne ta fram eksakt det du ønsker, han har nærmest direkte aksess inn i alt utstyret han benytter.

For oversiktens skyld går vi gjennom låtene lår for låt, med Marius og Alf Christians kommentarer.

Boom Boom

Marius: Plata starter med Boom, Boom, som også er tittellåta.

Affe: Det er en barytongitar.

Det er John Lee Hookers låt?

Marius: Det er John Lee Hookers låt, ja, i en noget annen versjon, men dog. Det er det eneste sporet som Totto spiller trommer på, det er det viktig å få med seg. Det var det siste sporet vi spilte inn faktisk.

Affe: Det var ganske show fordi det var rett på.

Marius: Det var rett på, ja. Det var gjort på første tagning. Da hadde jeg laga en sekvens, for å si det sånn, med noe perkgreier og sånt noe, og så hadde jeg spilt barytondelen. På den nå så etter hvert så berømte Teisco Del Ray gitaren, og så kom Totto inn og spilte det, og det ganske show faktisk, fordi – som Affe sier – da satt vi bare opp trommene hans liksom og åpna opp for alle mikkene og fikk lyd. Og så spilte han, og det er det som er på skiva.

Men det er nå vel en låt som låner seg veldig godt til rett-inn spiling, bare trommene stemmer og alt henger sammen, ikke sant?

Affe og Marius: Ja visst, ja visst!

Marius: Og etterpå det igjen kom Kjetil inn bildet , hvor vi gjorde  blåsegreiene. Resten der er det som jeg gjør sjøl, det er jeg som spiller bass.

Affe: Ja, det er det.

Marius: Ja, faktisk!

Dette er i det hele tatt et langt mer studiopreget produkt enn den forrige (The Big Beat)?

Marius: Dette er hva jeg skulle våge å kalle et totalt studioprodukt, egentlig. Jeg er ikke så hypp lenger på å blande sammen studio og live. Jeg synes man skal dra ut det beste av de helt forskjellige mediene. En plate er forgjengelig, men en livekonsert er da og ikke dagen etterpå en gang altså. Det har vært mye mer filosofien på hele denne skiva. Men så er da vel også mulighetene i studio i dag langt flere enn for bare to år siden, hvor datamaskiner, synther og alt hva det inkluderer straks åpen for helt andre arbeidsmuligheter – skillet blir liksom klarere.

Affe: Det er jo helt annerledes også for i en konsert så har du jo også det visuelle, og det spiller du jo også på, som gjør at det blir en hel opplevelse.

Marius: Men, du kan si skiva som helhet er jo… jeg begynner å komme inn til studio med demoer i hvert fall en tre til fire måneder før vi var i studio i innspillingssammenheng.

Og det er spilt inn på ditt eget 16-spor studio, Marius?

Marius: Ja, ja.

Affe: Jeg tror til og med jeg hørte en eller to før jul i 1986.

Marius: Ja, du gjorde det. Hele veien har jeg brukt Affe som ”soundboard.” Så på den måten er jo skiva mye mindre spontan som helhet, men på den andre sida har vi bevart spontaniteten veldig på andre ting vi har gjort under prosessen, sånn som gitarspilling og diverse andre pålegg.

Affe: Det har vært innmari nyttig å ha såpass gjennomarbeidede demoer som låter såpass som de tross alt har gjort. Da er det så mye lettere å sortere hva som er bra.

Marius: Det har løst veldig mange problemer for oss det der, at vi har valgt å preprodusere såpass omfattende som vi har gjort, fordi vi har hatt en temmelig god ide om grunnsound. Den veien skal vi gå, og alt det der, slik at vi ikke behøvde å bruke tida på de egentlig grunnleggende tingene – det visste vi allerede.

Hold On

Marius: Men, viss vi skal fortsette å gå gjennom spor for spor, er det neste sporet ”Hold On” – Midi-sporet.

Og hva handler det om?

Marius: Det er det sporet hvor hele låta er bygget opp rundt et pianointro spilt av klønete gitaristfingre, og hvor det kanskje ikke høres hvor mange keyboards som egentlig er med i låta.” Pianopartiet der er E-Mu II, Akai S-900, Prophet VS, Yamaha DX-7 og jeg lurer på om det ikke er en annen liten jævel med der også. Jeg husker bare at vi gjorde en kjempegreie ut av det hele. Midi-grande altså. Og det er et av de få sporene hvor vi har brukt en god del sequencerfigurer i en del oppganger, som forøvrig er Prophet VS og DX-7 II.” Det er dette sporet, i alle fall synes jeg det personlig, som har de fineste gitarsoloene på hele plata. Den første soloen her synes jeg er jævelig fin. Den er jeg veldig fornøyd med.

Har du brukt Steinberger-gitaren gjennom hele plata?

Marius: Det er nok mest Steinberger, ja. Jeg har to stykker; en med to humbuckere og en med Stratocaster-arrangement. Jeg har også brukt en ESP Mirage gitar en del. Det er de tre hovedgitarene jeg har brukt på denne plata.

Affe: Det skal bli spennende når du begynner å jobbe med den nye ESP’en du viste meg.

Marius: Den er så fin, men det nye sluttrinnet…

Det fra Mesa Boogie?

Marius: Ja, det låter så inni helvete fint. Det viser seg at jeg har hatt tur igjen da, han (Randall Smith, som er mannen bak Mesa Boogie) laget en serie på ti stykket aller først – og det er ett av dem. Som ikke er så jævlig bright, men nå har han finni opp noe nytt, den nye Quad Preampen. Han tar det hele fra et annet sted i kjeden med bare en preamp, så de av oss som har amper som de tar ut fra de er mye brightere. Så med de nye sluttrinnene er det snakk om perfekt plugg rett inn – wow! All gitaramp her er hele Boogie-riggen. Mikka egentlig ganske straight opp.

Affe: Ja, vi hadde en SM-57 (Shure) på hver kasse og to PZM (Crown) på gulvet for å ta opp stereolyden.

To PZM’er på gulvet?

Affe: Ja, de to kassene jobber i stereo og foran de lå de på glassplater på gulvet. Cirka en meter og tjue ut, ganske tett ved hverandre, litt vinklet.

Marius: Og den klangen jeg har i racket mitt har stått på om en liten, liten skygge hele tida. På stereoparet, mest for å kompensere for at det ikke er så mye rom i innspillingsrommet her. Vi har fremdeles brukt eksterne klanger, det var mest for å få romfarge på det.

Affe: Ikke som klang betraktet, mest for å gjøre lyden litt større.

Marius: Det er snakk om en Lexicon PCM-60. Den gjør noen ting jævla fint, liksom. Blant annet noen straighte romprogrammer gjør den veldig bra. Det er hva vi har brukt gjennom hele plate, på alt som er.

Det er stort sett snakk om det racket du har hatt en tid nå?

Marius: Ja, det er akkurat slik det ble satt sammen av Øivin Fjeld (nå mer kjent for sin G# gitar, som du kan finne mer om på http://www.gsharpguitar.com, på den tida drev han en musikkhandel i Fredrikstad under navnet Musikanten). Det eneste vi har gjort som er forskjellig fra forrige greia er at jeg har spilt inn i kontrollrommet stort sett hele tida. Via en lang, lang gitarkabel – sikkert en 16-17 meter. Gul! Det er mest fordi jeg skal høre bedre via monitorene utenbordseffektene sånn som de blir.