Man kommer ei heller utenom Harman etter en tur innom NAMM. Det er et konsern som inneholder for mye til at det er mulig. Det hele startet med JBL, eller James B. Lansing Sound, Incorporated, som ble etablert 1. oktober 1946, og det var etter at en relativt omfattende historie allerede hadde blitt tilbakelagt. Mannen bak det hele, James Bullough Lansing, ble født 14. januar 1902, og det var under navnet James Martini. Det skjedde i Greenridge som var en del av byområdet rundt Nilwood i fylket Macoupin i Illinois i USA. James var den niende i rekken av tretten barn som ble ført til verden av Grace Erbs, som var født i Central City i Illinois, og Henry Martini, som var født i St. Louis i Missouri. Faren til James, Henry, var en ingeniør med arbeid innenfor kullindustrien, en jobb som fraktet både han og familien til en rekke steder i Midtvesten av USA. Under en periode i tenårene bodde James hos familien Bullough i Illinois, og det var fra dem han hentet inn sitt mellomnavn når han skiftet sitt etternavn til Lansing. James tok unna sine første åtte år på skole på en middelskole i Springfield i Illinois, og fortsatt videre på gymnas på samme stedet. Han var allerede ti år gammel i gang med å foreta seg en hel del på både feltet for mekanikk så vel som elektrisitet. Ved en anledning konstruerte han det som gjerne blir beskrevet som en Leidnerflaske (en beholder som kan lades opp og holde på strøm – en kondensator på alle mulige måter), og med den dro han en del triks overfor venner rundt seg. Når han var tolv bygde han en radiosender som hadde såpass rekkevidde at den nådde helt fram til marinebasen ved Great Lakes, og det tok da sjølsagt ikke lang tid før myndighetene dukket opp utenfor hjemmet og sørget for at den konstruksjonen ble fullstendig demontert. Som ung mann gikk han på en forretningshøgskole i Springfield, hvor han samtidig jobbet en stund som bilmekaniker hvor han spesialiserte presisjonsartede reparasjoner. Dette var en tid hvor det i svært liten grad var mulig å få tak i reservedeler til biler, og det førte til at James utviklet de nødvendige evnene i et mekanisk verksted til å gjøre ulike deler. Under en periode betalte til og med han som drev det verkstedet han jobbet for flere av de kursene han gjennomgikk ved en bilskole i Detroit. James mor døde 1 november 1924, 56 år gammel, og på det tidspunktet besluttet James seg for å komme seg videre. Mest sannsynlig dro han rett til Salt Lake City. Hun som senere ble hans kone, Glenna Peterson, kunne seinere fortelle om hvordan hun traff James der i 1925. Da jobbet han for en radiostasjon i Salt Lake City. Det var omtrent på den sammen tida at James traff sin framtidige forretningspartner, en mann ved navn Ken Decker.

Lansing og Decker startet et partnerskap, og i 1927 flyttet de til Los Angeles hvor de etablerte Lansing Manufacturing Company. Dette firmaet bygde 6 og 8 tommers høyttalere primært for bruk i radioer og konsoller for hjemmet. Like før firmaet ble etablert endret han navnet sitt til James Bullough Lansing, og fikk også registrert en ny fødselsattest med det navnet. Bill Martin, en yngre bror av James flyttet til California og ble en del av staben, og han ble etterfulgt av en annen bror, George, like etterpå. Det hele ble bygd opp på en meget løs måte i starten, hvor konene ble lagd og spolene spunnet i hjemmene deres på kveldene, for deretter å bli satt sammen til komplette høyttalere i fabrikken dagen etterpå. I 1933 fikk de etablert et permanent hovedkvarter, og adressen var 6900 McKinley Avenue i South Los Angeles. Der havnet de på mange måter midt oppe i en utvikling som nå virkelig begynte å skyte fart. Ikke minst var det filmen «The Jazz Singer» på enden av tjuetallet som gjorde lyd viktig for film, og den filmen skapte med en gang et marked for kinoer som etter hvert fikk behov for utstyr som kunne formidle lyd til en hel sal. Western Electric var en av de første pådriverne i så måte, men de systemene de kom med hadde en relativt begrenset båndbredde (den gikk fra 100 Hz til 5.000 Hz), og sjøl om de fikk lagt til en enhet for høyfrekvens og en 18 tommers høyttaler for bass (og med det utvidet båndbredden til fra 50 Hz hele veien opp på 8 kHz) så var det et stort problem at alt av mellomtone ble båret av en hornkonstruksjon som tilførte en hel del forsinkelse til lyden. Det var ikke så rent lite frustrasjon som førte til at sjefen for MGMs lydavdeling mente at han kunne konstruere et bedre system. Hans navn var Douglas Shearer, og han var bror til skuespilleren Norma Shearer, så han hadde litt vekt å legge framfor seg til den ligninga. Det var i den sammenhengen at man fant fram til operasjonen til James B. Lansing, og fant ut at det de gjorde mest sannsynlig ville passe deres ideer som hånd i hanske. Dette var et samarbeid som etter hvert førte fram til den smått ikoniske 801 høyttaleren, som var et to-veis system bestående av en 15 tommers basshøyttaler og en kompresjonsenhet for diskanten, komplett med et flercellet horn. Denne modellen ble forløperen til Altec Lansing 802. Det kom til et vannskille når det gjaldt profesjonell lyd i 1938, og det var når den amerikanske regjeringen besluttet at man ønsket å bryte opp det monopolet som Western Electric hadde når det gjaldt filmlyd, noe som førte til at Western Electric måtte splitte opp og selge ut divisjonen for høyttalere og forsterkere. Det førte til at Western Electric, i 1938, ble enige med den gruppen av ingeniører som jobbet med disse tingene at de kunne overta eierskapet for en enkel dollar. Disse ingeniørene etablerte da et nytt firma, Altec Service Corporation, som var helt uavhengig av Western Electric. Navnet Altec er ganske enkelt en omskriving av ordene All Technical, så da vet du det. Hovedpersonene bak dette nye firmaet var George Carrington og E. L. Conrow.

Det er dag skjebnen slår til for fullt. Altec fant tidlig ut at de kom til å løpe tom for de forsyningene de trengte til for daglig drift, og de måtte ut for å lete etter noe som kunne erstatte det de hadde arvet med noe som kunne komme flytende jevnt og trutt. I 1939 ble Ken Decker, som jo var Lansings forretningspartner, og også reserveoffiser i det amerikanske luftforsvaret, drept i en flyulykke. Uten de egenskapene som Decker hadde når det gjaldt forretning befant Lansing seg i et vakuum. Carrington og Conrow var svært godt klar over det problemet som Lansing befant seg i når de tok kontakt med forslag om å slå sammen firmaene i 1941. de ble enige, og 4 desember 1941 kjøpte Altec Service Corporation opp Lansing Manufacturing Company for $ 50.000 og firmanavnet ble endret til Altec Lansing Corporation. På det tidspunktet var det nittet ansatte i selskapet, og Lansing sjøl signerte en kontrakt med en løpetid på fem år for sin egen del – det er greit å ha opsjonene klare. Han kom til å gjøre bruk av det også.

Med denne overtakelsen fikk James B. Lansing med en gang den finansielle muskelen han trengte til for å videreutvikle noen ideer som hadde vokst i han gjennom en årrekke. Under den tida som fulgte perfeksjonerte han mye av det som har blitt standarden når det gjelder høyttalerproduksjon over hele verden den dag i dag, som det å spinne spolene ved høy hastighet og hydraulisk forming av aluminium for høyfrekvenseneheter. I løpet av disse årene utviklet han to systemer som ble stående i lang tid, nemlig den koaksiale høyttaleren 604 og Voice of the Theatre, A-4. Faktisk har 604 blitt produsert helt opp til vår tid. Det var en del diskusjoner mellom Lansing og Carrington under den femårs perioden som de hadde blitt enige om, men Lansing holdt sin del av avtalen helt fram til den gikk ut i 1946. Når han så annonserte at han ville etablere noe for seg sjøl var det ingen hos Altec Lansing som ble særlig overrasket. Det sies at det hele foregikk på en sivilisert og ordentlig måte, men det var da heller ingen hos Altec Lansing som var forberedt på det suksessen som ble James B. Lansing til del når han først satt i gang.

Det firmaet som nå nok er mer kjent som JBL startet med navnet Lansing Sound, Incorporated, og hadde 1. oktober 1946 som startdato. De sentrale personene i det nye firmaet var James B. Lansing, Chauncy Snow og den finansielle konsulenten Chester L. Noble. Det tok ikke lang tid før Altec Lansing reagerte på navnet, ikke minst fordi det hadde gjennom en del år allerede blitt identifisert med et varemerke. De reagerte, og de ble enige om at navnet skulle bli endret. Det førte til at Lansing Sound, Incorporated byttet navn til James B. Lansing Sound, Incorporated, noe som alle var fornøyd med siden det var et navn som dro oppmerksomhet til navnet til mannen bak navnet Lansing framfor spesifikke produkter. På de tidligste brevarkene oppga de adressen til firmaet som 510 South Spring Street i Los Angeles, som også var kontoret til Chester Noble. Brevarket indikerte også at produksjonsfasilitetene var et sted nær San Marcos, en liten by ganske nær Oceanside ved San Diego, nær en avocado- og sitrusranch som Lansing eide. Der hadde Lansing et komplett maskinverksted, og det var der hvor han for alvor begynte å jobbe med sine nye høyttalerprosjekter. Det første produktet han lanserte var D101, som var en høyttaler på femten tommer, og en veldig nær kopi av Altec Lansings modell 515. Lansing valgte å bruke begrepet Ikonisk på den høyttaleren, noe som ikke gjorde Altec Lansing særlig mye mildere for å si det mildt. De forlagte at han kuttet ut det produktet og slettet alt i den forbindelsen. Han utviklet også en høyfrekvensenhet i det sammen momentet, D175, og det var et produkt som var å finne i katalogen til JBL gjennom syttitallet. Nå var ikke James B. Lansing blåst for ideer. Det var jo nettopp derfor han hadde etablert sitt eget firma, og når han så begynte å ta i bruk spoler med en diameter på fire tommer for basshøyttalere dukket det raskt opp en modell – D130, en femten tommer høyttaler ble introdusert og D101 forsvant ut. Det var utviklingen av Alnico V i løpet av krigen som gjorde dette mulig, og det var et samarbeid Lansing utviklet med Robert Arnold fra Arnold Engineering i Chicago som la grunnlaget for det hele. De klarte å skape en magnet som var i stand til å drive en 4 tommers åpning, og med en felteffekt på opp til 12.000 Gauss så måtte en slik åpning være temmelig smal. Presisjonen som ble stilt til produksjonen av slike produkter var av en art som aldri tidligere hadde vært hverdagen i den industrien som drev med høyttalere. De andre produktene som Lansing designet i den samme perioden var tolvtommeren D131 og åttetommeren D208.

Det neste problemet for James B. Lansing hadde mer med tidspunktet for etableringen av firmaet hans å gjøre. Det skjedde like etter at andre verdenskrig var over, og siden den finansielle siden aldre var et viktig element for hans del så fikk firmaet tidlig en del problemer for å si det enkelt. Han fikk inn en investor gjennom en flypioner ved navn Roy Marquardt, og det innebar en avtale om at Lansing kunne sette opp produksjon på hans område mot ti prosent i retur av omsetningen. Dermed var det bare å pakke flyttelasset og sette kursen mot 4221 Lincoln Boulevard i Venice i California. Gjelden til Marquardt fortsatt bare å øke og i enden av 1948 hadde den vokst til 14.000 dollar. Det så ut som uunngåelig at firmaet ville bli overtatt av Marquardt med Lansing som ansatt. Lansing kjøpte seg opp i firmaet ved å kjøpe ut de andelene som Snow og Noble satt på, slik at han var den eneste som representerte firmaet på det tidspunktet. Når man så kom inn i den tidlige delen av 1949 ble Marquardt kjøpt opp av General Tire Company, en dekkprodusent. De hadde ingen interesse av å drive med høyttalere så den kontakten ble brutt. Da entret en William H. Thomas bildet. Han hadde representert Marquardt i styret til James B. Lansing og han hadde utviklet en viss sans for det hele. Resultatet var at firmaet igjen var på flyttefot, denne gangen for fjerde gang i løpet av tre år. Denne gangen gikk ferden til 2439 Fletcher Drive i Los Angeles.

Den som Lansing hadde bygd opp mest gjeld til i løpet av disse tre årene var Roy Arnold, og de hadde en hel del kontakt hele tida. Det ligger en hel del brev igjen som forteller en hel del om en svært så sliten James B. Lansing, som i tillegg til sine finansielle problemer også slet med depresjon. I vår tid hadde han muligens fått betegnelsen bipolar, men dette var i 1949, så uansett hva han slet med så var det noe han måtte forholde seg til på egen hånd. Vanligvis pleide James å stoppe ved huset til Bill Martin på vei til San Marcos i helgene. Bill hadde valgt å bli værende hos Altec Lansing mens George Martin hadde valgt å bli med James på hans videre ferd. På torsdag 24 september i 1949 stoppet James B. Lansing innom Bill Martin en siste gang. Deretter dro han videre til San Marcos, hvor han, fullstendig uten håp eller entusiasme på grunn av hvordan forretningene gikk, valgte å ta sitt eget liv. Han er begravet i Ingelwood Park Cemetery i South Los Angeles.

Noen får år før han døde hadde han tegnet en livsforsikring i firmaets navn, og det var det beløpet, på 10.000 dollar, som gjorde William H.  Thomas i stand til å sikre firmaets framtid. Lansing hadde lagt igjen sin tredjedel til firmaet til sin kone. Under den første delen av femtitallet forhandlet William H. Thomas fram en avtale om et beløp med henne og med det ble han den eneste eieren av firmaet. Etter hvert som firmaet ble mer og mer en suksess dukket også andre problemer opp, og et var Altec Lansing som ennå ikke var helt ferdig med bruken av Lansing. Fram til 1955 benyttet James B. Lansing Sound seg av en signaturlogo, og det ble litt vel mye av en belastning for Altec Lansing. Det brygget opp til konflikt, men den ble heldigvis avviklet før de som så langt som til en rettssal. Altec Lansing ville at navnet Lansing måtte fjernes fra firmaets profil, og det var da William H. Thomas fikk den brilliante ideen å forkorte det hele ned til JBL ganske enkelt – og det er hva vi virkelig har fått brent inn i minnet for vår egen del i vår tid.

For å få det litt mer på plass i forhold til vår egen tid, i et innlegg som mer var ment å bli en introduksjon til nye produkter fra Harmans side dette året, så kan man trekke fram en hendelse fra 1974 som var med på å endre alt som har med konsertlyd å gjøre for alvor. Det var året da Grateful Dead debuterte med det systemet som gjerne ble kalt Wall of Sound. Det var et system designet av Owsley «Bear» Stanley, Dan Daley og et antall andre ingeniører, hvor en del kom fra miljøet rundt Alembic. Systemet besto av 641 høyttalere og forsterkere som var i stand til å yte 26.400 watt. Ideen var å bygge et system som var i stand til å eliminere så mye forvrengning som overhodet mulig. Systemet sto oppreist som en vegg bak artistene, og ga både det forventede resultatet og en opplevelse for det publikummet som dukket opp. Det ble brukt noen ganger, men etter hvert ble det erstattet av det som mer og mer har blitt det man i dag både forventer og opplever når man skal ut for å oppleve levende lyd i større sammenhenger. Ideen var at hvert enkelt instrument og hver vokal skulle ha sin egen krets. Siden anlegget ble reist rett bak artistene kan man nok også forestille seg at det med en gang ville bli et problem med feedback. Det var det jo sjølsagt, men det ble løst på et både enkelt og smart tenkt vis for alt som ble transportert via mikrofoner. Hver enkelt mikrofonposisjon besto av to mikrofoner hvor den ene var i motfase til den andre, og med det var de i stand til å eliminere problem rundt tilbakekobling. Det er også en video på YouTube som forteller noe av denne historien – https://www.youtube.com/watch?v=r86Sb4heCWM – og sjøl har jeg blitt servert en hel del historier og detaljer av Rick Turner, Alembic på den tida og Rick Turner Guitars i dag om alt dette. Høyttalerne til dette prosjektet kom fra JBL, som på det tidspunktet var de eneste som kunne levere noe som var i stand til å levere det man forventet. Salige Jerry Garcia var en som lenge benyttet D120 i sine forsterkere, og når den serien forsvant ut i sin tid og han fortsatt hadde et behov for erstatninger, ble det fra JBL sendt over noen fra G-serien. De ble montert inn og forsterkeren ble slått på. Jerry Garcia entrer scenen for lydprøve, kobler til gitaren og slår an. Han kutter umiddelbart av og snur seg til en av teknikerne til bandet og spør hva dette er. De nye fra JBL er svaret. Vel, svarte han da, får tak i de gamle og sett dem inn, disse spiller jeg ikke på. Det som da var problemet var at JBL hadde stoppet produksjonen, men Mark Gander (som lenge var en av de sentrale hos JBL) kunne fortelle meg at de satt opp en egen produksjonslinje og kjørte en serie med D120 som ble sendt til Grateful Dead og Jerry Garcia. Du kødder ikke med ørene til folk! Når dette ble trukket med på veien skjedde det ved hjelp av fem semitrailere. Der hadde man to sett av denne riggen slik at man kunne hoppe forbi hverandre mens man var på turne i USA. Det var ingen liten jobb å sette dette opp siden det var såpass mange hensyn som måtte tas for at det hele skulle stå korrekt i enden.

Det om dette i denne omgang. Egentlig var det de nye produktene i år jeg skulle ta for meg denne dagen, men så dukket det opp en aldri så liten distraksjon. En takk til Ken Lopez, som var salgsdirektør hos JBL og som jeg lærte en hel del av ved å bo hjemme hos han oppe i Sylmar noen dager, Mark Gander, som var markedsdirektør i mange år hos JBL og ikke minst den biografien som John Eargle, også en direktør hos JBL i mange år med ansvar for markedsplanlegging. Produkter får jeg komme tilbake til, fra et Harman som i dag eier av koreanske Samsung.