Det var en som spurte hva NAMM sto for, og kan hende kan det være greit å si noen ord om det. Det er en forkortelse for National Association of Music Merchants enkelt og greit, med andre ord hva man kan beskrive som den nasjonale samlingen av musikkhandlere på norsk. Vedkommende som spurte er psykolog, og da kan det jo være greit å si noe om NAMM før traumer oppstår – i verste fall kan det gå videre og ende opp med noe som under anvendelse av ICD-10 eller DSM-5 raskt kan bli klassifisert som en diagnose. Da kan det med en gang bli langt mer alvorlig, og akkurat det ønsker man ikke.

Første gangen jeg befant med i Anaheim i California for et NAMM show var i januar 1986, og det har med andre ord blitt noen slike arrangementer for min del siden den gangen. Så har man jo også sett hvordan NAMM har endret karakter under den tida også. Det som i sin tid var en ren organisasjon for handelen og de som jobber der har vokst inn i et langt mer omfattende nå. Og sjøl om mye av dette har blitt mer og mer av en industri er det tilstrekkelig nok igjen av de som kommer til dette med musikken som drivkraft. Ut av det har det blitt en hel del solide vennskap opp gjennom årenes løp, og ikke minst i mitt tilfelle en fantastisk plattform å spre seg videre ut og inn i alle de miljøene dette består av.

Organisasjonen ble etablert i 1901, da 52 medlemmer av organisasjonen National Piano Manufacturers Associations of America dannet National Association of Piano Dealers of America. Den første utstillingen ble arranger allerede I 1902, og det foregikk i YMCA hallen i Baltimore i Maryland. Medlemskapet hadde da en pris på fem dollar per forretning. Hvor mange det var som dukket opp til det arrangementet opplyses det lite om, men sammenlignet med de 115.301 som dukket opp i januar dette året så var det nok rimelig begrenset. Dette var på ingen måte en industri slik mye av det er i dag. Den overgangen kom mye seinere. Når det hele startet var det pianomarkedet som var det store, noe som etter hvert også begynte å merke en viss innflytelse fra andre instrumentgrupper.

Det første bildet av medlemmene i organisasjonen skjedde i forbindelse med showet i 1904. den type dokumentasjon var ikke like omfattende da som nå, og det av helt åpenbare årsaker. Det å skaffe til veie et kamera og en fotograf ble raskt en oppgave på den tida – i dag er det svært lite i forbindelse med et NAMM show som ikke blir tatt vare på via et kamera eller en smarttelefon. Et av de første store initiativene til NAMM var å bidra til å legge til rette for rettferdige fraktrater i forbindelse med en god del utstillinger i New York. Det skjedde i 1908. Når man kom fram til 1912 dukket de første fordelene med et medlemskap å dukke opp. Det skjedde gjennom et hefte med tittelen «Care of Pianos» som ble delt ut gratis til alle medlemmene, den første medlemsfordelen sammen med adgang til showet. Det første forsøket på utdanning av forhandlerleddet fant sted i 1915. Det var i forbindelse med et NAMM arrangement i San Francisco, hvor Charlie Chaplin ble engasjert for å demonstrere, på sitt vis, korrekte teknikker for salg av pianoer. NAMM publiserte også et hefte med tittelen «Music in the Home» som var ment for å promotere privat musikkopplæring. Dette var med på å skifte NAMMs fokus mot musikkutdanning og rettferdig handel på sluttet av det tiåret. Under minst ett av årene 1918-1919 var også Thomas Edison blant utstillerne på NAMM, og NAMM gjennomførte utstillinger gjennom hele første verdenskrig. Det var i 1919 at det offisielle navneskiftet skjedde. Da gikk organisasjonen fra å hete NAPDA til NAMM – National Association of Music Merchants. Og hvor var kvinnene? De var ikke å se på et NAMM show før i 1920, når de fikk adgang til å slippe inn på banketten på kvelden den siste dagen, som gjester. Under 20-tallet la The National Piano Travelers Association, NPTA, sine årlige møter til NAMM showene, og de fortsetter med sine møter på disse showene den dag i dag.

I 1926 produserte NAMM, i samarbeid med byrået for avanseringen av musikk, de første trykksakene som handlere kunne henge opp i forretningene sine. I 1928 nådde NAMM et medlemstall på 784, som var ny toppmarkering. 1928 var også første gangen presenterte et program utenfor New York. De kom seg ut til Los Angeles for et arrangement som inkluderte radio som tema, noe de så på som et viktig element til den videre utviklingen av musikkhandelen i forbindelse med showene, noe som gjorde det mulig for NAMM å fokusere på annet enn bare pianoer. I 1932 var det ikke noe show på grunn av den store depresjonen som rammet hele økonomien. NAMM kom tilbake igjen i 1933, takket være NAMM president Parham Werlein, i et show som gikk av stabelen på Stevens Hotel i Chicago. Året etter, i 1934, måtte man nok en gang avstå fra et show på grunn av depresjonen. Gjennom midten av trettitallet var NAMM aktivt i gang med å få handlerne engasjert i tiltak for musikkaktiviteter, som undervisning og lokale arrangementer. Ta et litt større samfunnsansvar med andre ord. De så på det som noe som noe som helt klart ville slå tilbake og komme handlerne til gode. I 1936 begynte organisasjonen å vokse igjen, og da hadde NAMM 154 betalende medlemmer.

I 1938 hadde tallet på medlemmer steget til 248 mens rundt 2.800 hadde kommet på besøk til showet. Dette var også det første året hvor man opplevde en årlig tilbakevendende konkurranse om beste vindusutstilling på showet. Når man kom fram til 1939 dukket også det første årlige møtet av National Association of Sheet Music Dealers på et NAMM show. Det året begynte NAMM å ta i bruk slagordet «the poorest child is rich with musical traning» – det fattigste barnet blir rikt gjennom musikkopplæring. 1940 så et opprør når medlemmer av NAMM skrev til den daværende presidenten, Mongomery Ward, og forsøkte å gjøre han oppmerksom på en del alvorlige prisforskjeller mellom de i en katalog opp mot de prisene handlerne praktiserte. I 1940 dukket det også opp en NAMM logo som fokuserte på musikkopplæring og en kampanje i den forbindelsen. Når man kom fram til 1941 hadde medlemstallet steget til 554. NAMM hadde hatt et håp om å kunne avvikle et show i 1945, men det ønsket ble effektivt droppet etter at den amerikanske utenriksministeren på det tidspunktet, James M. Byrnes, la ned et forbud mot all unødvendig reisevirksomhet. NAMM var tilbake igjen i 1946, som også så et skifte av adresse for organisasjonens hovedkvarter. Showet ble holdt på Palmer House i Chicago og kontoret flyttet til 28 East Jackson Boulevard i Chicago.

Når 1948 dukket opp dukket det også opp en kostøkning for utstillerne. Prisen per kvadratfot av utstillingsplass steg fra 52 cent til $ 1,60. Rapporten til styret beregnet at gjennomsnittet når det gjaldt pris for utstillingsplass det året lå på $ 2,25. i 1951 markerte NAMM sine første femti år som organisasjon, og showet ble fortsatt avviklet på Palmer House i Chicago. Det året etablerte man også en avdeling for utdanning som en service til avdelingen for medlemskap. De unge ble anerkjent i 1953 med en egen organisasjon, National Association of Young Music Merchants – eller NAYMM – og den er også virksom den dag i dag, og kanskje mer aktiv enn noensinne. Det har også blitt en sentral vei inn for motivasjon og utvikling av nye krefter til denne bransjen. Når 1956 dukket opp var det tid for en introduksjon av tildelingen av NAMM første Milestone pris, en pris som Rudolph Wurlitzer Company mottok. I 1957 introduserte de en «Miss Music Contest», en konkurranse som ble igangsatt i et forsøk på å øke interessen for showet. Når 1959 dukket opp sa man en siste farvel med New York City og Hotel New Yorker som utstillingsarena.

Når man kom fram til 1965 var det også en anledning til å feire NAMM første 65 år som organisasjon. Det var også det året hvor man virkelig begynte å føle virkningen av fjernsyn for alvor, noe som ikke minst var med på å øke oppmerksomheten rundt NAMM. Det året så også presentasjonen av en film med tittelen «Bringing Music into the Classroom». En film fra AMC med støtte fra NAMM. Og i 1967 nådde man 1.000 betalende medlemmer. På den andre sida så NAMM seg forpliktet til å distribuere hefter i 1969 som tok for seg noen av de problemene man kunne oppleve gjennom den sosiale uroen som gikk gjennom USA på den tida. Det var temaer som det å overleve opprør og hvordan forholde seg til forsikringer, som et resultat av uro rundt sivile rettigheter. USA har sett en hel del av det. I 1970 arrangerte NAMM sitt første åpne konvent i Miami i Florida. Når 1971 dukket opp ble showet arrangert i Chicago i det da nybygde McCormick Place. Spesielt invitert gjest det året i den forbindelsen var Miss America, Phyllis George fra Texas. Det var også året hvor man etablert Midway of Ideas som ble forløperen og grunnlaget til dagens NAMM U.  I 1973 ble Discover Music programmet etablert, ledet an av NAMM tidligere president Robert McDowell, som ble et program tilpasset musikkforretningene for på best mulig måte å promotere seg sjøl i sitt område. Køen for å bli registrert for å komme inn på NAMM showet i 1975 på McCormick Place begynte for alvor å bli omfattende. Tida var i ferd med å endre seg en hel del. Når man nådde fram til 1976, den gang også på McCormick Place i Chicago, var det tid for å markere NAMMs 75 år som organisasjon. Til det showet hadde de solgt unna 103.360 kvadratfot med utstillingsplass.

Så i 1980 kom NAMM med sitt Winter Music & Sound Market til Anaheim i California, et arrangement som ble avviklet på Disneyland Convention Complex i Anaheim. 1983 var det første året NAMM arrangerte et NAMM show i St. Louis i Missouri.  Når man kom fram til 1984 så er man framme ved det året da MIDI ble presentert for første gang, og det skjedde på NAMM. Det var også det året da NAMM flyttet til hovedkvarter fra Chicago til Carlsbad i California. Carlsbad ligger, for de som måtte ha interesse av det, midt mellom Anaheim og San Diego. Det var full fart igjen fra 1985 og utover, en periode hvor NAMM for alvor begynte å utvikle et visst moment. Så i 1993 arrangerte man det første NAMM show i Nashville, Tenneesse. Så i 1995 ble NAMM University og Playback magasinet etablert. I 1997 etablerte NAMM organisasjonen IFMR – International Foundation for Music Research. Så i 1998 var NAMM tvunget til å forlate Anaheim for Los Angeles Downtown og LA Convention Center. Dette skjedde fordi det ble foretatt en komplett ombygging av Anaheim Convention Center.

Fra 2000 av var NAMM igjen tilbake i Anaheim. Det er også året da Museum of Making Music offisielt ble åpnet for publikum. Det museet befinner seg ved hovedkvarteret til NAMM i Carlsbad, og er vel verdt et besøk om man legger opp til litt ekstra tid i kjølvannet av et NAMM show, eller en annen anledning på vestkysten. Det var også året da NAMM støttet opp om Piano 300 på Smithsonian museet i Washington D.C. Dette var også året for registreringen av det første Oral History intervjuet i regi av NAMM. Det er en serie med intervjuer også undertegnede har blitt inkludert med inn på – det skjedde i kjølvannet av at jeg donerte 10.000 fotografier til Museum of Making Music, fotografier gjennom drøye tretti år fra utstillinger og annet jeg har vært eksponert mot under de årene. Intervjuet finner dere på følgende adresse – https://www.namm.org/library/oral-history/trond-braaten. Det var også året da NAMM lanserte sitt Best Communities for Music Education program. Det er et nasjonalt program som gir anerkjennelse til lærere, administratorer, foreldre, studenter og samfunnstopper som aktivt støtter opp om sine lokale skolers musikkprogrammer. Og i 2001 kunne NAMM markere sine første hundre år som organisasjon. I 2005 etablerte man NAMM U Breakfast og NAMM Idea Center sessions, begge to sentrale grep for å engasjere og koble folk sammen på et meget effektivt vis, og i 2006 ble NAMM Foundation offisielt etablert og gjort om til et selskap.

I 2011 ble universiteter invitert til NAMM av NAMM Foundation, både studenter og fakultet via noe de kalte «Generation Next» programmet. Dette var også året for den første TEC Awards på et NAMM show. Så i 2012 introduserte NAMM noe de beskrev som Retail Boot Camp, et opplæringsprogram rettet mot musikkhandlerne gjennom kurs som varte gjennom hele dagene i forbindelse med showet. Når man kom fram til 2013 kunne man markere de første ti årene med NAMM Foundations Support Music program, ti år med grasrotaksjoner. Når man så kom fram til 2015 var det plass for et par nye rekorder. En ble brutt i forbindelse med et frokostmøte i regi av NAMM U hvor Steve Wozniak holdt talen – han er kjent som den som startet Apple sammen med Steve Jobs i sin tid. Dette var også året da NAMM passerte 10.000 medlemmer. 2016 kunne se det høyeste tallet av utlandske medlemsfirmaer i NAMMs historie. De som kom fra utenfor USA representerte det året 29 prosent av de deltakende firmaene. Dette var også det første året antallet besøkende tippet 100.000 i Anaheim. Det var også tiårsjubileet for Breakfast with the Champions som presenterte møter med Graham Nash, St. Vincent og en forestilling og et intervju med Jake Shimabukuro. Den siste kommer fra Hawaii og er en av verdens absolutt fremste utøvere på ukulele. Har du ikke hørt han så sjekk han opp på YouTube i det minste. I 2017 kunne man feire ti år med Music Education Days – et element som har vært med på å gi tusenvis av musikklærere anledning til å oppleve et NAMM show. Og med det er man framme ved denne tida, og i den grad det skjer så er det bare å følge denne bloggen videre.

Oppgaven NAMM har satt seg er enkel nok. Det er snakk om å styrke den industrien som produserer musikkinstrumenter av alle slag og fremme gledene og fordelene man må får når man skaper musikk. Midlene de har valgt for å nå fram med det er flere. En ting er de enkelte utstillingene i regi av NAMM, hvor formålet er å betjene både medlemmer og industrien, og gjennom det sikre veksten innfor den fordelssirkelen NAMMs modell representerer. De gjør det gjennom medlemskap. Det å rekruttere og holde på medlemmene ved å sørge for at de verktøyene NAMM er i stand til å levere blir av reell betydning. Samle personer over hele industrien rundt temaer for å tilby verktøy og strategier for å bidra til å hjelpe medlemmer med å adressere utfordringer og følge muligheter. Det er snakk om å bistå i forbindelse med profesjonell utvikling, hvor man fremmer musikkutdanning som en rettighet for alle barn. Det har med det å skape, sikre og markedsføre programmer, initiativer og pr kampanjer designet for å oppfordre folk i alle aldre å drive med musikk. Støtte opp om å representere de samlede interessene til NAMM medlemmene i forhold til valgte representanter og politikere i USA. Det er snakk om å utvikle en global tilstedeværelse hvor man utvider NAMMs sirkel med fordeler gjennom å nærme seg nye muligheter globalt. Øke global tilstedeværelse på NAMM showene. Samle en global koalisjon en folk i forbindelse med ulike saker av interesse for industrien.

NAMM har dessuten også skapt et slagord for anledningen: «Do the Right Thing with Respect, Passion, Humor, Teamwork and Accountability”. Ganske enkelt det å gjøre det rette med respekt, pasjon, humor, lagarbeid og tillit.

Et lite bilde av hva NAMM er og hva organisasjonen har representert under de årene som har gått. For de som er i denne bransjen er det et sted det er vanskelig å unngå. Det er sjølsagt også noe helt spesielt å kunne vandre rundt i januar i bare t-skjorte når dagene slår til i det sørlige California, men uansett er det man sitter tilbake med inntrykk som man har med seg for resten av livet i svært mange tilfeller. Og det er ikke så rent lite å lære når man er innom et NAMM. Både gjennom de ulike programmene og foredragene som holdes og ikke minst i kontakt med alt det man gjerne treffer av folk på en slik plass. Det at man kommer inn og deler en felles interesse har betydning det er helt klart.