Årets store overraskelse var Gibson det er vanskelig å si noe annet. Kontrasten var så slående at det var komplett umulig å ikke oppdage det og også rent faktisk bli en del av det, og kanskje også bli revet litt med. Det er litt interessant å notere seg at det i dette året faktisk er hundre år siden den virkelig store transformasjonen av Gibson skjedde, når Lloyd Loar kom inn med sine ideer og gjennomføringsevner, fram til presentasjonen av den nye ledelsen hos Gibson slik det ble gjennomført på årets NAMM i Anaheim.

Gibson representerer historie i gitarverden, og en både temmelig omfattende og viktig del av denne historien sjølsagt. Firmaet ble opprettet av Orville H. Gibson. Han ble født i Chateaugay i staten New York i 1856. Familien var av engelsk opphav. Etter noen tid befant Orville H. Gibson seg i staten Michigan, i byen Kalamazoo, da i jobb i en skobutikk. Han hadde en hobby dog, og det var å jobbe med tre, og i noe av det første han startet med i den forbindelsen var å gjøre forbedringer på en del mandoliner, som på den tida var et meget moteriktig instrument – og det fantes en hel del rimelig omfattende orkestre bestående av mandoliner alene, fra de lyseste helt ned til store bassinstrumenter. Han begynte så smått å bygge sine egne mandoliner, og da la han til grunn mange av de samme prinsippene som han så anvendt i instrumentene til Stradivarius, hvor han hadde formet og tilpasset både bunn og lokk og valgt materialer som var med på å fremme den optimale klangen i disse instrumentene. De første modellene begynte å dukke opp på enden av 1870-tallet. Noen år seinere, i 1984, bestemte han seg for å steppe ut av den jobben han var i og konsentrere seg om det å bygge instrumenter, og gjøre det til en forretning han kunne leve av. Han hadde på det tidspunktet fått en meget god mottakelse av de instrumentene han hadde bygget, og hadde få problemer med å få dem solgt alle sammen. I 1899 befant Orvilles Gibson verksted seg på 104 Main Street i Kalamazoo, og hans rykte hadde vokst såpass mye at han ble spurt av noen lokale forretningsmenn om han kunne være interessert i å sette opp en noe mer omfattende operasjon rundt alt det han da var i gang med. Orville Gibson aksepterte tilbudet, noe som førte til at Gibson Mandolin Guitar Manufacturing Company Ltd ble etablert i 1902. John Adams ble den første styreformannen, noe han var helt fram til 1944.

Den opprinnelige kontrakten bandt Orville Gibson til å lære opp de tretten som begynte å jobb i det firmaet, og den hadde en varighet på to år. Han var dessuten også satt opp for å designe nye modeller til firmaet. Den første utvidelsen av kapitalen ble foretatt i 1906, hvor den ble økte fra 12.000 til 40.000 dollar, og firmaet ble da kjent som Gibson Mandolin Guitar Company når det på det tidspunktet flyttet over til en ny adresse, 116 East Exchange Place i Kalamazoo. I 1911 flyttet firmaet til 523 East Harrison Court, og en kort stund etterpå kjøpte de opp eiendom på Parsons Street. Der startet de arbeidet med en ny bygning i 1916.

I mellomtida hadde Gibson Mandolin Guitar Company på 12. april 1915 satt opp en ny kontrakt med Orville Gibson som ga dem anledning til å produsere strengeinstrumenter og andre produkter under navnet Gibson. I bytte mot det ga de Orville Gibson en royaltysjekk for resten av hans liv. Mye av årsaken til dette var det faktum at Orville Gibsons helse hadde begynt å svikte. Han døde ikke så lenge etterpå, 19. august 1918 av en betennelse i hjertet. Mannen som skapte produktet, og lånte sitt navn til det, var borte, men firmaet var på vei mot helt andre høyder.

I juli 1917 var de nye lokalene klare for innflytting, på 225 Parsons Street i Kalamazoo. Da hadde markedet for mandoliner kjølnet en smule og Gibson hadde introdusert banjoer, som da var den store tingen, og også orkestergitarer.

Det var det neste året, 1919, at Gibson virkelig skulle treffe på en gullmine. Det skjedde i form av en person ved navn Lloyd Loar. Han var en brilliant og sammensatt av svært mange talenter. Han var musiker, forfatter, komponist, ingeniør, lærer og en hel del mer. Han fikk tidlig ansvaret for eksperimentering og utvikling av nye instrumenter hos Gibson, og han kom opp med noen av de instrumentene som helt klart både definerte og satt Gibson på kartet en gang for alltid. Han designet noe som ble beskrevet som en Master Modell serie av instrumenter. En serie som fant F-5 mandolinen, L-5 gitaren, K-5 Mando-Cello, H-5 Mandola og Mastertone banjoene. Det lå nærmest i kortene at en person med så rike egenskaper tidlig kunne havne i trøbbel innenfor et firma som Gibson, og det slo ikke feil i Lloyd Loars tilfelle heller. Han var ute igjen allerede i 1924 etter en solid diskusjon med firmaets sekretær og direktør Guy Hart.

Like etter at Lloyd Loar kom ombord dukket også Thaddeus McHugh opp, og han var den som perfeksjonerte og seinere også patenterte, en gang rundt 1922, den justerbare metallforsterkede truss-roden som ble fundamental for den videre utviklingen av moderne gitarer.

Det store skiftet, for den store moderniseringen av Gibson, ble startet i 1944, når Chicago Musical Instruments, som da befant seg på 3 East Adams Street i Chicago, overtok eierskapet til Gibson Inc. De valgte i mars 1948 å ansette Theodore Mac Carty, og han ble den som tok over stolen som president og direktør etter at Guy Clark gikk ut i pensjon i 1950. Ted MacCarty var hva han nok mer ble kjent som. Han var den helt klart så at Gibson måtte komme opp med noe annet om du skulle ha det minste håp om å kunne stå opp i den konkurransen som Fender ga dem i det nye markedet for elektriske gitarer gjort av massiv ved, plankegitarer som de gjerne ble kalt i sin tid. Det var hans fortjeneste at Les Paul etter hvert ble rekruttert til Gibson, og hvor Ted MacCarty designet det som ble Les Paul modellen.

Ted MacCarty var også mannen bak 300-serien, Explorer og Flying V. Thunderbird og Firebird ble designet av en designer hentet inn fra bilindustrien, og bar preg av den tidsperioden de kom ut av. Han var også mannen bak PAF humbuckerne.

For egen del fikk jeg omtrent frie hender til å vandre rundt i de ulike lokalene som Gibson hadde i Nashville. Jeg hadde noen dager på meg, og de ble brukt godt, og ikke mist fikk man svært god kontakt med alle de man møtte underveis. Det hele ble lagt opp og koordinert av en markedssekretær i Nashville, Mary Ann, som både var svært hyggelig om som kanskje best kan beskrives som en klassisk Southern Belle om man vil. Hun dro meg med ut en kveld, hvor jeg også møtte gitaristen til Hank Williams Jr., som den kvelden ble såpass full at han til slutt ramlet ned fra en stol på scenen i den lille klubben vi var på. Han følte tydeligvis veldig på det, for hans sendte sine store beklagelser dagen etterpå. Henry Juszkiewicz, sjefen sjøl, traff jeg ikke ved denne anledningen, noe jeg ikke akkurat følte som noe stort tap. Han var i sannhet ikke veldig populær blant de som jobbet hos Gibson, noe som også langt på vei kan forklare mange av de problemene det firmaet er midt oppe i nå. Den eneste som på det tidspunktet overhodet ikke brød seg om han var Bill Lawrence, som på det tidspunktet var engasjert av Gibson for å bevare og utvikle deres gitarpickuper, noe Bill Lawrence hadde en meget stor kompetanse på. Bill Lawrence var dessuten en som aldri tok imot dritt fra noen, og det koblet med kunnskap, solid musikalitet og en intelligens godt over gjennomsnittet bidro i lassevis.

Nå skriver Gibson et nytt kapitel, med den nye sjefen, James «JC» Curleigh, som på ingen måte er som den gamle sjefen. At noe måtte skje hadde ligget i kortene ganske lenge, og løpet av fjoråret skjedde det. Nye eiere kom inn og hele ledelsen måtte gå umiddelbart. Med J.C. på plass begynte ting å skje veldig raskt. Spørsmålet om deltakelse på NAMM dukket tidlig opp ifølge han, og siden det i aller høyeste grad var begrenset tid, ga han de ansatte ti dager for å komme opp med en ide om hvorvidt det var mulig å gjennomføre noe som ville ha betydning. De brukte kun to dager i følge J.C. og da kom de ikke bare opp med en del ideer, de hadde allerede en hel del konkret på plass. Det var et initiativ som det ikke var mulig å se bort fra, så plass ble booket og ting ble gjort klart i rekordfart. Når man nå ble invitert opp fra Preview-området til det rommet Gibson okkuperte i etasjen over, kunne man med egne øyne se at noe helt klart hadde skjedd. Kontrasten i forhold til de markeringene man hadde sett gjennom en god del år var fullstendig borte. De hadde fylt opp et stort rom med det de kunne tilby av Epiphone og Gibson, samt en stor scene i midten hvor de hadde aktiviteter gående hele dagen i alle dagene showet varte. Det man først og fremst merket var en helt annen følelse hos de som representerte Gibson, og det er alle grunn til å tro at de vil kunne holde det ved like i den tida som kommer. Den nye sjefen gjorde helt klart et veldig godt inntrykk, og sammenlignet med den personen han erstattet kunne ikke kontrasten bli større. Her var en person som var i stand til å prate med alle, og som også gjorde det så langt han hadde mulighet til det. Inntrykket var meget solid, og noen av de ansatte som man snakket med var også veldig klare på at det hadde skjedd noe nær en omveltning i Nashville nå.

Nå kan man ikke akkurat si at Gibson brakte med seg noe nytt til NAMM, men det i seg sjøl var langt på vei den virkelig gode nyheten. I følge J.C. var de nå virkelig opptatt av å sikre tradisjonene og erfaringene innenfor Gibson, og gjennom det sørge for at også framtidige generasjoner av musikere ville få stor nytte av det. Det meste av modeller var på plass, og nå var det ingenting å se til ulike eksperimenter eller ideer som strengt tatt verken gikk noen vei i det hele tatt eller som hadde særlig hensikt – for ikke å snakke om at det overhodet ikke var ønsket av musikere. Det siste ble ikke minst synlig når salget bare ramlet rett ned. Det var tydelig dette året at Gibson nå helt klart hadde tatt noen rette grep. Det vil bli spennende å følge dette nå. Det er noen som lurer på hvorfor archtop ikke var representert i noen særlig grad dette året, og til dem er det bare å si at det kan de ta helt rolig. Alt det er ting som vil bli ivaretatt i den tida som kommer, og de hadde da også produksjon gående av disse i Memphis fortsatt. Han som hadde ansvaret for sluttfinish i Memphis kunne fortelle at de kom til å flytte ut av de lokalene i løpet av dette året. Alt skulle flytte til Nashville, som er noen timers kjøretur nordover, og der ville det hele bli satt opp i egne og godt organiserte lokaler for de produksjonen de har hatt gående i Memphis. Som sagt vil dette bli spennende å følge. Håndverkerne er der fortsatt, og de kan sin jobb det er helt klart. Nå får de dessuten en mulighet for å bevise nettopp det.