Hans fulle navn var Warwick Lancelot Armstrong «Rick» Turner, og han var født 30. juli 1943. Rick døde 17. april 2022. Han ble 78 år gammel. Han begynte sitt virke som gitarbygger under sekstitallet, og bakgrunnen hans kan man finne hos foreldrene hans. Stefaren var artist, maler og han spilte også gitar på amatørnivå. Han hadde et verksted som inneholdt svært mye som tidlig fascinerte Rick. Der fikk han anledning til å prøve seg ut, og han begynte tidlig å forme ting som kom til nytte for folk rundt han. Moren til Rick var poet, og denne kombinasjonen eksponerte Rick for det som var framme i den tida. Det var Pete Seeger, Lead Belly og Burl Ives blant annet, og dette var med på å forme den Rick ble – skjønt man kan jo lure på om han noen gang satt seg fast noe sted i det hele tatt. Han hadde et sinn som var på vandring hele tida, og viljen til å lære var med han hele veien.

Sjøl traff jeg han første gang mens han hadde et verksted i bakenden av butikken til Fred Walecki i Westwood i Los Angeles. Navnet på butikken var ganske enkelt Westwood Music, og det var et sentralt sted for svært mange innenfor musikken i det området i mange år. Rick hadde så smått begynte å etablere seg sjøl som bygger av sine egendesignede instrumenter, samt at han også tok unna en god del restaurering, reparasjoner og ombygginger av instrumenter som kom inn til hans verksted i den butikken.

Rick var alltid en som var klar for å fortelle en og annen historie, og mitt første møte med han var ikke noe unntak i så måte. Han tok meg på en tur gjennom hele livet sitt fram til det tidspunktet. Senere ble alt dette supplert med mye mer under de møtene vi hadde opp gjennom de årene som fulgte. Han ga meg en grundig gjennomgang av en del av livet sitt som han glemte å opplyse meg om at han hadde fått en rettsavgjørelse om i USA om at han ikke hadde lov til å snakke om det i det hele tatt. Jeg havnet litt midt inne i det hele et øyeblikk, og det var ikke akkurat vakkert, men om noe så førte det til at kontakten med Rick ble meget solid. Akkurat det har jeg satt stor pris på, for de kunnskapene og det nettverket han satt på, for ikke å snakke om alle historiene, setter jeg virkelig stor pris på.

Han første steg inn i denne bransjen, skjedde i New York og området rundt, men det var når han flyttet til California at ting virkelig begynte å ta av. Han havnet midt opp i det miljøet av som oppsto rundt de bandene som kom ut av sekstitallet, med vekt på Jefferson Airplane og Grateful Dead. Og det var ikke minst bassistene i de to gruppene, Jack Casady og Phil Lesh, som satt han på sporet. Han startet med deres Guild halvakustiske bassgitarer, noe som ledet han rett inn i det neste sporet for hans del, og som langt på vei definerte det han ble opptatt av og med siden.

Begge disse bassene ble gjenstand for omfattende ombygginger, så langt så at det kun var fasongen på kroppen som i enden fortalte hva det hele sprang ut av. Rick sto for alt arbeidet med instrumentene, men elektronikken ble designet og bygd av Ron Wickersham. Fram til da hadde Rick vært mye involvert i det som ble Grateful Deads Wall og Sound, et anlegg som ble tenkt ut av «Bear» Owsley, og hvor Rick var med hele veien. Rick snakket en hel del om den løsningen, hvor anlegget ble plassert bak bandet, og hvor hvert enkelt instrument og vokal fikk egen håndtering. De som opplevde det, har rapportert om noe som lød fantastisk. Det ble på mange måter starten på alt det som kom etterpå. De som måtte lure på hvordan det var mulig å bruke mikrofoner framfor det anlegget for vokal, for det ville jo strengt tatt ikke vært mulig. Det man gjorde var å montere to mikrofoner sammen, hvor de sto i motfase til hverandre. Det eliminerte feedback. Vokalistene måtte veldig tett opp på mikrofonen for å bli registert.

Wall of Sound var historie etter noen få år, men Alembic, som ble etablert i 1969 hadde da fått et visst fotfeste i bransjen, og når var det ikke lenger bare lokale musikere som kom innom. Rick begynte å bygge instrumenter for artister som Stanley Clarke, John Entwistle, John McVie og John Paul Jones for å nevne noen. Det var artister, som i kraft av sine egenskaper, og de bandene de sprang ut av var med på å gjøre Alembic godt synlig. Med alt arbeidet som gikk inn i disse instrumentene, materialer og elektronikk, ble dette svært omfattende investeringer for de som ønsket seg noe slikt. Det var mange som begynte å ta opp den tråden etter det, og Rick hadde lagt på vei satt en standard i så måte.

Dette førte han videre når han etablerte sitt eget en stund etterpå, når tida hos Alembic gikk til en brå slutt for hans del. Det var da hans Turner Guitars dukket opp – www.rickturnerguitars.com – og en av de som tidlig adopterte den gitaren som sprang ut av dette, Turner Guitars Model 1, var ingen ringere enn Lindsey Buckingham fra Fleetwood Mac. Det var dette Rick var opptatt med under den siste delen av sitt liv, en aktivitet som også inkluderte en god del nye ideer også.

Jeg fikk et lite sjokk når jeg så meldingen fra familien hans om at han hadde gått bort. Sist gang jeg traff han var på NAMM i Anaheim i California i januar 2020. Han satt noen solide spor, og de minnene han etterlot, sammen med alt det han rakk under den tida han fikk, er alt sammen ting som vil bli stående lenge etter han.

Hvil i fred Rick.