Det kan være at det bare er meg, men jeg synes i alle fall sammenligningen er interessant i det minste. Det jeg sikter til er det faktum at jeg var på besøk hos Gibson i Nashville i 1990, og når jeg ser på noen av de bildene jeg da tok ser jeg helt klart store forandringer fram til i dag. Jeg presenterte noen bilder fra fabrikken i går, da var det i forbindelse med lanseringen av Gibson Repair & Restoration Shop, men disse endringene går tvers igjennom alt som har foregått hos Gibson under de siste årene. Når jeg var innom Gibson i 1990 var det Henry som regjerte på den plassen. Jeg traff han ikke i forbindelse med det besøket, og jeg spurte aldri etter han for å si det slik. Han var ikke det mest interessante ved Gibson for min del på det tidspunktet.

Jeg hadde kommet inn til USA for først å for med meg et NAMM Summer Show i Atlanta, Georgia, den sommeren. På det besøket bodde jeg på et hotell midt inne i sentrum av byen med et stort atrium i midten og rommene i etasjene opp, ganske mange etasjer, noe som jo er ganske så vanlig i USA. Det var varmt der, med rundt førti grader og med en luftfuktighet på nær hundre, slik det gjerne er i sørstatene av USA under sommeren. Når det showet var over føy jeg opp til Washington D.C., og det ble jeg innlosjert hos Mark Wenner, munnspilleren i bandet Nighthawks. Jeg skulle bli med dem under noen dager på en liten sving de skulle ta ned til Memphis og Nashville for et par konserter i noen klubber i de byene.

I Memphis delte jeg rom med bassisten i gruppa, Jan Zukowski, og noe av det første vi gjorde var å ta en tur innom Graceland, det tidligere hjemmet til Elvis Presley. Han hadde forlatt bygningen på det tidspunktet, men det sto en hel del igjen etter han. Det rose Cadillacen som han ga til sin mor etter at den første singelen hadde slått gjennom ved en ting. Det var også en aluminiumdekket turnebuss som han ofte hadde brukt når han dro til Hollywood for filminnspillinger, og da i selskap med gode venner. Han var en som helt klart satt pris på de folkene han hadde rundt seg, og det var noe som var temmelig gjensidig. Det neste var å ta en tur gjennom Beale Street, og en tur innom den klubben hvor Nighthawks skulle spille den samme kvelden. Hvem andre snublet man over på den plassen enn sjølveste Albert King, som hadde kommet inn for et måltid og en prat med folkene på den plassen. Han var ikke akkurat en mann man snublet over, for der han dukket opp var han svært godt synlig. Han tok opp en hel del plass, på alle mulige måter.

Derfra bar det opp til Nashville, en by vi hadde kjørt gjennom på veien ned til Memphis. Jimmy Nalls og Jimmy Hall, bodde begge i den byen, og de var begge med i Nighthawks på det tidspunktet. Den første på gitar og den andre på vokal og saksofon. Jimmy Hall hadde da allerede vært med på Jeff Becks «Flash» album, og han har også vært med og turnert med han under de siste årene. Etter deres konsert i Nashville hoppet jeg av og ble værende i Nashville noen dager for å få med meg Gibson.

Det var omtrent frie dører fra det øyeblikket som jeg kom inn på den fabrikken, og jeg kan huske at jeg fikk vandre stort sett fritt ute blant de som jobbet der, og der ta alle bilder jeg måtte ønske å få med meg. Brukte en god del tid på Gibson Custom Shop, og at det har vært en god del svært så omfattende forandringer når det kommer til den er det helt klart ingen tvil om. Ikke bare har ting blitt ryddet opp, det har også blitt utvidet og langt bedre organisert helt klart. Sånn ville det vært veldig interessant å ta seg en ny tur innom Gibson i Nashville i dag.

Det var spesielt nok å jobbe under Henry, men en gammel kjenning befant seg der på det tidspunktet, med ansvar for pickupdivisjonen. Det var Bill Lawrence, eller Billy Lorento som han først var kjent som når han dukket opp på Europas underholdningshimmel på femtitallet. En brilliant mann på alle mulige måter, og en som helt klart hadde sitt eget ståsted, en posisjon det ikke var mulig å rokke han fra. Det om det så langt – jeg lar dere igjen med noen bilder fra den tida akkurat nå.