Det tynnes virkelig i rekkene nå. I går gikk også Al Schmitt ut av tida. Hans fulle navn var Albert Harry Schmitt, men det var kun kortformen Al han var kjent under. Det er mulig det er noen som ikke har hørt om han, noe som kanskje ikke er så underlig siden det er snakk om en lydtekniker og produsent, men det er svært få som ikke har hørt noe eller en god del av alt det han var med på under alle sine år i studio. Al Schmitt ble født 17. april 1930, og døde 27. april 2021.
Al Schmitt vokste opp i New York City og bodde i Brooklyn fram til enden av førtitallet. Det store øyeblikket når det kom til musikk, og som satt kursen for resten av hans liv, var når han kjøpte sin første plate ti år gammel. Plata var en 78 med Jimmie Lunceford og hans storband. Det må ha preget han på et meget solid vis, for han hadde en stor forkjærlighet for storband under hele sin tid i studio, og hans tid i studio strakk fra slutten av førtitallet og hele veien fram til han døde. Han kom ikke ut av direkte velstående vilkår, og han måtte tidlig ut i arbeid i en skoforretning for å bidra til husholdet.
Det store skiftet for hans del var når han fikk anledning til å komme inn i sin onkels studio, Harry Smith Recording. Også Harry hadde hatt navnet Schmitt tidligere, men valgte å endre på det i kjølvannet av sterke antityske holdninger i USA etter krigen. Helt fra han var åtte år gammel ville Al Schmitt sette på undergrunnen for å ta banen fra Brooklyn til Manhattan for å være i studioet til onkelen. Smiths studio var det første uavhengige studioet på østkysten av USA, hvor de spilte inn for Brunswick Records, inkludert med Bing Crosby og Andrew Sisters. Smith var broren til Als far, og også Als gudfar. Al Schmitt betraktet onkelen som en av sine viktigste mentorer i forbindelse med hans karriere. Det var også under denne tida Al ble kjent med Les Paul, som spilte med Bing Crosby blant andre, og det var et vennskap som de beholdt gjennom hele livet – Les Paul ble av Al betraktet som en annen onkel.
Etter at han hadde vært i U.S. Navy for sin tjeneste begynte han som lærling hos Apex Recording Studio, da var han nitten år gammel. Han fikk den jobben på basis av en anbefaling fra hans onkel. Jobben hans var primært å assistere lydteknikeren Tom Dowd, en annen legendarisk skikkelse i studio (Eric Claptons «Layla» bærer hans preg). Etter noen få måneder i lære var han i gang med å spille inn demoinnspillinger i det studioet.
Den første virkelig store utfordringen hans kom en lørdags ettermiddag. Da dukket det opp en innspilling med Duke Ellington og hans orkester – ikke de små demoene han var godt vant til da, og som han også forventet denne ettermiddagen også. Al Schmitt var alene i studioet, og han var ikke i stand til å få kontakt med verken eieren elle Tom Dowd. Det endte opp med at han gjorde innspillingen på egenhånd. Han sa klart fra til Duke Ellington at han overhodet ikke var kvalifisert for den jobben. Duke Ellington klappet han på skuldra, så han inn i øynene og sa – «Det er helt i orden, gutt, vi kommer oss gjennom dette.» De spilte inn tre sanger i løpet av fire timer. Så det å ha vært fascinert av storband fra ung alder av kom nok godt med når det gjaldt å få med seg alle detaljene den ettermiddagen.
Han arbeidet for Apex i to år fram til det studioet stengte ned. Han flyttet over til Noia Studios for et års tid etter det, etter at Tom Dowd hadde fortalt han om den muligheten. Deretter jobbet han hos Fulton Recording, og mens han var hos Fulton jobbet han sammen med lydteknikeren Bob Doherty, som lærte han å mikse storband for alvor. I 1958 valgte han å flytte ut til Los Angeles hvor han ble lydtekniker hos Radio Recorders på Santa Monica Boulevard i Hollywood. Så i 1963 flyttet han over til RCA i Hollywood, og det var fra da hans karriere virkelig begynte å skyte fart. Han forlot RCA i 1966 og gikk over til å være en uavhengig lydtekniker, og en som aldri var uten oppdrag. De som vil ha et inntrykk av hva har nå legger igjen etter seg kan sjekke lista over det han var vært med på å spille inn og produsere opp gjennom alle de årene han var i studio. Du finner en grei oversikt her – https://www.allmusic.com/artist/al-schmitt-mn0000933071/credits – og den lista er omfattende. Noe av det siste han gjorde var Willy Nelsons «That’s Life» og Neil Youngs «Neil Young Archives, Vol. 2 (1972-1975)», og det var i 2021 – så han hadde ingen planer om å gi seg. I spøk hadde han sagt at han kom til å holde på til han var 106, og da ville han pensjonere seg. De som traff han hadde ingen problemer med å tro på det, for han framsto mer som en frisk syttiåring enn en som hadde passert nitti.
Han var en lydtekniker som hanket inn tjue Grammyer under sitt eget navn, og var med og spilte inn mer enn 150 album som ble gull og platina, men mer enn det var han en person og et menneske som utgjorde en enorm forskjell i studio. Han kom inn med en entusiasme og en energi det var komplett umulig å ikke bli fanget inn av. Han var del av en generasjon med lydteknikere og produsenter som nå er i ferd med å forsvinne alle sammen, men vi er heldige som kan sitte igjen med det arbeidet de gjorde, og ikke minst de erfaringene de så villig delte med seg av under hele livet. Det var ingen hemmeligheter, og det skulle da heller ingen andre oppleve. Al Schmitt var utrolig inkluderende, og en person som satt sitt merke på alle han traff. Et enormt forbilde på alle mulige måter. Han, og hans familie, var dessuten også veldig opptatt av dyr – og var det en oppfordring som han hele tida kom med så var det at vi hele tida måtte ta hensyn til dyrene slik at vi kunne sikre vår egen framtid på denne kloden. Han etterlater seg et stort tomrom, men alt han var er hva som kommer til å fylle det rommet, og med et liv som det Al Schmitt levde vil det aldri bli tomt.