Så kom den dagen som jeg hadde fryktet en god stund allerede. Bruce Swedien er død. Han ramlet over for noen måneder siden, med det resultat at hofta fikk et brudd. I en alder av 86 år er det ille nok, men når han så i tillegg reagerer på antibiotika så ble ikke ting mindre komplisert. Tidlig tirsdag 17. november 2020 døda han, på sjukehuset i Gainesville i Florida.

Jeg kan huske det som i går, første gangen jeg traff Bruce. Navnet hans hadde tydeligvis dukket opp i forbindelse med et besøk til en slektning som drev en liten bokhandel i Ventura Harbor Village. I det vi kjørte fram til butikken en formiddag pekte hun mot en båt som lå på land. Den båten er det han som gjør lyden til Michael Jackson som eier. Bruce Swedien, spurte jeg, og da ble hun litt overrasket over at jeg kjente navnet hans. Det er jo hva jeg har vært opptatt av, var mitt svar til det. Vi snakket litt fram og tilbake om han, og da kunne hun fortelle at Bea og Bruce var innom butikken hennes når de var innom Ventura Harbor Village. Jeg ymtet frampå at det kunne vært moro å treffe han. Hun skulle spørre sa hun. Dette var januar 1989.

I juli 1989, etter et NAMM show i Chicago, hadde jeg blitt invitert inn til Record One for å treffe Bruce. Record One lå på Ventura Boulevard i San Fernando Valley, nærmest i Studio City området. Jeg ble ønsket velkommen av Bruce og hans daværende assistent, Brad Sundberg, i det studioet hvor de var igang med å starte opp innspillingen av Quincy Jones «Back On the Block.»

Når dagen kom til ende, ble vi stående på parkeringsplassen til Record One. Jeg sa takk for meg, og i det samme momentet spurte Bruce meg om jeg kunne tenke meg å komme en tur til Westviking Farm. Siden jeg skulle være i California noen dager til så hadde jeg ingen problemer med å si takk til det. Når jeg kom ut dit noen dager seinere fikk jeg treffe Bea, og alle dyrene de hadde rundt seg – noe de alltid har hatt. Det var første gang jeg opplevde Beas kjøkken, noe det ble noen omganger med etter det tidspunktet, og Bruce sørget for å fylle meg opp med tre porsjoner Jónsons Fristelse.

Dette startet noe som har vart hele veien fram til nå, og for min del er det noe jeg kommer til å bære med meg under resten av mitt liv – det er alltid en hel del å lære av alt det jeg fikk del av i selskap med Bea og Bruce. Det var aldri snakk om å holde igjen noe som helst. Bruce leverte ut alt han kunne til de som spurte, og jeg betrakter meg sjøl som utrolig heldig som havnet så nær innpå dem i løpet av disse årene. Det i seg sjøl er an gave av dimensjoner, en gave som aldri kommer til å slutte å gi. For meg har det omtrent blitt litt som å oppleve å ha ramlet i gryta, for å trekke en Obelix-analogi. Det grunnlaget Bruce ga meg vil jeg fortsette å bygge på.

Jeg fikk være med på en del av prosjektene hans, både i studioene og ikke minst de bøkene han etter hvert ønsket å skrive, for å formidle både egen historie og de erfaringene han hadde opparbeidet seg gjennom svært mange år i et innspillingsstudio. Han startet tidlig på femtitallet med å bygge opp et eget studio i Minneapolis, men det var når han flyttet til Chicago at ting virkelig begynte å skyte fart for hans del. Han spilte inn en god del med Chicago Symphony Orchestra før han for alvor begynte å ta tak i den tidas store jazzartister. Det ble til en hel del innspillinger med Duke Ellington, Count Basie, Woody Herman og Oscar Peterson, for å ha nevnt noen. Noen av de tida popartister var også representert, så vel som en serie med album med Jimmie Reed og John Lee Hooker, samt et live-album med Muddy Waters.

Det store skillet kom når Bruce, etter å ha blitt grundig lei av å spille inn reklamesnutter i Chicago, tok kontakt med Quincy Jones, som da hadde flyttet til Los Angeles, for å høre om han hadde noen ideer. Quincy hadde Bruce blitt kjent med under tida med Count Basie, som han skrev arrangementer for. Flytt ut hit, var den enkle beskjeden Quincy ga han. Og det gjorde Bea og Bruce.

Det første oppdraget som for alvor introduserte Bruce til noe helt annet, og ikke minst mye større, var e invitasjon om å komme ombord for å spille inn «The Wiz» i New York City. Etter noen måneder i en suite med Quincy Jones og dager med de fineste musikerne i New York – kjernen besto av gruppa Stuff – var filmen og musikken klar. Det var en artist med på The Wiz som virkelig sto fram, og når han underveis spør Quincy Jones om han kunne tenke seg å produsere hans første soloalbum fikk han raskt et ja fra Quincy – dette var Michael Jackson, og albumet som fulgte var Off the Wall.

Bruce ble med som Michael Jackson lydtekniker, co-produsent og låtskriver under resten av Michaels liv. De produksjonene eksploderte når de kom, og de vil bli værende her også i framtida. Finn fram disse albumene, og lytt grundig til dem, det er noe å hente hver eneste gang. At Michael hadde vært viktig for Bruce fikk jeg bekreftet en hel del ganger under de siste årene. Bruce kunne fortelle meg at han stadig vekk tenkte på han, og at han savnet han noe fryktelig, og så begynte han å gråte.

Akkurat den følelsen kjenner jeg så til de grader for min egen del også nå, og det er da det er så utrolig godt å se tilbake på alt det Bruce var villig til å gi fra seg. Det er noe jeg vil leve på lenge, og det er i tillegg en hel del minner der som vil være med meg under resten av min tid.

For de som vil vite noe mer om Bruce så har jeg produsert noen blogginnlegg tidligere som kan være et greit supplement for de som vil vite noe mer,

Til Bruce, Bea og Roberta retter jeg en stor takk for å ha fått en del av det hele!