Jakten på det ultimate når det gjelder forsterkning av elektrisk bass har vært et sentralt søk for alle med bass som instrument. På årets Winter NAMM i California viste Meyer Labs fram noe som nok kan beskrives som noe av det mer optimale i en slik sammenheng. Fordelen med Meyer er at man ikke behøver å uroe seg for om de skulle forsvinne ut av markedet etter kun et raskt forsøk – det er nok av eksempler på det – dette er produkter hentet rett ut av deres seire med produkter for den profesjonelle lydindustrien. Den første jeg opplevde som var litt i nærheten av det samme i en livesammenheng var Stanley Clarke. Det var når han opptrådte med Jeff Beck på festivalen i Horten for en god del år siden nå. Han hadde noe som lignet litt på et lite PA på scenen – pluss en varmluftsvifte slik at han kunne varme opp hendene før han satt igang for alvor. En annen som også valgte å ta bassanlegg noen solide skritt var John Entwistle fra The Who, som i tillegg også skulle ha en hel del forvrengning inn i det hele (noe som egentlig var litt synd med tanke på hva han egentlig gjorde på bassen). Nå hørte han ikke særlig mye på sluttet uansett, men de som fikk oppleve han på nært hold fikk være med på en opplevelse av de sjeldne.

Det var spesielt i San Francisco at mye av dette virkelig tok av, og da spesielt i miljøet rundt Grateful Dead. Når Owsley i sin tid satt sammen det som ble The Wall of Sound startet han også en prosess som langt på vei førte fram til den industrien vi i dag ser når det gjelder konsertlyd. John Meyer var en av de som vokste opp som et resultat av nettopp dette, og han var en av pionerne når det gjaldt konsertlyd, og ikke minst de anleggene som ville bære det hele. En som tok tak i det for sin egen del var Phil Lesh, bassisten i Grateful Dead. Han fikk tidlig tilgang på subbene som ble utviklet for det bruket, og disse valgte han å benytte til sine basser gjennom stort sett alle de årene Grateful Dead fungerte som band. Man hører det ikke minst svært så tydelig på deres nærmest uendelige antall konsertinnspillinger, hvor svært mye av det allerede er tilgjengelig – og hvor det kommer flere til hele tida. Dette var noe som ikke minst gjorde det mulig for han å få en hel del mer ut av alt det som hans Alembic-basser kunne levere. Han skiftet riktignok over til Modulus Graphite litt lenger ut i tid, og det var instrumenter som ikke var mindre tydelige, mye på grunn av det materialet som var sentralt i de instrumentene. De hadde halser av grafitt, både gjennomgående og påskrudde. Rick Turner var den som gjorde de første, inkludert de lavohmige pickupene som sto på dem med elektronikk utviklet av Ron Wickersham – de var to av etablererne av Alembic. De andre bassene ble utviklet og levert av Geoffrey Gould som, etter å ha levert en del halser til Alembic, valgte å sette opp sin egen bedrift rundt den ideen. Ideen hadde han tatt med seg etter å ha jobbet med utvikling av materiale for Voyager-programmet i USA. De måtte ha et materiale som kunne tåle både ekstremt varme og ekstrem kulde uten å påvirkes av det i noen nevneverdig grad. Ut av det kom grafitten.

Så til dagens verden, og Winter NAMM 2020. Jeg hadde vært innom rommet til Meyer allerede for noen bilder av en bass og et bassanlegg som Geoffrey Gould hadde ytret ønske om (han var forhindret på grunn av et dårlig kne og befant seg hjemme i San Francisco-området). Jeg ble invitert inn for å få en presentasjon av Meyers nyeste tilskudd når det gjaldt Piont Source høyttalere. Det i seg sjøl var en interessant nok opplevelse i seg sjøl, og absolutt noe folk må ta med i betraktningen i det tilfellet man er på jakt etter noe som vil bli mer enn bare en god løsning i mindre lokaler. Ultra X-40 er helt ubetinget noe som kan være med som en løsning. Men akkurat det var ikke hva dette skulle handle om. Denne gangen er det snakk om bassanlegg, og hvilke anlegg Meyer kunne vise fram.

Etter demoen av Ultra X-40 gikk jeg over til han som hadde demonstrert bass i forbindelse med den presentasjonen. Når jeg nærmet meg bassisten var det første jeg hørte – det var jo et kjent fjes! Jeg lurte jo litt på hvor han i så tilfelle hadde meg fra, og det kunne han fortelle meg. Han kunne huske at jeg hadde vært på besøk hos Alembic mens han jobbet der. Siden det var snakk om et besøk i løpet av en solid dag en gang i 1990, med andre år tretti år siden, så måtte jeg si at jeg var imponert. Om det var fordi de fikk svært få besøk eller om det var fordi jeg satt et merke spurte jeg han aldri om. Han var dog svært så villig til å vise fram det han spilte på. Det første var jo instrumentet, en bass bygget av Geoffrey Gould. Denne bassen matet han gjennom en Millennia forforsterker, primært for bruk i studio med de beste av mikrofoner. Signalet gikk deretter ut til en Meyer X-400C subwoofer og til to stykk Lina line arrays. Han hadde også et anlegg ved siden av med en X-800C subwoofer inn i to stykk Leo line arrays. Han valgte å spille på det minste anlegget i dette rommet, og det var ingen problemer med å oppfatte at det holdt i massevis. Dette er et anlegg som tar deg fra 20 Hz og oppover til ørets yttergrense uten særlige problemer i det hele tatt, og det på et meget lineært vis. Som sagt er det ikke noe problem å skaffe seg dette anlegget, alle kan gjøre det egentlig – aberet er mer prislappen for det hele. Et slikt anlegg vil sette deg tilbake 22.000 dollar, og slik dollaren ligger i dagens verden så er det bare å gange opp. Han kunne fortelle at han hadde tatt kontakt med Darryl Jones, bassisten i Rolling Stones. Han lurte jo på om han kunne være interessert. Først sa han at han ikke hadde anledning siden han allerede hadde en sponsor i den enden, men når Rolling Stones dukket opp i San Francisco under deres siste turne ble han med fram til Meyer Sound Labs i Berkeley like over på andre sida av vika fra San Francisco. Han fikk prøve bassanlegg, og fikk også en omfattende tur gjennom alt det som er Meyer i dag. Når han var ferdig med besøket så snudde han seg rundt og stilte et enkelt spørsmål – hvor betaler jeg. Han var klar for å kjøpe et slikt anlegg for sin egen del. Han spurte ikke om beløpet, han skulle ganske enkelt ha det, så han skrev kun ut en sjekk i enden (man bruker fortsatt slike i USA). Bassisten på standen til Meyer kunne dessuten også fortelle meg at de var igang med å sette sammen to slike anlegg, for det skulle kjøres i stereo, og kunden var ingen annen enn Stanley Clarke.