Ashdown kom også til NAMM med en del nyheter dette året. Jeg skal starte med det mest omfattende. At Ashdown er kjent for sine produkter for bassister, og også det faktum at de har svært mange av de sentrale bassistene i dagens verden i sin stall, men at de nå også våger å ta skrittet inn i verden av bassgitarer er noe nytt fra deres side. Det er jo ikke slik at det feltet ikke er solid befolket allerede, så at dette også kan ha sine dristige sider er det liten tvil om. Akkurat det ser ikke ut til å engste Mark Gooday i noen særlig grad, men så er han da godt vant etter en god del år i bassens tjeneste.
For å lykkes med dette har han valgt å bringe inn en hel del kunnskap og omfattende erfaring til ligningen. Det kobler han med sine gode egenskaper i det å jobbe marked, samt det faktum at han allerede har et ganske så omfattende felt over hele verden når det kommer til Ashdown allerede. Instrumentene blir ferdigstilt i Korea, noe som både gir han tilstrekkelig med kvalitet tilbake samtidig som han også lykkes med å få det til med en pris som på ingen måte er avskrekkende.
Bassene fra Ashdown kommer som resultat av et samarbeid mellom Dan Lakin og Ashdown. Dan Lakin bygger fortsatt basser under sitt eget navn, i USA, men da til helt andre priser naturlig nok. Han var også den som sto bak Lakland i sin tid. Ifølge Mark Gooday har han stått for en hel del under de årene som har gått, og det er ikke alt som har lykkes like godt for å si det på det viset. Mark hadde noen karakteristikker, av klassisk engelsk natur, som jeg velger å la ligger her og nå. Det han kunne fortelle var at den avtalen han hadde gjort med Dan Lakin var en avtale med en endelig signatur og en fast pris. Han vil dessuten motta et kutt i de bassene som vil bli solgt i den tida som kommer. Det er med andre ord ikke snakk om noen form for lisensiering i denne forbindelsen. Det var noe Mark Gooday hadde vært veldig tydelig på at han ikke ønsket.
Resultatet er en serie med basser som ved første øyekast vil virke smått gjenkjennende hos betrakteren. Det var da også nettopp den typen instrumenter Ashdown var på jakt etter, noe som folk kunne ta opp og umiddelbart begynne å bygge en karriere rundt. Designen er som sagt et resultat av et arbeid som Ashdown har gjort sammen med Dan Lakin, og det var ingenting å utsette på noen av de modellene som ble presentert. Det er grenser for hvor mye man kan klare å få med seg i det kaoset og den støyen som et NAMM, eller lignende arrangementer, er tross alt. Akkurat det får man heller komme tilbake til ved en seinere anledning eventuelt. Poenget er mer at med disse instrumentene har Ashdown noe de med stor grad av trygghet kan presentere markedet. Det vil de da også gjøre, og produksjonen er godt i gang. Det eneste som kan forstyrre nå er i det tilfellet at Coronaviruset skulle forstyrre også dette i dagens verden.
Det er snakk om fire ulike modeller, samt en kortskalamodell for de som kunne tenkt seg å gå den veien, og de bærer navn som The Low Rider, The Saint, The Arc og The Grail. Hvem som er hva, og med hva slags karakter, vil bildene fortelle litt mer om. Hva de er i stand til å levere er noe man kun vet den dagen man plugger en inn og tar den ut på en aldri så liten tur. Materialene, sammen med fasongene og elektronikken er alt sammen ting man umiddelbart kjenner igjen. Det er med andre ord ingen store overraskelser der. Der hvor man ser skiller har mer med detaljer å gjøre, og det er slik at med disse bassene har Ashdown hatt et ønske om å presentere noe som vil fungere etter hensikt med en gang man pakker den ut og som vil være av en slik kvalitet at den kan benyttes av alle bassister strengt tatt. Det virkelig avgjørende, nemlig musikken, er det den enkelte musikeren som må levere. Ashdown mener at deres nye basser helt klart vil være med på hele turen din, om du skulle ønske det.
Warwick versus Gibson
Fra Warwick har det kommet inn et presseskriv som forteller at Gibson har gitt opp sin kamp for eierskap til det varemerket de har ment kroppsfasongen for Firebird og Thunderbird har representert. Dette gjelder i Europa, og det kommer som resultat av en avgjørelse fra EUIPO fra 11.10.2019. Det gjelder deres EU varemerke EU 9667866 som inkluderer kroppsfasongene til Firebird og Thunderbird (gitarer og basser). Dette har nå blitt kansellert for musikkinstrumenter innenfor den internasjonale varemerkeklassen 15.
Ordlyden er: «Gitt det faktum at flere andre produsenter skaper gitarer med lignende oppsyn, inkludert søkeren (i dette tilfellet Warwick ved Hans Peter Wilfer), er det høyst usannsynlig at den gjennomsnittlige konsumenten vil lene seg utelukkende på fasongen som registrert for å indikere opphav. De vil snarere se etter andre indikasjoner, som produsentens varemerke, for å få mer informasjon om produsenten av varen. Gitarene design må være av en helt annen og et langt mer radikalt avvik fra normen eller vanene innenfor sektoren for å kunne fylle den essensielle funksjonen av å indikere opphavet til varen for hvilken beskyttelse søkes. Publikum er vant med ulike fasonger av elektriske gitarer i markedet.»
En liten merknad på siden. Når Gibson slapp sin første Firebird på starten av sekstitallet fikk de umiddelbart Fender over seg. Fender krevde at Gibson straks stanset sin produksjon av Firebird, og begrunnelsen var at den lå for tett opp til Fenders Stratocaster designmessig. Gibson fikk en forføyning og måtte følge den. Resultatet var en ny versjon av Firebird, nemlig de som i dag kalles for non-reverse. I dag kan det kanskje være litt vanskelig å se problemet, men det Fender reagerte på var hvordan kroppen var «offset» i forhold til tidligere modeller, noe Fender hadde hatt som designfaktor for egen del siden Stratocasteren kom ut, og i større grad når Jazz Bass, Jazzmaster og Jaguar dukket opp på markedet. At Gibson nå gjør det til et nummer etter den historien har jo en viss ironi det også.