Og man velger å bli værende en stund til på Innovator Showcase, hvor det både var nye og ganske så gamle aktører på plass. Den eldste som dukket opp igjen nå ble etablert i starten av 70-tallet i Rosemont, New Jersey, og det var ingen mindre enn Musitronics Corporation, som i sin tid produserte enheter under betegnelsen Mu-Tron. Der fant man pedaler som Phasor II, Bi-Phase, Octave Divider, Micro V filter, Volum og Wah pedal og Mu-Tron III. Den siste var det en god del som også tok i bruk i Norge når den dukket opp, og de som måtte lure på hva den lyder som kan garantert høre den på en god del innspillinger fra den tida – «Higher Ground» av Stevie Wonder er en. Musitronics bygde i sin tid også USA-versjonen av Dan Armstrongs ulike bokser: Orange Squeezer, Red Ranger, Purple Peaker, Yellow Humper, Blue Clipper og Green Ringer. I det følgende forteller grunnleggeren av Musitronics, Aaron Newman, som forlot en jobb som sjefingeniør hos Guilds elektronikkavdeling for å lansere Mu-Tron sommeren 1972 og produktdesigneren Mike Beigel sine minner fra Mu-Tron årene.
Aaron Newman forteller: «Mens jeg var hos Guild hadde vi med oss en konsulent ved navn Mike Beigel. Han og hans partner Izzy Strauss hadde et firma de ganske enkelt kalte Beigel-Strauss Labs, og de hadde utviklet en synth med en uvanlig styringsenhet. Al Dronge, som på den tida var direktør hos Guild støttet utviklingen av det produktet. Dessverre ble Al drept i en flystyrt, og han som overtok for han var ikke interessert i elektronikk. Vi hadde en forsterkerfabrikk i Elizabeth, New Jersey, og når Guild stengte den fabrikken valgte jeg å slutte hos Guild. Mike Beigel og meg diskuterte hva slags produkter vi kunne skape ut av den synthteknologien. Vi var mer interessert i å bygge ekstrautstyr enn synther. Den første tingen Mike kom opp med var Mu-Tron III, en envelopefølger og et voltstyrt filter.
Gjennom mine år hos Guild kjente jeg de fleste store musikkhandlerne i det nordøstre hjørnet av USA. Jeg dro rundt med en prototype av Mu-Tron til butikker som Manny’s i New York og Wurlitzer i Boston. Responsen var veldig entusiastisk, så vi begynte å se om etter penger. En butikkeier i Farmington, New Jersey, ved navn Derf Nolde kom opp med en god del av den nødvendige kapitalen for å starte opp det hele for det firmaet som vi i dag kjenner som Musitronics.
Musitronics startet opp i en ombygd kyllingkooperasjon i en veldig landlig del av New Jersey, og der ble firmaet værende under hele den tida de var i business. Ting tok av raskt for oss. Vår første endoser var Larry Coryell, og den første virkelig store var Stevie Wonder. Vi sendte han en Mu-Tron III pedal og han ble virkelig glad i den. En dag ringte Stevie for å fortelle oss at han hadde spilt inn en sang, «Higher Ground», og der brukt en Hohner Clavinet gjennom en Mu-Tron III.
Vårt neste produkt var Phasor II og deretter Bi-Phase, som var populær blant keyboardister. Seinere introduserte vi Octave Divider, som var designet av en venn av Dan Armstrong ved navn George Merriman. Vi hadde også utviklet en ekstremt god fotoelektrisk volum/wah pedal, men den kom nær enden av firmaets levetid så det ble aldri produsert særlig mange av den.
Starten på avslutninga for vår del var rundt 1977 når vi ble involvert med en ting kalt Gizmotron. Det var en elektromekanisk enhet som kom vår vei via en salgsrepresentant som kjente noen i bandet 10CC. Det var Lol Creme og Kevin Godley, medlemmer av det bandet, som fant opp det produktet og de hadde brukt den på strykedelen på en av sangene sine, «I’m Not In Love». Det eneste problemet var at det var kun Lol som kunne spille den saken. Vi ble fullstendig blåst bort av potensialet til Gizmotron, men i ettertid burde vi nok ha forstått at det ikke ville virke. Gizmotron hadde noen fysiske begrensninger som du ikke helt klarte å komme utenom. For eksempel fant vi ut at dersom vi produserte den på vinteren så var det ikke mulig å bruke den på et ordentlig vis i varmt vær. Det var en egenskap i den plasten vi benyttet, og ingen av oss var eksperter på plast. Vi var på viddene.
Musitronics hadde ikke penger nok til å bære både Gizmotron og Mu-Tron produktene, noe som førte til at eierne ønsket å selge Musitronics. Uheldigvis var det når vi fant ARP, et synthfirma som var i ferd med å begå sjølmord med en gitarsynth kalt Avatar. Vi solgte Musitronics til dem på en royaltybasis i 1978, men ARP gikk overende før vi fikk tilbake et eneste øre. Vi ble Gizmo Incorporated og gjorde et forsøk på å fortsette som det, men så fikk jeg et hjerteattakk og det var slutten på det hele.
Mu-Tron var en hel del moro. Det var en utfordring siden vi aldri hadde tilstrekkelig med penger. Ikke det at Mu-Tron tapte en hel del penger, det var mer at vi mest bare snublet avgårde. Vi hadde en rekke store navn innenfor musikken som brukte våre produkter, men våre phasere kostet en hel del mer å bygge enn de som kom fra MXR og Electro-Harmonix. Vi var fast bestemte på å bygge de beste produktene vi var i stand til. Jeg tror at om vi hadde vært litt med effektive så kan det hende vi kunne klart å kutte kostnader nok til å overleve.»
Mike Beigels historie: «Mine eksperimenter med elektronisk musikk startet i 1967 når jeg begynte å spille min klarinett inn i lydhullet til en akustisk-elektrisk tolvstrenger med volumet skrudd helt opp. Akkurat der og da var jeg opptatt med å kunne skape en form for droneeffekt som skulle gå sammen med mine improvisasjoner på klarinett. I 1968 la jeg fram et ellektronikkprosjekt med tittelen «Source Dpendent Musical Instrument» i forbindelse med et av mine kurs på MIT og det ble grunnlaget for min avhandling for min grad.
Jeg fikk to grader, en i elektronikk og en annen humanisme. Jeg var den første ved MIT som gikk ut med en grad i elektronisk musikk, og mellom 1968 og 1969 bygde jeg en merkelig analog enhet som simulerte et droneaktig strengeakkompagnement til en vilkårlig musikalsk lydkilde. Skjemaet til det systemet var i realiteten en kopi for enhver instrumentstyrt effekt og synth som er bygd. Rundt denne tida begynte en venn av meg, Izzy Strauss og jeg å utvikle en virkelig synth som benyttet seg av veldig ulike musikalske styringsenheter. Guild Musical Instruments kjøpte seg inn i det prosjektet i 1970, og vi startet opp med å gjøre synthprototyper for dem.
Disse synthene var annerledes forbi de var utstyrt med noen merkelige håndkontrollere. Jeg kunne spille musikk på dem, men de så ut som og agerte ulikt alt annet både før og siden. De kom aldri i produksjon dog, fordi direktøren hos Guild døde i en flyulykke og resten av firmaet var ikke interessert i elektronisk musikk.
I 1972 ble Aaron Newman og jeg enige om å trekke ut noen seksjoner fra synthen for å se om vi kunne gjøre nye produkter ut av det prosjektet. Først koblet vi opp et optoelektrisk basert envelopstyrt filter, justerte det en smule og gjorde det til et produkt. Digital lyd pioneren (og tidligere AES president) Barry Blesser deltok også i forbindelse med designen. Opprinnelig kalte vi den Auto Wah før vi begynte å markedsføre den som Mu-Tron III. Synthoppfinneren Robert Moog hjalp oss med å få en patent på designet. Mu-Tron III ble ganske populær, ikke minst takket være Stevie Wonder, som bidro noe voldsomt ved å gi oss gratis publisitet og ved å la oss bruke hans navn.
I 1973 utviklet vi en prototyp av en flanger basert på bucket brigade, men den la vi omtrent umiddelbart på hylle til fordel for en faseskifter. På det tidspunktet var faseskiftere langt mer populære og mye enklere å designe. Mu-Tron faseskifteren benyttet seg av transkonduktive op-forsterkere for det variable elementet i en tid da de fleste benyttet seg av FET’er.
Vi var oppmerksomme på de fleste effektene som var på markedet, men den faseskifteren som vi siktet mot var Maestros PS-1. MXR kom også ut med sin Phase 90 mens vi var opptatt med å designe Phasor, men vi ga vår litt mer å gå på. Så i 1974 kom Mu-Tron Bi-Phase, noe som egentlig var Newmans ide. Vi designet den med fotomods fordi vi ønsket en virkelig bred dynamikk. Sjøl om teknologien langt på vei var utdatert, men for vårt formål bidro fotomod til å gi Phasor sin egen lyd fordi fotoresistorer ikke sporer hverandre eksakt og de har alle sin helt egne tidskonstant og subtile variant med ikke-linearitet. Vi fikk til og med spesialprodusert en fotomod for oss med seks fotoceller.
I starten var lyden i Bi-Phase for ren, og vi hadde ingen ide om hva vi skulle gjøre med det. Alle de FET-baserte faseenhetene hadde en viss ikke-linearitet ved seg. Rent lydmessig var vår for bra, men i en musikalsk sammenheng var den ikke bra nok. Jeg bestemte meg for å legge inn en feedbackkontroll rundt faseskiftsløyfen slik at vi i stedet for å forvrenge signalet så vektla det de toppene hvor faseskifteren ikke kansellerte signalet. Dette gjorde lyden langt mer interessant uten forvrengning. Vår Bi-Phase var den første faseenheten med en feedback kontroll, sjøl om Electro-Harmonix fikk en faseskifter ut på markedet før oss med en feedbacksvitsj.
Jeg forsikret meg om at Bi-Phase ble tildelt så mange kontrollmuligheter som mulig, med oscillatorer, pedaler eller eksterne innganger som jeg kunne klare å få på plass i en enkelt boks. Når vi designet Opti-Pot C-100 kontrollpedalen for Bi-Phase, ønsket vi å gjøre noe som var virkelig high-tech sammenlignet med alle andre. En ting var mekanismen i seg sjøl, som fjærbelastet og tilkoblet ved hjelp av hengsler av Delrin og det andre var den lineære opto-elektroniske kontrollen, som erstattet poten med en opto-transistor.
Etter Bi-Phase gjorde vi Phaser II, som var halvparten av en Bi-Phase med bare en enkelt oscillatorstyrt sveipende kontroll. Det var nok vårt mest populære produkt. Når det gjaldt Octave Divider teamet vi opp med Dan Armstrong og George Merriman. Vi begynte å produsere produktene til Dan Armstrong, og vi fikk med oss George Merriman for å jobbe sammen med oss med Octave Divideren. Det siste produktet vi introduserte var Vol-Wah og Flanger. Pedalen og den LFO-styrte Flangeren var virkelig noe for seg sjøl, men det var like før vi solgte Musitronics til ARP Instrument Company. Vi produserte rundt tusen av disse enhetene.
Gizmotron var en skikkelig ulykke. Jeg hadde hatt et ønske om å gå inn i digital lyd på det tidspunktet. Jeg likte Gizmotron en hel del når jeg først hørte den, men den spiste i realiteten opp firmaet siden det ikke var penger nok til forskning og utvikling for Gizmotron og digital lyd på samme tid. Mot mine innstendige motforestillinger valgte styret å selge Musitronics.
På 80-tallet introduserte jeg Beigel Sound Lab Envelope Controlled Filter, og av den ble det kun produsert femti stykker. Jeg utviklet også Resynator Instrument Controlled Synthesizer for et firma kalt Musico. Jeg designet også en mikser for St. Louis Music. Fra 1979 og fram til 1996 var jeg tungt involvert i utviklingen av RFID produkter (radio frequency identification, nå en global industri med applikasjoner på mange områder for identifikasjon, sikkerhet og vitenskapelig forskning), som gjorde det mulig å tagge dyr med en liten sender plantet inn under dyrets skinn. Gjennom min involvering med RFID lærte jeg mye om nye teknologier inkludert ultra-miniatyrisering , overflate monterings designer, digital-analog teknikk og avanserte produksjonsmetoder.
I 1994 møtte jeg en tidligere konkrrent, Mike Matthews (direktør hos Sovtek/Electro-Harmonix), på et NAMM show. Vi snakket om effektpedaler, og litt seinere spurte han meg om jeg kunne tenke meg å gjenskape Mu-Tron III for Electro-Harmonix. Den nye boksen, som er kalt Q-Tron, benytter seg av den samme opto-elektronikken som i Mu-Tron III, men jeg ga den en del nye egenskaper og bedret spesifikasjonene en del. Den vil bli fulgt av andre nye typer med effektenheter. Det er utrolig å bli involvert i industrien for musikkprodukter etter en ganske omfattende «Ferie», om man kan kalle det det.»
Og dette året kom de til den innovative seksjonen i forbindelse med Winter NAMM med noen nye versjoner av en del gamle kjenninger. Phasor III er en ny og rimelig versjon av den klassiske Mu-Tron Phasor II. Ta en tur innom hjemmesidene deres for å finne ut mer om både disse nye enhetene, og ikke minst hvor man kan få kjøpt dem. Gå til https://www.mu-tron.com/ og bla deg videre derfra. Den andre er Mu-Tron Bi-Phase, en tvers igjennom analog enhet med alle de kvalitetene det med en gang låner til det hele. Mu-Tron IV er en ny versjon av den originale Mu-Tron III, og med denne mener de at det aldri har vært enklere å cruise ned «Shakedown Street» eller for å komme fram til «Higher Ground» – de lover at den nye Mu-Tron IV skal levere hele veien inn. Octavider er et nytt grep på den gamle Mu-Tron Octave Divider, bare husk på å plassere den først i kjeden. Dere er i det minste advart.