På Winter NAMM i 2020 var det åpnet opp for to avdelinger hvor man hadde invitert inn mindre firmaer for å vise fram noen av de ideene de hadde utviklet. I noen år nå har det vært en egen avdeling for synther, hvor man ikke minst har vært i stand til å oppleve og prøve ut svært mye av det som i dag produseres av ulike modulære enheter. Den avdelingen var der dette året også. Nytt dette året var en avdeling for innovatører. Den befant seg innerst inne i hall E, nede i kjelleren helt i enden av Anaheim Convention Center. Der hadde man fått inn en del aktører som i vanlige fall neppe ville vært på gulvet med sine ting om det ikke hadde vært for et slikt tilbud. Gjennom en slik løsning kan man, uten å brekke nakken, få delta i den muligheten som et show med 115.888 publikummere med en gang åpner opp for. Jeg vil nevne noen av disse aktørene her, og så får folk eventuelt finne ut om de for egen del ønsker å sjekke ut noe av dette på et litt mer omfattende vis for egen del. I dagens verden er det svært få problemer med å komme i kontakt med noen av disse uansett. Fordelen med mange av disse små firmaene er at de raskt kan snu seg rundt når de får en ide, for sammenlignet med mange av de store har de ikke voldsomt mye bagasje med seg som de må ta hensyn til. Alt vil neppe få en posisjon i markedet, men svært mye av dette kan utmerket godt danne grunnlag for en hel del mer litt lenger ut i tid. I noen tilfeller dukker det opp en og annen historie som i alle fall jeg synes er interessant, men så er jeg uansett plaget av en omfattende nysgjerrighet.
Et av disse firmaene er AMT, og det er et firma som springer ut av Russland.. nærmere bestemt fra Omsk. Historikken til AMT går tilbake til 1982, ifølge etablereren Sergei Marichev, som på det tidspunktet var ansatt i et firma innenfor forsvarsindustrien i det som på det tidspunktet var Sovjetunionen. Han forteller sjøl om hvordan han vokste opp i en tid hvor hans hjemland var oppsatt på, og strengt tatt tvunget, til å skape sin egen hverdag. De hadde omtrent ingen ide om hva det var som foregikk i andre deler av verden, og da spesielt på musikken og kunstens område. Som han sjøl sier det så var det svært få som i det hele tatt var klar over Beatles, Rolling Stones, Tolkien, Salvador Dali og Picasso, for å nevne noen som var en del av bevisstheten i Vesten. Det på det tidspunktet av Sergei begynte å få en interesse for musikk, og han begynte å bruke sin fritid til å øve med et band han var med på å få satt sammen. Som alle andre russiske musikere på den tida opplevde han en omfattende mangel på utstyr med kvalitet nok til å produsere lyd litt mer på linje med det de etter hvert ble eksponert for, fra Vesten. Det var ingen import, og det som ble bygget i Sovjetunionen var av en ekstremt dårlig kvalitet. Det var ganske enkelt komplett umulig å kjøpe et greit musikkinstrument, en forsterker eller en mikrofon. Prioriteten hos de musikerne som hadde anledning til å komme seg ut en tur var å skaffe til veie noe de kunne ta i bruk når de kom hjem igjen, det kunne være en elektrisk gitar eller en synth, et trommesett eller en flerspormaskin, noe som helt klart ble gjenstand for stor misunnelse i forhold til både venner og kollegaer. Ved en anledning fikk Sergei anledning til å prøve en Mini Moog designet av Robert Moog. Han fikk låne den av en venn i noen få dager. Siden Sergei ikke bare var musiker men også en ingeniør med elektronikk som sitt fagfelt, så var det ikke bare lyden som fascinerte han, det var først og fremst designen av kretsene som drev det instrumentet.
-«Det instrumentet var skapt av et geni! Jeg var nødt til å skaffe meg en også uansett hva det måtte koste!», sier Sergei. Men, han hadde et problem, og det var at det var komplett umulig å kjøpe en Mini Moog. Hva gjorde han da? Jo han valgte å bygge en sjøl. Hver lørdag kveld og ofte også nettene i løpet av et års tid tilbrakte Sergei i sitt laboratorium. Han var på jakt etter mulige måter å kunne tilpasse kretsene i det instrumentet med de komponentene han kunne skaffe til veie i Sovjetunionen.
«De tingene som var enkle og opplagte for folk i den vestlige ingeniører var komplett umulig for meg. Jeg hadde ingen tilgang radiokomponentene som ble brukt i originalen. Jeg kunne heller ikke finne referansetabeller som kunne hjelpe meg med å lokalisere de analoge komponentene, forteller Sergei og fortsetter, «dessuten kunne man ikke direkte erstatte de originale komponentene med det som kom fra Sovjetunionen. Resultatet var at jeg måtte bruke veldig mye tid og trøbbel for å se etter varianter som kunne gi meg et nødvendig resultat. Alle erfaringene resulterte i en synth som sjølsagt ikke var en eksakt kopi av en Mini Moog, men lyden var ikke så aller verst. Jeg klarte også å sette sammen tre til av denne synthen for venner og kjente. Dessverre er ingen av disse intakte nå. Jeg skulle ønske jeg kunne slått den på igjen for å høre på hva slags lyder den produserte.»
Like etterpå dukket det opp et behov for pedaler av en viss kvalitet, noe det også var komplett umulig å finne i musikkforretninger i Sovjetunionen. Den første pedalen han gjorde var en so simulerte en Leslie-effekt. Dette var noe alle band ville ha, så det bli jo sjølsagt ikke bare med en. Venner av han og deretter venner av mine venner og deres venner igjen begynte å spørre om han kunne gjøre mer for dem. Dermed fulgte en flanger, fuzz og vreng i de fotsporene som var satt.
«Hver gang måtte jeg finne opp hjulet nok en gang. Jeg hadde fortsatt overhodet ingen informasjon til rådighet,» ifølge Sergei, «den eneste måten å forestille seg dette på var ved å lytte til gitarlyden på plater fra Pink Floyd, Led Zeppelin og andre. Og da må også huske at det ikke alltid var særlig enkelt å få tak i disse platene i første omgang. Jeg kjøpte dem på det svarte markedet eller byttet med venner av meg, og spilte det hele inn på en båndopptaker.»
Det hele løsnet en smule når man i 1987, og vi snakker fortsatt Sovjetunionen, at man fikk anledning til å etablere private firmaer. Sergei utviklet raskt et rykte som en anerkjent ingeniør som utviklet musikkutstyr. Det var på den tida et lite firma kalt Asia ble startet. Sergei drev det hele sammen med fem andre entusiaster – de fleste av dem musikere. Det firmaet produserte gitareffekter. Elektroniske marsjtrommer, som ble populære over hele landet og også trommer til MIDI konvertere.
«Historien om MIDI-konverteren er enestående. MIDI datakommunikasjon var helt nytt for vår del. Det var umulig å finne MIDI kompatible enheter så vel som informasjon om det. Det var bare rykter om MIDI konvertere for trommer produsert i utlandet, men vi så jo at det potensielle markedet for slike produkter ville være stort,» forteller Sergei, «og det som skjedde var at en ingeniør hos oss, Valery Slagavey, fikk anledning til å analysere MIDI-signalene i en av de originale synthene for ganske enkelt å lære seg å forstå protokollens natur. Når så våre MIDI-konvertere var klare fikk vi en sjanse til å sammenligne den opp mot en av verdenslederne. Det viste seg at vår enhet, som i realiteten ble utviklet med bind for øynene, var bedre enn denne når det gjaldt polyfoni, følsomhet og dynamikk.»
Firmaets navn ble i 1971 forandret til Asia MT ( A sia M usic T echnology), og det var da gitareffekter ble hovedaktiviteten. Fra et teknologisk standpunkt mener de at deres produkter fra da gikk opp til et mye høyere nivå. Mottakelsen blant musikere i Russland ble en bekreftelse for AMT i så måte. Uansett hva det var så ble firmaet med en gang en betinget suksess og de fortsatte med sin omfavnelse av det tidligere området som var Sovjetunionen. De problemene man møtte løste man samtidig som man jevnt og trutt økte produksjonskapasiteten.
Så i 2001 fikk firmaet det nåværende navnet – AMT Electronics. Endringene i den statlige økonomiske politikken nådde endelig fram til dette området også. Det ble mulig å få tilgang det alt det man måtte ønske av elektronikk for det arbeidet de ønsket å fortsette med. Hadde man et ønske om å kjøpe inn bestemte komponenter gikk det nå uten forsinkelser av noen art. Dette er ting som har gjort det mulig for AMT å konkurrere på like vilkår med andre aktører i dagens verden. Sjøl mener de at deres analoge designer er unike i dagens verden, og at det har gått en hel del kunnskap inn i alle produktene er det ingen tvil om. De som ønsker å vite hva det er verdt må gjerne ta kontakt med dem for å finne ut hvordan de kan få tilgang på noen av deres produkter for egen del. De har vært til stede på musikkmessen i Frankfurt og på NAMM i noen år nå, noe som har gitt dem både kunder og venner over hele verden. Resultatet har vært at man i dag kan kjøpe effekter fra AMT praktisk talt over hele verden.
AMT har ansatt mange musikere, som de anser for å være de virkelige entusiastene. Sergei Marichevs sønn kom også med i firmaet etter at han hadde avsluttet sine universitetsstudier i elektronikk, har bistått sin far i flere år. De er travelt opptatt med å sikre sin posisjon også for framtida, og helt ikke lenger som kun noen som kopierer det som kommer fra andre aktører i markedet, nå har også AMT utviklet såpass moment at de kan stå sitt eget løp i dette markedet. Det er hva de ønsker å invitere musikere til å sjekke ut. Dere finner firmaet på Nettet – https://amtelectronics.com/ – og der kan dere hente ut ytterligere informasjon om produktene.