Focus. «Genial magi gjennom femti år».  Del 1. Av Egil Trøa

Genialiteten ligger i den lange rekka med komposisjoner på høyt nivå som Sir Thijs van Leer har stått for siden 1969/70 og til dags dato. Magien ligger i det definitivt tonale som gjør at de fleste av låtene som bandet fremdeles fremfører, huskes, og byr på utfordringer for lytteren. De skaper også en invitt til fordypning gjennom tid, klassiske som de er. Intet mindre.

Etter å fulgt bandet gjennom de ti siste år har jeg oppnådd en spesiell kontakt med grunnleggeren van Leer og resten av det nåværende band. Jeg har også god kontakt med forhenværende medlemmer Jan Akkerman, som forlot bandet i 1976, gitarist Jan Dumee, bassist Bobby Jacobs og gitarist Niels van der Steenhoven. Alle er utmerkede musikere som absolutt ikke har gitt seg. Dumee er også vikar når nåværende gitarist Menno A. Gootjes , ikke kan.

Men , nå skal det handle om bandet Focus. Nederlands største «eksportvare» på musikksiden siden 1970. Denne artikkelen er ikke et intervju men en kaskade av utsagn, anekdoter og spontane ytringer gjennom samtaler i Nederland, England og Norge.  -Nå skal du høre Eddie, starter Thijs i Zaandam v Amsterdam rett før Jul,-Focus skal vel jubilere i 2020, noen sier 2019, men spiller ingen rolle bare man ønsker oss alt vel og skjønner hvor mye dette betyr. Fansen får det de skal og litt ekstra i år for vi har en ny lp på beddingen som blir en utsøkt ferd inn i det vakre og klassiske Focusuniverset. Planen er også en jubileumsutgave med utvalgte perler fra alle våre perioder. Dere får ikke den svært etterspurte «Hamburger Concerto» fordi jeg da må skrive den helt om. Grunnen er at intro er for mye Haydenbasert, og mye av gitarlinjene lenger ut i låten er litt stjeling fra både Joe Walsh og Beatles. Vi turnerte nemlig med han og Gentle Giant og mange andre i USA på 70-tallet. Det var decenniet man «lånestjal» fra hverandre. Bare sjekk Zeppelin og Purple sine eksesser. De krangler vel enda om visse låter. Det var også i USA jeg fant ut at Frank Zappa er den uomstridte progsjef. Gentle Giant er nok også nær. Selv er jeg ikke så opptatt av hvordan vi som band defineres, men prog er ikke det samme i dag som på 70-tallet. Focus er en egendefinert sak vi kaller «Thefocussound» i dag, som en stor bølge som skyller over våre nye og gamle lyttere. Jeg er litt over 70 år nå og startet selv med å akkompagnere den nederlandske oppsetningen av musikalen «Hair». Ville og virile tider. Det var også tid for triospilling hvor jeg spilte mye låter av min absolutte helt: Steve Winwood, som er eldre enn meg!! Mye jazz, klassisk, soul og øst-europeisk folkemusikk er også en del av meg. Og, mongolsk strupesang. Så er det jodlinga, som noen sier kommer fra Sveits.…bare tøv. Den har gjort bandet berømt gjennom låten, «Hocus Pocus», men jeg kjenner til varianter fra både Afrika, Asia og Polynesia. Man må alltid søke røttene….

Et kjapt break og forflytning mens jeg presiserer at mye historikk, lang turliste fra 1970 til i dag og dette års nye konsertliste finner lesere på http://www.focustheband.com Det er mye info der som jeg ikke skal kjede folk med. Anbefaler også boka: «Hocus Pocus,» (the life and journey of rock´s dutch masters), av Peet Johnson. Boka er fra 2013 og forfatteren jobber med en nyutgave.  (Se forøvrig bilde).

Jeg har også tilbrakt en dag i heimen og rundt i strøket hvor Thijs van leer bor i sør-Nederland. Da var det besøk i kirka hvor han ble adlet og innsyn i komposisjon. (Dette er publisert i tidligere NRM-nummer.) Likeledes intervju med Jan Akkerman. Sistnevnte gir fremdeles konserter men han spiller svært få Focus-låter. Ga ut en boks m 25 cd-er i fjor! Stilen er en annen og fingrene er ikke helt med, men en Gentleman er han og sier ikke nei til en prat. Han er da også adlet i Nederland. Skulle vel bare mangle siden han var med og skapte selve utgangspunktet for bandets sound. Likevel må folk fatte at dette er lenge siden. Focus er noe annet nå. Thijs: – Vi har klart oss tross alle odds. Vi lå nede noen år på 80-tallet, men da komponerte jeg likevel med Focus, som alltid har hatt førsteprioritet. Jeg var opptatt med en rekke klassiske soloprosjekt innen den klassiske sjanger. Samtidig spilte jeg med Miguel Ríos, en spansk popsanger med stor suksess. Stappfulle tyrefekterarenaer og et spesielt minne. Så fikk jeg sjansen til å lage dobbelt-LP-en «Dona Nobis Pacem»(CBS 885 31) med noen særs gode musikere. Vi kalte oss «Pedal Point», som er et uttrykk innen musikkteknologien, uten å prate meg bort om det. Denne plata er å finne på lp og cd i dag og jeg regner den som et slags mesterstykke. Jeg vil gjerne trekke frem det som et stort øyeblikk i min karriere selv om den kunne ha vært nedredigert i dag. Likevel skal jeg la dette ligge som det er.  Nå er det ny musikk som gjelder. jeg har endret måten jeg komponerer og redigerer mine nye verk i takt med den tekniske utviklingen. Jeg bruker selvsagt mitt klaviatur i heimen, mine fløyter og min stemme. Skriver haugevis med noter, men , selv om alle bandmedlemmer leser noter og er velutdannede folk, så bruker jeg synth og oppdatert sequencer, så programmerer jeg sammen med vår gode lydingeniør/lydmikser gjennom mange år, Geert Scheijgrond. Han er min kompositoriske høyrehånd med sin datainnsikt. Han sørger for alltid perfekt lyd både på scene og i studio. Konservatorieutdannet fra Amsterdam og også en god gitarist, han har jaggu meg et Jeff Beck tributtband. Og, vi har da fritid. Vel, låter jeg tar med og presenterer for resten i Focus blir luftet i plenum. Noe blir forkastet og de andre medlemmene bidrar også. har de gode låter innen våre «innsidekriterier» kommer de med på plate. Bare sjekk. Alle bidrar. Trommis Pierre van der Linden tar som regel alt på første tagning, så oppvakt og genial er han. Forøvrig den jeg har spilt mest og lengst med. Et unikum! han lytter mye til old-school jazz som Cecil Taylor, og balanserer lydbildet til det fullkomne. Uten han, intet Focus. (Undertegnede har hørt bandet med kjapt innhyra trommeslagere, og, samtykker). «Det må værra Pierre ska det værra nåkka», som en gammelfrik sa i Trondheim en gang i 2011. Van der Linden har vært med Thijs i 24 år og holder alt sammen i en alder av 73 år. Teknikk og IQ gjør at mannen gjerne klarer 3 trommesolos på en kveld. Ære være og tykje vet hvor mange ganger jeg har hørt han! En beskjeden og hyggelig kar som seiler på et hav av gode historier fra et rocka liv. De legges ikke ut for offentligheten…

Hvorfor er da så jeg og så mange opptatt av dette bandet? For min egen del kan jeg skryte på meg å ha sett dem i både NL og UK i 1972/73 da jeg som nyfiken halvfrik dro på Interrail og var 18 år. Det var rett og slett imponerende å få oppleve friske Akkerman og resten fremføre et imponerende repertoar lettere intoksikert i deres absolutte storhetstid. De har siden prestert å lage nye låter helt til fjorårets utgivelse «Focus 11». de ti siste år har gitarist par exellence, Menno A. Gootjes spilt bandet inn i folkets hjerter med sin ekvilibristiske versjon av gamle hits og nye, episke verk, og, således tilført bandet den vitalitet som mange kanskje synes forsvant med Jan Akkerman. Gootjes ble engang spurt av en journalist hvordan det var å spille etter Akkerman. Han svarte kjapt at det burde han heller spørre Philip Catherine om. (Belgisk gitarist som faktisk steg inn i Akkermans «sko»).  Rekken av gitarister er:  Jan Akkerman, Philip Catherine, Eef Albers, Jan Dumeé, Niels van der Steenhoven og nåværende Gootjes. Steenhoven har også vært elev av Gootjes på Rockeakademiet i Tilburg, NL, hvor Gootjes fremdeles underviser. Selv har jeg et nært forhold til ambidekstrale Gootjes som har bidratt på en plate jeg spilte inn i 2013 under navnet «Any Planet», og, han bidrar svært ofte på studiosessions for andre artister. Kirkeorgel har han også traktert i hjembyen Schiedam. Det bemerkelsverdige med han og nybassisten, den venstrehendte virtuos Udo Pannekeet er at de begge er gode og velutdannede pianister i fader Bach-ånden. Pannekeet er også en respektert produsent som i tillegg har en ny soloplate, «Electric Regions» ute.(Den kom sent 2019. Se anmeldelse et annet sted i NRM). Det var med Udo at bandet for tre år siden endelig fant den ro og harmoni de trengte for å løfte, og finjustere, både liveprestasjonene og produksjon/komposisjon. De fikk også drahjelp på den organisatoriske og visuelle siden med eget plateselskap og design av den kjente kunstner Roger Dean. Dette har de siste årene ført til særs utstrakt turnevirksomhet. De har spilt i USA, Sør-Amerika, Tyskland, Island, Færøyene, Polen, Norge, Danmark, Sverige, Finland og Japan. Kawasaki, Japan var store greier sist høst noe som førte til spesial-cd av «Focus 11». Det er da også standard for japsene, og jeg undres om de ikke har noen livesaker på gang for utgivelse. Bandet fremstår på sistnevnte lp som et band hvor alle bidrar. Man kan høre at de er i støtet, og jeg skal tilbake til Thijs van Leer som i fjor oppsummerte hele plata med anekdoter for meg da den kom ut i januar 2019. En utrolig morsom beskrivelse av deres siste musikk, tidlig en morgen, skal bli ettertiden til del eksklusivt for de som enda både kan og vil lese neste nummer av NRM. En slags oppsummering av 50 år med Focus må det skrives ny bok om fordi de har gitt ut så mye som soloartister og i samarbeid med andre, og, det florerer med bootlegs verden over fra de startet. Selv har jeg 40-50 obskure utgivelser som viser en utrolig allsidighet på tvers av alt annet jeg har hørt. Den som ønsker å lete, finner det meste på nett…. Bandet er linket til artister som Marillion, Ayreon, Metropole Orchestra, Ramses Shaffy, Arthur Brown, PJ Proby, Jack Bruce og utallige andre. Phil Campbell fra Motörhead er fan som Steve Hackett, Brian May i Queen og John Etheridge fra Soft Machine (Legacy). Soloprosjekter fra alle impliserte i Focus opp til 2013 finnes i biografien skrevet av Peet Johnsen. Mange artige historier. (For halvnerds og komplettister). Jeg anbefaler ei 13cdboks som kom i 2017 til en overkommelig pris. Null fjas, så sjekk http://www.platekompaniet.no. (Kr 411,- er prisen jeg sist så). Og, bandet skal turnere 2020. Datoer settes fortløpende.

En spesiell sak jeg vil nevne er at de spilte med Procol Harum i Oslo på 70-tallet. Da dukket Arvid Esperø opp, senere prosjektleder for Rockheim i Trondheim, og uttalte med nasjonal patos at det måtte bli slutt på å ta inn til landet tredjerangs musikere fra utlandet. (Står at lese i heftet om Ragnarock-dvden). Hvor dust kan man bli. Focus og en del andre band har overlevd med sin musikalske algoritme som består av musikalitet, originalitet og nyskapende fantasi. Algoritmen har ledet folk og musikere til fellesnevneren total symbiose i nuet. Ta strømmen fra en DJ og dopet fra hans publikum og man har intet. Bare et ekko av en repetitiv og kalkulert puls som bare er egnet til massesuggesjon og hjernevask. La de musikalske magikere få sin fortjente plass. De hjelper alle med å forstå ekte musikk, som, beviselig er i stand til å overleve alle tider. Når Focus og deres samtidige er borte vil det oppstå et vakuum. Fantasien er på vikende front i dagens «strømmesamfunn». Man klarer ikke lengre konsentrasjon over tid. Nettbrett, smartphones og ymse fora suger hjernen ut av hodet og det misbrukte ordet surrealisme er snart en tilstand…. -«A massive Eruption will occure», konkluderer Sir Thijs van Leer, en av vår samtids største komponister.

Tekst: Egil Trøa. Fotos: Egil Trøa og private fra diverse Focusimpliserte.

Dette er den første delen av en serie innlegg om Focus og medlemmene fra Egil Trøa. Og plutselig kan det komme en hel del mer – så om du ikke skal gå miste av dette så sørg for å følge denne bloggen slik at ingen innlegg blir borte!