Jeg velger å legge en ebok jeg gjorde for en tid tilbake ut i deler på denne bloggen. Den eboka hentet innhold fra et intervju jeg foretok med Marius Müller og Alf Christian Hvidsteen i september 1987. Da hadde Boom, Boom akkurat kommet ut, og jeg hadde lyst til å forsøke meg på en gjennomgang av den musikken som utgjorde det albumet. Eboka vil bli fritt tilgjengelig på Apples iBooks, samt at jeg vil gjøre klar en PDF av den komplette boka i enden – for de som måtte ha interesse av det. Dette er den siste delen i denne omgang. Det er en hel del mer her også, men det har så langt ikke blitt skrevet ut. Det er bare å følge med, for det vil i så tilfelle komme opp via denne kanalen det også.
Bruker du klasse A posisjonen på den?
Marius: Den har jo et ganske interessant feature, og det er at du kan ha to ulike rør i den. Om du har EL-34 rør midt i på klasse A, så blir det en liten Marshall, veldig lett og få den klassiske Clapton-tonen. Jeg har egentlig ikke noe behov for det, for jeg får den tonen jeg vil ha gjennom Simul-Class operasjonen. Der er det noen overtoner som ikke er i klasse A, som jeg synes er jævlig fine. A’en er helt annerledes, kanskje mykere – og veldig fin til clean spilling. De nye slutt-trinnene er også Simul-Class – jeg har en 295-modell som gir to ganger 90 watt i Simul-Class. Nå er alle faseproblemer borte – det var tidligere et problem ved bruk av retur og effektsløyfer at en fikk med en snutt av 10-amp’en. Racket skal suppleres med en linjemikser er meningen. Ellers bruker jeg ikke bokser utenom rene tidseffektmaskiner. Jeg kjøpte to Rat’er, men de bruker jeg bare i forbindelse med Rockman i studio – i stedet for vrenget i den enheten. En annen tøff greie som jeg gjorde på et spor på LP’en til Dan Hylander, er å plugge Rat’en rett i pulten. Veldig rar plastikktone! Lyden får nesten synthkarakter – ikke lik gitar i det hele tatt. Rat’en er veldig fin, det er den eneste! Hvis du bruker den på en bra røramp, er det ikke store forskjellen på å kjøre den på ti. Den er så veldig nær. Den er veldig levende i lyden – til sammenligning med andre slike bokser på markedet. Den hverken komprimerer eller klipper på samme vis som andre enheter. Når jeg gjør demoer bruker jeg Rat’en hele tiden, for da får jeg allikevel ikke spilt amp’en så høyt at den gjør det jeg ønsker. Når amp’en ikke får pusta, det er da den kommer inn. Det er den første distortiongreia jeg har kjøpt siden jeg kjøpte en MXR distortion + av Øivin Fjeld i 1976. Jeg har aldri gått for å generere en slik tone, jeg har alltid syntes det har vært riktig å overdrive amp’en.
Det samme opplevde jeg å høre i møte med Ken Bran og Jim Marshall når jeg var på besøk på fabrikken i England. Som de sa det: hadde det ikke vært for at markedet dikterte, hadde de gjort kun rene forsterkere i dag. De mente at lyden fikk en helt annen kvalitet når det var sluttrinnet som ble klemt, enn når det var forsterkerdelen. Deres favoritt var den gamle 50 watts toppen.
Marius: Ja, det er jo de ampene som er bra. Jeg har jo tre gamle av de. Du må jo spille så høyt at øra blør, men da lyder det også vakkert av amp’ene. Der har boogie klart det – som den eneste fabrikant synes jeg – og skape en overdrive som for meg er levende.
Det er jo også på mange måter problemet med en del av disse løsningene – forsterkerne låter ikke bedre enn en dårlig fuzzboks.
Marius: Nei, ikke sant? Det låter så jævlig syntetisk ut alt sammen. Før jeg har spilt høyt, drevet amp’ene skikkelig og sagt at så høyt måtte jeg spille. Nå kan man gå ned og fremdeles få veldig akseptabel tone.
Med amerikanske gitarister så opplever man ofte dette. I fjor sommer lånte Ronnie Earl, da Roomful of Blues, en Twin Reverb av meg. Den hadde fått noen smeller, fått brent opp en trafo som var erstattet med en Boogie-trafo – som riktignok ga flere volt til sluttrørene, men den er fortsatt heit nok. Han bare skrudde den godt opp – resten kontrollerte han med plekter og fingrene.
Marius: Det er jo den klassiske måten å gjøre det på, og skulle jeg spille i en sånn situasjon som han gjør, så ville jeg nok valgt en Twin eller Super jeg også – kanskje helst en Super. Det samme finner du hos Thunderbirds – fy faen han spiller høyt på scenen – nydelig tone, suveren tone, men et er en helt annen skole å spille i. Det tilsier en gammel vintage Strat, forøvrig den eneste vintage-gitaren jeg kunne tenke meg å eie og bruke nå, en 57-58 modell. Jeg har prøvd svært få dårlige av de femtitalls Stratocasterne – de er jævlig spesielle alle sammen. De gjør en greie, som alle disse gutta gjør.
Noe av dette har du vel beholdt i live-sida di?
Marius: Jo, men det er på en helt annen måte nå. Jeg må spenne over et mye større spekter nå.
Hva gjør du når du drar ut på turné nå?
Marius: Nå er det sequencet alt sammen – så nå er det bare å starte sequenceren. I tillegg til meg sjøl er det trommer og bass. Trommisen spiller etter klick-track i hodetelefonen. De ulike synthene har fått sine spesialoppgaver – det leter oversikten. DX-21 og S-900 er piano, JX-8 er synthesizer liksom – og mks-sampleren min er horn. De har sine oppgaver. For hvis jeg skal bruke tid for å skifte disker på sampleren og slike ting, så tar det hele for lang tid. Der kommer en hard-disk inn eventuelt.
(Totto kan utmerket godt huske hvordan det av og til kunne arte seg. På en spillejobb i Finnmark tidlig i hans tid med Marius Müller opplevde han at lydteknikeren ikke fikk opp hans referanse i hodetelefonen. Resultatet var at Totto prøvde som best han kunne å dra i gang det hele bare på følelsen, noe som fungerte svært dårlig – det var et par som snudde seg i retning av han med en gang som store spørsmålstegn. Totto fikk raskt indikert til lydmannen at han hadde et problem med signalet, som da ble stilt tilbake slik at de kunne starte igjen. Det kunne skje, men det skjedde ikke utover denne ene gangen, så sånn sett var det temmelig stabilt. Basert på MIDI var det en rimelig enkel protokoll å forholde seg til tross alt, og det har vært en vesentlig årsak til den suksessen MIDI har hatt som standard siden introduksjonen – MIDI 1.0 spesifikasjonene ble presentert i 1983 etter at David Smith fra Sequential Circuits presenterte det første gangen på et AES – Audio Engineering Society – konvent i 1981.)