Jeg velger å legge en ebok jeg gjorde for en tid tilbake ut i deler på denne bloggen. Den eboka hentet innhold fra et intervju jeg foretok med Marius Müller og Alf Christian Hvidsteen i september 1987. Da hadde Boom, Boom akkurat kommet ut, og jeg hadde lyst til å forsøke meg på en gjennomgang av den musikken som utgjorde det albumet. Eboka vil bli fritt tilgjengelig på Apples iBooks, samt at jeg vil gjøre klar en PDF av den komplette boka i enden – for de som måtte ha interesse av det.

Er du blitt så vant med å jobbe med 24 spor at du ikke tenker på de ekstra åtte sporene før de griner deg i trynet liksom?

Marius: Nei, vi fyller dem opp dem også.

Ja, det er jeg klar over, men hva jeg mener er at du har vendt deg til en arbeidsform slik at disse åtte ekstra nærmest kommer som en overraskelse, at steget blir så stort – du tenker fortsatt innenfor rammen av 24 spor?

Marius: Ja, det gjorde vi i alle fall på denne LP’en her. Nå vet jeg ikke helt – på filmusikken (”Veiviseren”) hadde vi også mye plass, og da brukte vi også Otarien. Det tillater deg å gjøre noe som kan være negative ting hvis du ikke vet hvor du skal hen, men det kan være en jævlig positiv ting. Det at du ikke behøver å ta alle avgjørelser med en gang, og at du kan tillate deg å printe et stereo klangspor på tapen og beholde det en stund oppover til du finner en jævlig ball klang i innspillingen. Deretter kan du ta det ned sammen med noen ambientgrupper, og ha de to spora en stund videre i prosessen, og holde på på det viset. Du får på det viset beholdt mye mer av de originale informasjonene.

Og maskinen klipper så presist mellom sporene at du kan bestille opp alt slik at du uten problemer kan bevege deg mellom seksjoner i opptaket uten at du mister noe?

Marius: Det som slår meg når vi snakker om det her er nettopp operasjonslettheten i det hele, det er det som er det store. Vi har ganske visst ikke mer enn bare såvidt skrapt litt på overflaten. Maskinen ble installert her i Scanax Studio bare tre dager før innspillingen startet, og da hadde Affe vært oppe hos Benum (importøren) og sett på den, og lest litt bok og sånn – men, på langt nær nok til å si at han kunne maskinen tvers igjennom. Men, når vi var ferdig med denne LP’en var vi allerede ganske godt inni maskinen.

Dere begynte å føle at dere kjente den?

Marius: Vi begynte å kjenne den, og det er da du begynner å forstå hvilke utrolige kreative hjelpemidler som ligger i dette utstyret. Rett og slett på grunn av at den er så jævlig lett å bruke. Tilbake litt til klanger. Vi har brukt 480’en som sagt, og så er det faktisk en Klark-Teknik DN-780, som er mer type AMS liksom i noen ting, og så har vi brukt veldig mye Lexicon PCM-70, som det står to stykker av her i studio. Til prisen er de også skremmende bra.

Fordelen med disse nye apparatene er jo også at de er softwarebundet, slik at oppdateringer skjer enkelt og greit.

Marius: Den ene har 1.2 og den andre har 3.0 software, så vi har de to forskjellige versjonene faktisk. Og de er ganske forskjellige.

Men da er det vel også kvaliteter ved den gamle softwaren som dere har funnet nyttige?

Marius: Som er jævlig bra, og så er det da mye av det som er på den nye som de ikke har tenkt på da de skrev det originale programmet. Så da utfyller de hverandre fint på en måte.

Det viser jo muligens at det ikke bare er å kaste alt gammelt unna ved hver ny oppdatering?

Marius: Det er det som er hele poenget! Vi snakker hele tida om at nå må vi ha den nye der og den nye der også, vi får aldri tid til å gå til bunns i apparatene.

Det er jo på mange måter det samme problemet du ser på synthmarkedet også. Det tyngste for den jevne norske brukeren er jo at alle disse apparatene mangler norsk dokumentasjon, se for eksempel på DX-7’en. Når den kom skapte den på mange måter en mur for de som ville gjøre egne lyder. Det blir stor avstand mellom instrumentets brukervennlig het og brukerens mulighet til å utnytte det maksimalt. Hadde brukerne hatt muligheten til langt tidligere å bli kreative på sine ulike instrumenter så spørs det om ikke det på sikt hadde stimulert det totale miljøet på en langt mer positiv måte.

Marius: Du kan si, for å ta et godt eksempel. Jeg har en Roland JX-8 som jo i og for seg er en ganske arkan, gammel og rar synth nå egentlig. Den har jeg hatt i tre år nå, uten PG-800 programmeringsenheten. Jeg har bare programmert den i sidene nedover hele tida, men den synthen kan jeg altså så jævlig inn og ut nå at jeg får jo ting ut av den nå som jeg vanligvis ikke tenker at den skal gjøre. Den gjør jo fryktelig mye, og lyder veldig fint.

Det er rett og slett muligheten til å bli kjent med en ting, og med det tempoet en del holder i dag er det jo et ganske alvorlig problem.

Marius: Ja, ikke sant? Og jeg har vært ganske vag på – jeg har ikke vært hypp på å skaffe meg en DX-7, for jeg vet det tar en god del tid å sette seg inn i programmeringen av den. Jeg synes det er ganske worthless (verdiløst) å bruke ferdige fabrikklyder, for det er jo programmerbare instrumenter. DX slapbass og el-piano var ganske flott på de første platene, men nå på den 538’ plata er det ikke så fint lenger. Derimot da, og der kommer Kjetil inn igjen. Han har hatt den veldig lenge, og når han fikk DX-7 II’ern nå – det er jo dag og natt altså – så har DX’en blitt et virkelig bra instrument. På alle måter. Nå låter det fett også, du kan gjøre ganske baline hornpadder og noen grymme overdigitale greien med de to forskjellige greiene også altså – nå synes jeg bare det har blitt et kjempeinstrument, en DX-7 II kunne jeg faktisk godt tenke meg. Det står frem som viktigere og viktigere med de apparatene vi nå kjøper – nesten før man skrur på det faktisk – les boka en tre fire ganger først.

Der er vi tilbake til språket. Det er ingen tvil om at det er nyttig, samtidig er det vanskelig for det kommer svært sjelden på ditt eget språk – det oppstår hva en kan kalle kommunikasjonsproblemer.

Marius: – Ja men jeg synes det er svakt at mange ikke i det hele tatt prøver å få med seg viktige poenger vedrørende bruken, så kan en heller ønske seg importørene etterhvert kan trå til litt aktivere for å bedre forståelsen – det vil de jo tjene på sjøl også. Jeg her ingen problemer med dette fordi jeg forstår engelsk – også den tekniske engelsken som finnes i disse manualene. Ta et så forsåvidt enkelt apparat som Akai sampleren S-900, det er jo ingen big tricks med det, men det gjør jo en del ting du må øve deg på og lese deg til – spesielt i forbindelse med 2.0 softwaren om har en del fine egenskaper. Men da gjør den også fryktelig mye.

Det er sikkert det, for mange blir for eksempel “crossfade looping” bare et ord, og ikke en mulighet. Man vet egentlig ingenting om hvilke muligheter man tilbys.

Marius: Ja, det er helt sant, men så er det også et lite spark til fabrikantene – for fader hvor mange dårlige instruksjonsbøker som finnes på markedet. Spesielt japanerene representerer nesten et kriminelt problem når det gjelder nettopp det. Der skal faktisk Roland ha klapp på hodet. Ta MC-500’en for eksempel, den kommer med tre forskjellige bøker for ulike nivåer alt etter hva du ønsker å sette deg inn i, eller om du ønsker å gå inn i produktet ett steg av gangen – en folder som gjør at du kan bruke maskinen med en gang. De har en basic enkel guide som forteller deg det store rundt de fleste funksjonene, og til slutt med “den tykke gule” liksom.Hvis du går de gradene da, og det har jeg gjort med min, da er det stadig flere ganger hvor du finner at du skjønner mer og mer av apparatet og utnytte mer av det. Det er en veldig fin måte og gjøre det på. Etter at du har lært deg ett av disse apparatene så finner du at teknikken og terminologien er i alle fall ganske lik.