Jeg velger å legge en ebok jeg gjorde for en tid tilbake ut i deler på denne bloggen. Den eboka hentet innhold fra et intervju jeg foretok med Marius Müller og Alf Christian Hvidsteen i september 1987. Da hadde Boom, Boom akkurat kommet ut, og jeg hadde lyst til å forsøke meg på en gjennomgang av den musikken som utgjorde det albumet. Eboka vil bli fritt tilgjengelig på Apples iBooks, samt at jeg vil gjøre klar en PDF av den komplette boka i enden – for de som måtte ha interesse av det.

Hvor er vi nå?

Some Kinda Wonderful

Marius: Nå er det ”Some Kinda Wonderful,” som er en gammel – jeg er ikke helt sikker på hvem som står bak originalen – jeg har den fra ”Grand Funk Railroad” faktisk. Mads Englunds femstrengs bass er med på dette sporet, det eneste stedet hvor han brukte den i denne sammenhengen. En Larrivee femstrengs bass. Ellers har han brukt en Schechter bass med Alembic mikrofoner på. En P-J kombinasjon. Han har også brukt en bassamp på denne skiva, og det er det lenge siden jeg har vært med på.

Gjennom alt som heter bass spor?

Affe: Alt unntatt det du spiller sjøl, er det ikke sånn?

Marius: Ja, unntatt det jeg spiller sjøl. Alt det han spiller er en Boogie D-180 som vi både har brukt DI og mikrofoner på.

Affe: Basslyden tror jeg er ganske mye den ampen.

Marius: Ganske mye, ja. Aldri helt alene.

Dere har blandet det hele?

Marius: Ja, det er blandet.

Affe: Men jeg tror det var det dominerende på de stedene.

Marius: Ja, spesielt på de litt hardere greiene hvor denne ampen liksom synger litt mer, hvor du hører nydelige overtoner og alt det derre altså. De spora jeg spilte var litt mer i etterkant og da hadde vi ikke den ampen tilgjengelig, de er gjort veldig straight. Ellers er ”Some Kinda Wonderful” med en slidegitarsolo på slutten, utført på en (Gibson) Les Paul Standard – det eneste jeg bruker Les Paul gitarer til nå er å spille slide på dem. Det er den faktisk ganske fin til, for den har den tonen. Jeg er ikke så glad i Les Paul gitarer mer egentlig. På forrige skiva brukte jeg den ganske mye, husker du det, den gitaren som Knut (Myhrvold) hadde spolet om mikrofonene på? Den brukte jeg en god del som rytmegitar, men det var jo den spesielle gitaren. Den var jævlig fin, men den fikk jeg jo ikke kjøpt. De andre som jeg har hatt, og som jeg har prøvd opp gjennom tida har ikke vært i nærheten av den i det hele tatt. Den jeg har nå, den Standarden, er veldig fin å spille slide på.

In The Midnight Hour

Marius: Det siste sporet er ”In The Midnight Hour,” og den finnes i to versjoner. Hør CD’en må jeg si her, for det er den som er knepet – der finnes nemlig begge versjonene. En som er liksom straight, som den er, som den er programmert og spelt. Og så en versjon som er veldig bearbeidet, hvor vi vel har gått tilbake til de gamle discomiksknepene med å klippe i tape og sånt noe.

Affe: Den er vel analog på et tidspunkt der?

Marius: Ja, det er den faktisk. Vi kjørte den ned på en kvarttom, med Dolby SR må vi få lov til å nevne. Noe jeg i hvert fall er imponert over, det gjelder vel deg også, Affe?

Affe: Ja, erru gærn.

Marius: Der har vi klipt og holdt på verre. Det er også et veldig sampla spor. Med blant annet noen virkelige fine storbandsamples på E-Mu’en. Som er kjempetøffe altså.

Affe: Det gjorde vi vel på den måten at vi miksa vel tvers igjennom en to-tre-fire ganger, hvor vi bare satt og trøkka oss ut og inn og lekte.

Marius: Mja.

Affe: Ut av det så klipte vi sammen det som er på plata, som vi så kjørte tilbake til Otarien. Deretter dubba vi enda en del greier.

Marius: En del av den originale gitarsoloen mi sampla jeg tilbake inn i (Akai) S-900’en min, og har snudd den og holdt på…

Affe: Du hører det spesielt godt i begynnelsen der, noe som kan minne om gitarer.

Marius: Det var en veldig show måte å jobbe på, og det sporet syns jeg rent konseptmessig er det mest tøffeste ved det her – en sånn veldig bamsebeat. Låta går ommph-aahhh med ganske heftig klanga ting, liksom mye gatede ting, men hvor det er synthbass hele veien – og den er gjort på en sequencer. Det eneste som spiller der er vel gitar og trommer, alt det andre er sampla og/eller sequenca og/eller synth liksom. Og det er en grei som jeg har veldig lyst til å jobbe videre med, med dansebeat kontra den tradisjonelle rockegitargreia. Også spesielt på den sammenspleisa versjonen på CD’en hvor det er en gitarsolo som er The end of the world. Det er en James Brown meets Van Halen greie. Der gjorde vi forresten en veldig ball greie med rytmegitarene, hvor det er ganske mange rytmegitarspor – de er to deler liksom. Hvor jeg bruker Stratocaster Steinbergeren, og hvor en del spiller en type funk-picking opplegg, og den andre er clean rett inn i pulten, men med en Vox wah-wah. Denne wah-wah’en låter ganske rart når du ikke har noen amp på den, den blir liksom veldig brå – wa!!! Veldig liten og rar, veldig stilig, tøff tone.

Arbeidet i studio

Marius: Mens vi er inne på klanger. Det vi vel har benyttet oss mest av her er den nye Lexicon 480L. Overapparat altså. En ting er effektprogrammene, men det den er knekkende på er det straighte romsimulasjonene. Som jeg ikke tror jeg har hørt så rent i noe annet apparat. De algoritmene som foregår i den maskinen er some serious shit altså. Når det står ”Small Wooden Room” i programtittelen, så er det det. Så kan du avgjøre sjøl hvor treete det rommet skal være og alt det der, og det er så jævlig realistisk. Hvis du bruker den på en ålreit måte er det faktisk den beste klangen jeg har hørt. Pluss at du kan få den til å bli, i anførselstegn, like dårlig men tøff som en AMS. Den kan gjøre absolutt hele spekteret, AMS’en lyder som den gjør fordi det er ganske lav oppløsning i den og det er egentlig en ganske kornete klang. Lexicon gjør alt dette også i tillegg til de helt super hi-fi cleane greiene. Pluss at det er en hel del siden ved den som vi ikke har sjekket ut enda – dette at det går an å overføre ting i det digitale domenet for eksempel, at den har en meget spesiell trommesampler i seg.

Dette åpner jo for helt andre muligheter igjen når vi nå etter hvert nærmer oss de mer totale digitale løsningene for studioer – også etter hvert økonomisk ikke minst. Plutselig sitter en med muligheten for signalbehandling uten å risikere noen degradering av signalet.

Marius: Det er også en annen greie vi gjorde i forbindelse med denne innspillingen. Vi spilte inn langt flere trommespor enn vi i utgangspunktet hadde bruk for, for å slippe å bruke tid i innspillingssituasjonen for å velge hvilke ambientpar en skulle bruke.

Så dere gikk igjennom det etterpå?

Marius: Ja, Affe og jeg tok oss tida til å gå gjennom det etterpå, for å finne ut at dette er riktig og dette, og så videre. Da har vi miksa ned og overført også i det digitale domene. Otarien har jo et eget lite patchbay inni seg, du plotter bare inn punktene og så går den inn i seg sjøl og mikser ned. Nok en veldig fin feature hos den maskinen. Vi har gjort dette både med trommer og bass, hvor vi ikke i utgangspunktet har foretatt valg med en gang. De åtte ekstrasporene (Otarien kommer med 32 spor), og det er ganske mange spor egentlig, det gjør at du kan ta sjansen på ikke å ta alle avgjørelsene med en gang.