En gitar ble borte for meg for et par uker side nå, og så langt er det ingen som verken har sett eller hørt noe som helst om den. Nå har jeg ikke tenkt å gjøre denne bloggen til gjenstand for akkurat det og den gitaren. Det blir mer en anledning til å si noen ord om firmaet som produserte den og personen bak det hele.  Det kan være greit å ta det nå kanskje siden jeg først ble oppmerksom på det hele i løpet av syttitallet, like etter at det hele kom i gang som en egen bedrift, noe som langt på vei gjorde at man allerede følte at man visste en del om firmaet og personen bak når jeg første gang traff han på et NAMM Show i Anaheim i California. Det var januar 1986, og mitt første NAMM Show, et arrangement jeg stadig vender tilbake til for min egen del – nå godt over tretti år siden første gang. Jeg var såpass nysgjerrig på det hele at jeg kjøpte en gitar av Geoff Gould på standen til Modulus Graphite i den forbindelse – det var den som ble borte for et par uker siden. Mer om akkurat det kan jeg ta som et aldri så lite tillegg på enden av denne saken. Nå handler det om firmaet, Modulus Graphite, først og fremst.

Opprinnelsen til Modulus Graphite startet med at Geoffrey Gould, som sjøl er bassist, ble bare så utrolig fascinert av de bassene som Alembic i sin tid satt sammen for Phil Lesh, bassisten i Grateful Dead. For Geoff Gould, som Deadhead på sin hals, var det kort vei videre. Året var 1974, og det var på en konsert med Grateful Dead.

Dette var en tid hvor en hel del foregikk når det gjaldt både instrumenter og lyd, og sentralt i mye av dette var Grateful Dead og miljøet rundt det bandet. Når man hadde kommet fram til 1974 hadde Grateful Dead allerede nådd en smått legendarisk størrelse, og som en konsekvens av det så man også en økonomi blomstre opp rundt det bandet. Det var det som faktisk gjorde mye av dette mulig, og hvor man som resultat fikk ikke minst løftet bassgitaren og de store lydanleggene opp til nivåer som de ikke hadde vært i nærheten av tidligere, og som fikk konsekvenser for omtrent alt vi ser, og ikke minst hører, i dag.

Alembic var sentralt i det miljøet, og da ikke bare på grunn av de instrumentene de bygde. Rick Turner og Ron Wickersham tok tidlig for seg, først og fremst, bassene til Jack Cassidy og Phil Lesh i henholdsvis Jefferson Airplane og Grateful Dead, og med de gruppene som oppdragsgivere var det omtrent ingen grense for hvor langt man kunne strekke det hele. Fordelen var jo sjølsagt at man her både fant økonomi til å gjennomføre, samt ikke minst også en vei ut til verden med disse ideene siden disse bandene var svært så kreative og meget opptatte på den tida. Det var en tid for utvidelse på svært mange områder, og mye av det som startet dette var Ken Kesey, som via sine Acid Tests på sekstitallet inviterte Grateful Dead med på disse. Der var allerede Augustus Owsley «Bear» Stanley III, som like etter å ha møtt Grateful Dead startet opp som bandets lydtekniker. For de som gjerne vil vite ble han født 19. januar 1935, og døde i Queensland i Australia 12. mars 2011, 76 år gammel.

Hvorfor er det viktig? Jo fordi Bear var den som satt i gang utviklingen av lydanlegget til Grateful Dead, noe som resulterte i utviklingen av et system kun beskrevet som Wall of Sound, noe det bokstavelig talt var. Hans ide var å distribuere hvert instrument og hver enkel vokal til hvert sitt område med høyttalere og forsterkere, og dette ble så satt opp bak bandet når de hadde sine konserter. De hadde med andre ord all lyden rett i ryggen, og det var ikke akkurat lite volum som kom ut av det hele. Det var temmelig rent dog. De hadde også monitorer framfor hver enkelt utøver, mer for å gi dem den balanserte lyden tilbake. Mikrofonene til vokalene var et helt annet problem, for med et slik anlegg rett bak dem så var feedback helt klart en meget stor utfordring. Dette løste Bear ved å ta i bruk to omnimikrofoner som ble satt i motfase med hverandre. At det førte til at det var en ganske stor utfordring å synge gjennom dem er en helt annen sak. Man måtte helt opp og nesten inn i mikrofonen for å få en rimelig akseptabel lyd ut av anlegget. Grateful Dead reiste rundt med dette i noen år før det ble erstattet med annet. Wall of Sound la grunnlaget for alt det som har kommet etterpå når det gjelder store og omfattende anlegg, og en som var med i det miljøet var også John Meyer som startet sitt Meyer Sound Labs som en konsekvens av hele. Da hadde man lært en hel del, og dette var også noe som folket hos Alembic var med på.

Når Geoff Gould så Grateful Dead og Phil Lesh i 1974 med hans meget omfattende ombygde Guild Starfire bass så begynte ideer å danse i hodet hans. Han hadde akkurat gjort seg ferdig med en jobb innenfor flyindustrien, med vekt på å utvikle materialer som skulle være så lett som mulig, tåle både en hel del belastning og også temperaturer, og med tanke på det monsteret som Phil Lesh da spilte på mente han raskt at han kunne være med på å tilby noe som kunne bidra vesentlig når det gjaldt vekt og soliditet. Han hadde vært med på å utvikle og bygge den karbonfiberbaserte antenneskåla som var en del av Voyager I.

Geoff Gould teamet opp med Alembic for sammen med dem konstruere noen instrumenter med hals av karbongrafitt. Den første av disse, en prototype, ble vist fram på en musikkmesse i 1977. Like etter at messen var over ble den bassen kjøpt av John McVie, bassisten i Fleetwood Mac. Dette var et resultat av arbeid som Geoff Gould startet med i 1976, og en av de første som var med han når han begynte å gjøre dette til instrumenter var nevnte Phil Lesh. Fordel med å få noen av disse halsene ut i samarbeid med Alembic var jo at han fikk oppmerksomhet på et marked hvor det ikke alltid var like enkelt å gjøre seg sjøl synlig til enhver tid. Min første kontakt var under denne tida, og da via hans firma Modulus Graphite, som mer og mer ble hans kanal til markedet i løpet av åttitallet. En patent for halser for musikkinstrumenter av karbongrafitt ble registrert i 1978 – nummeret er U.S. Patent # 4, 145, 948.

Det sies at navnet på firmaet ble hentet fra Young’s Modulus, som var et mål for stivhet hentet fra Solid Mechanics, og en hals gjort av karbongrafitt har en ekstrem stivhet. Halsene i seg sjøl er hule, og de produseres ved å bygge dem opp i en form, lag for lag, og så legges det hele inn i en autoklav i enden hvor det hele blir fiksert ved en kombinasjon av høy temperatur og trykk. Gripbrettet på den modellen jeg i sin tid kjøpte av Geoff Gould, og som var en del av den første generasjonen, kom med et gripbrett av fenol. Seinere utviklet man dette videre og begynte å introdusere halser med gripbrett av ulike former for edeltre, noe som har blitt det foretrukne.

Jeg kjøpte min gitar av Geoff Gould på et NAMM show i Anaheim, like sør om Los Angeles og vegg i vegg med Disneyland, det var i januar 1986. Noen forandringer har jeg gjort til den gitaren, men konstruksjonen har jeg ikke hatt noen som helst behov for å gjøre noe som helst med. Det har aldri vært behov for andre justeringer enn de som kommer som resultat av slitasje i sadel og stol i all hovedsak. Utover det har den stått som den har stått siden den dagen jeg kjøpte den. Hva man setter på at strenger har heller ingen innvirkning på gitaren. Halsen er så stiv at den tar alt. I tillegg har halser av karbongrafitt den fordelen, eller ulempen om man vil, at egenresonansen ligger langt utenfor det området hvor tonene på instrumenter dukker opp. En hals av tre kan i noen tilfeller kansellere ut toner når egenresonansen i treet treffer tonen. Akkurat det skjer ikke på halser av karbongrafitt. Dette er en gitar, som etter såpass mange år, kommer med så mange kjennetegn at den som stjal den 19. august i år vil ha store problemer med å kvitte seg med den uten at det synes ganske så godt – sjøl vil jeg kjenne den igjen på et øyeblikk uansett hvilke endringer man måtte forsøke å gjøre med den for å kamuflere det hele. Etter 33 år skal det en hel del mer til!

Særlig populære har de egentlig aldri blitt, med unntak av Steinberger og Status som solgte noen av sine i Norge under en periode. En som virkelig satt pris på dette materialet var John Entwistle, bassisten i The Who. Hans spillestil var så fysisk at det slet en hel del på instrumentene hans. Hans Buzzardmodell, som han utviklet i samarbeid med Warwick, ble kopiert av både Status og Modulus Graphite. Det ble solgt noen produkter fra Modulus Graphite i Norge i noen få år, men det gikk som sagt ikke særlig raskt unna. Restlageret overtok jeg i enden faktisk, og ut av det satt jeg sammen en bass med en hals med en Jazz Bass profil samt en tolvstrenger. Begge disse fikk en kropp av or fra Østfold, or som hadde ligget i mer enn femti år før de ble tatt i bruk. Bassen har en enkel pickup fra Seymour Duncan, en MM-modell, med tilhørende tre-bånds aktive elektronikk. Tolvstrengeren ble utstyrt med to pickuper bygget av Bill Bartolini, og som jeg i enden fikk av han fordi, som han sa det, jeg hadde ventet for lenge på at han skulle bygge disse. Felles for alle disse instrumentene er at de er tilnærmet vedlikeholdsfrie og at de kommer med en tone som aldri gir særlige overraskelser, og som alltid er et meget godt utgangspunkt for å ta ting videre.

Geoff Gould gikk ut av Modulus Graphite for en god del år siden nå. Han valgte å ta opp en posisjon som lærer i vitenskapsfag på videregående skole. Han bygger fortsatt instrumenter, men nå under sitt eget navn. GGould er navnet som står på disse instrumentene, og man finner dem på Nettet. Modulus Graphite er fortsatt i gang med sitt, men de har flyttet ut av Folsom Street, som var den plassen jeg var innom første gang jeg besøkte firmaet i San Francisco. Det er fra det besøket bildene i denne bloggen er hentet fra.