Jeg kan utmerket godt huske første gangen jeg ble introdusert til Aspen Pittman. Det skjedde i forbindelse med Summer NAMM i Chicago i 1987. Han var der som utstiller med sitt firma Groove Tubes, som nok en god del gitarister kjenner til, og det var Tom Juelsen, Gulmoen & Engh, som introduserte meg til han. Det var starten på en opplevelse.
Nå er han ikke mer. Lørdag tiende august gikk han ut av tida. Han var på vei til en auksjon, noe han stadig var tilstede på som den samleren han var – av en hel del av de produktene som hadde kommet ut av denne verden. Han var på fart med bil og henger når hengeren begynte å slenge. Resultatet var at den trakk bilen med seg med det resultatet at han mistet kontroll over bilen, som deretter kjørte rett inn i en stolpe ved siden av veien. Livet sto ikke til å redde.
Når jeg første gang traff han var han opptatt med sitt firma Groove Tubes, og det hadde blitt en suksess for hans del. Sommeren 1987 i Chicago stilte han med handikapp. Han hadde nemlig røket akillessenen i den ene foten like før han skulle avgårde fra Los Angeles til Chicago. Det var resultatet av litt lek med ball rundt en basketkurv hjemme på gårdsplassen til Aspen Pittman. Han benyttet seg av rullestol og krykker under den messen det året, og med tanke på alt det som gikk med for å sette opp standen hans ble det en aldri så liten utfordring.
Jeg endte mer eller mindre som en del av laget for å reise og rive ned standen det året, og jeg var også innom noen ganger til under de årene som fulgte, sommer som vinter, når det kom til NAMM. Det var en fantastisk anledning til å bli bedre kjent med han, og siden jeg også var en som skjøv han rundt en del mens han satt i rullestolen som kom man ganske godt i kontakt med han sjølsagt, og man fikk både servert en hel del historier samt en god del fakta, fakta som har kommet godt med under de årene som har gått.
Aspen Pittman hadde vært temmelig lenge i musikkinstrumentbransjen når jeg traff han, og hans kontaktnett og kunnskaper om folk var mildt sagt omfattende. Sjøl var han en stor man, og han ble ikke noe mindre i møte med han. Han var i sannhet en som tok opp mye plass overalt hvor han dukket opp. Han hadde også et stort hjerte, og var en som stilte opp for svært mange under sin tid. Han var instrumentell i det å etablere SWR i sin tid også, og minneordene Steve W. Rabe skrev om Aspen Pittman bar helt klart vitne om det.
Jeg var innom firmaet hans en god del ganger, midt inne i San Fernando Valley, og opplevde også være innom hjemmet hans i Sylmar ved en og annen anledning. En gang var det i forbindelse med at han skulle sette opp en versjon av den standen han gjerne ville ha opp på NAMM i Anaheim en drøy uke seinere. At han samlet på forsterkere visste jeg jo, og den samlingen han satt på inkluderte det meste, om ikke alt, av det som hadde blitt produsert siden den produksjonen startet. Han ville gjerne vise meg noen andre sider av samlergenet sitt, og ba meg komme med inn for å sjekke ut kamerasamlingen hans. Den var ikke noe mindre imponerende for å si det slik. Så snudde han seg rundt og lurte på om jeg også ville se våpensamlingen hans, og det ville jeg jo. Den var omfattende nok den også, med en blanding av historiske våpen så vel som en del litt mer moderne. Det var nok til en liten arme kunne det virke som.
Noen instrumenter hadde han også i samlingen sin, men det var forsterkerne som var vekta for hans engasjement i den forbindelsen. Det kom da også til uttrykk gjennom hans serie med bøker om rørforsterkere, The Tube Amp Book, som jeg har en del versjoner av. Det er en enorm ressurs for alle som er engasjert av rørforsterkere, for ikke bare blir historiene fortalt, her er også skjemaer for det meste, om ikke alt, man vil ha behov for.
Nå er han borte, og jeg vil aldri mer høre hans «Truun» gjalle gjennom en og annen hall i musikkens verden. Han var en karakter som mange vil savne og en fargeklatt som sto ut også i den bransjen, hvor man har sett så mange av dem. Jeg husker en anledning hvor jeg satt ned med en middag i selskap med Alexander Dumble, etter at jeg hadde besøkt han for å snakke om hans forsterkere, når vi begynte å snakke om folk i bransjen. Vi var temmelig samstemte når det gjaldt Aspen Pittman, og det var Alexander som mente at vi måtte ta en skål for han der og da – mest fordi vi var heldige som var med i en bransje som inneholdt karakterer som Aspen Pittman. Nå er han borte, men – minnene er brent solid på plass. RIP, Aspen!