Et lite sidesteg med noen inntrykk fra en tur gjennom Nashville i 1990. Det helt klart under Henrys tid, og det var det ikke veldig vanskelig å notere seg når man var på besøk ved fabrikken i Nashville. Den eneste som i svært liten grad brød seg om det var Bill Lawrence, men så var han helt klart en person som i svært liten grad tok sørlige hensyn når han først var i gang. Den som hjalp meg rundt var Mary Ann, som på det tidspunktet hadde ansvaret for pressekontakter. Hun introduserte meg også til gitaristen til Hans Williams Jr. en kveld, noe han knapt nok kunne huske dagen etterpå. Han husket dog at han hadde truffet meg, og at han hadde prestert å ramle ned fra en barkrakk som resultat av litt vel mye flytende. Forøvrig en helt utmerket fyr, og et svært så trivelig selskap. Mary Ann lot meg i all hovedsak vandre rundt en hel del på egenhånd mellom fabrikken og custom shop, som mer eller mindre gikk i hverandre. For custom shop var det viktig å være nær produksjonen siden det tross alt var der de fant råmaterialet de trengte for sine prosjekter.

Bildene er fra 1990, fra et besøk til Gibsons hovedkvarter i Nashville, Tennessee. Jeg kom fram dit etter at NAMM show som hadde foregått den sommeren i Atlanta, Georgia og via Washington D.C., hvor jeg huserte hos Mark Wenner, munnspiller og vokalist i gruppa Nighthawks. Jeg slang meg med dem på en tur de skulle ha til Memphis og så til Nashville. Der hoppet jeg av for å besøke Gibson, som det siste før man snudde nesa hjemover til Norge igjen.

Gibson representerte historie i gitarverden, og en både temmelig omfattende og viktig del av denne historien sjølsagt. Firmaet ble opprettet av Orville H. Gibson. Han ble født i Chateaugay i staten New York i 1856. Familien var av engelsk opphav. Etter noen tid befant Orville H. Gibson seg i staten Michigan, i byen Kalamazoo, da i jobb i en skobutikk. Han hadde en hobby dog, og det var å jobbe med tre, og i noe av det første han startet med i den forbindelsen var å gjøre forbedringer på en del mandoliner, som på den tida var et meget moteriktig instrument – og det fantes en hel del rimelig omfattende orkestre bestående av mandoliner alene, fra de lyseste helt ned til store bassinstrumenter. Han begynte så smått å bygge sine egne mandoliner, og da la han til grunn mange av de samme prinsippene som han så anvendt i instrumentene til Stradivarius, hvor han hadde formet og tilpasset både bunn og lokk og valgt materialer som var med på å fremme den optimale klangen i disse instrumentene. De første modellene begynte å dukke opp på enden av 1870-tallet. Noen år seinere, i 1984, bestemte han seg for å steppe ut av den jobben han var i og konsentrere seg om det å bygge instrumenter, og gjøre det til en forretning han kunne leve av. Han hadde på det tidspunktet fått en meget god mottakelse av de instrumentene han hadde bygget, og hadde få problemer med å få dem solgt alle sammen. I 1899 befant Orvilles Gibson verksted seg på 104 Main Street i Kalamazoo, og hans rykte hadde vokst såpass mye at han ble spurt av noen lokale forretningsmenn om han kunne være interessert i å sette opp en noe mer omfattende operasjon rundt alt det han da var i gang med. Orville Gibson aksepterte tilbudet, noe som førte til at Gibson Mandolin Guitar Manufacturing Company Ltd ble etablert i 1902. John Adams ble den første styreformannen, noe han var helt fram til 1944.

Den opprinnelige kontrakten bandt Orville Gibson til å lære opp de tretten som begynte å jobb i det firmaet, og den hadde en varighet på to år. Han var dessuten også satt opp for å designe nye modeller til firmaet. Den første utvidelsen av kapitalen ble foretatt i 1906, hvor den ble økte fra 12.000 til 40.000 dollar, og firmaet ble da kjent som Gibson Mandolin Guitar Company når det på det tidspunktet flyttet over til en ny adresse, 116 East Exchange Place i Kalamazoo. I 1911 flyttet firmaet til 523 East Harrison Court, og en kort stund etterpå kjøpte de opp eiendom på Parsons Street. Der startet de arbeidet med en ny bygning i 1916.

I mellomtida hadde Gibson Mandolin Guitar Company på 12. april 1915 satt opp en ny kontrakt med Orville Gibson som ga dem anledning til å produsere strengeinstrumenter og andre produkter under navnet Gibson. I bytte mot det ga de Orville Gibson en royaltysjekk for resten av hans liv. Mye av årsaken til dette var det faktum at Orville Gibsons helse hadde begynt å svikte. Han døde ikke så lenge etterpå, 19. august 1918 av en betennelse i hjertet. Mannen som skapte produktet, og lånte sitt navn til det, var borte, men firmaet var på vei mot helt andre høyder.

I juli 1917 var de nye lokalene klare for innflytting, på 225 Parsons Street i Kalamazoo. Da hadde markedet for mandoliner kjølnet en smule og Gibson hadde introdusert banjoer, som da var den store tingen, og også orkestergitarer.

Det var det neste året, 1919, at Gibson virkelig skulle treffe på en gullmine. Det skjedde i form av en person ved navn Lloyd Loar. Han var en brilliant og sammensatt av svært mange talenter. Han var musiker, forfatter, komponist, ingeniør, lærer og en hel del mer. Han fikk tidlig ansvaret for eksperimentering og utvikling av nye instrumenter hos Gibson, og han kom opp med noen av de instrumentene som helt klart både definerte og satt Gibson på kartet en gang for alltid. Han designet noe som ble beskrevet som en Master Modell serie av instrumenter. En serie som fant F-5 mandolinen, L-5 gitaren, K-5 Mando-Cello, H-5 Mandola og Mastertone banjoene. Det lå nærmest i kortene at en person med så rike egenskaper tidlig kunne havne i trøbbel innenfor et firma som Gibson, og det slo ikke feil i Lloyd Loars tilfelle heller. Han var ute igjen allerede i 1924 etter en solid diskusjon med firmaets sekretær og direktør Guy Hart.

Like etter at Lloyd Loar kom ombord dukket også Thaddeus McHugh opp, og han var den som perfeksjonerte og seinere også patenterte, en gang rundt 1922, den justerbare metallforsterkede truss-roden som ble fundamental for den videre utviklingen av moderne gitarer.

Det store skiftet, for den store moderniseringen av Gibson, ble startet i 1944, når Chicago Musical Instruments, som da befant seg på 3 East Adams Street i Chicago, overtok eierskapet til Gibson Inc. De valgte i mars 1948 å ansette Theodore Mac Carty, og han ble den som tok over stolen som president og direktør etter at Guy Clark gikk ut i pensjon i 1950. Ted MacCarty var hva han nok mer ble kjent som. Han var den helt klart så at Gibson måtte komme opp med noe annet om du skulle ha det minste håp om å kunne stå opp i den konkurransen som Fender ga dem i det nye markedet for elektriske gitarer gjort av massiv ved, plankegitarer som de gjerne ble kalt i sin tid. Det var hans fortjeneste at Les Paul etter hvert ble rekruttert til Gibson, og hvor Ted MacCarty designet det som ble Les Paul modellen.

Ted MacCarty var også mannen bak 300-serien, Explorer og Flying V. Thunderbird og Firebird ble designet av en designer hentet inn fra bilindustrien, og bar preg av den tidsperioden de kom ut av. Han var også mannen bak PAF humbuckerne.

For egen del fikk jeg omtrent frie hender til å vandre rundt i de ulike lokalene som Gibson hadde i Nashville. Jeg hadde noen dager på meg, og de ble brukt godt, og ikke mist fikk man svært god kontakt med alle de man møtte underveis. Det hele ble lagt opp og koordinert av en markedssekretær i Nashville, Mary Ann, som både var svært hyggelig om som kanskje best kan beskrives som en klassisk Southern Belle om man vil. Hun dro meg med ut en kveld, hvor jeg også møtte gitaristen til Hank Williams Jr., som den kvelden ble såpass full at han til slutt ramlet ned fra en stol på scenen i den lille klubben vi var på. Han følte tydeligvis veldig på det, for hans sendte sine store beklagelser dagen etterpå. Henry Juszkiewicz, sjefen sjøl, traff jeg ikke ved denne anledningen, noe jeg ikke akkurat følte som noe stort tap. Han var i sannhet ikke veldig populær blant de som jobbet hos Gibson, noe som også langt på vei kan forklare mange av de problemene det firmaet er midt oppe i nå. Den eneste som på det tidspunktet overhodet ikke brød seg om han var Bill Lawrence, som på det tidspunktet var engasjert av Gibson for å bevare og utvikle deres gitarpickuper, noe Bill Lawrence hadde en meget stor kompetanse på. Bill Lawrence var dessuten en som aldri tok imot dritt fra noen, og det koblet med kunnskap, solid musikalitet og en intelligens godt over gjennomsnittet bidro i lassevis.

Dette var i 1990. i dag har Gibson et helt nytt eierskap og en helt ny ledelse, og fra hva man opplevde på NAMM i Anaheim i januar i år så var det et skifte som helt klart hadde injisert en hel del positivt inn i de fleste sider i det firmaet. Det skal bli spennende å se hva som kan komme til å dukke opp i den tida som kommer. Kan hende kan man få gjennomført et nytt besøk til Gibson neste år – det vil i så tilfelle være tretti år etter det besøket som bildene er hentet fra.

Del gjerne, eller følg meg – om dere finner dette interessant!