Denne bloggen henter materiale ut av et besøk jeg foretok til det firmaet helt i starten av 1990-tallet. Rickenbacker var da plassert i Irvine, en solid times kjøretur sør for Los Angeles Downtown. Min vert var John Hall, som har vært eier og direktør for Rickenbacker i en god del år etter hvert nå. Når jeg først var innenfor firmaets vegger var det frie tøyler til å vandre rundt i produksjonen og andre deler av hele komplekset.

Ingen begrensning når det gjaldt foto eller samtaler med folk underveis. Her var det ingen hemmeligheter – i alle fall ingen man merket til når man var på besøk. Rickenbacker har vært med en god stund nå, og det var et av de firmaene som først satt en elektrisk gitar på kartet, og som samtidig også satt i gang serieproduksjon av slike. Dette var på starten av 1930-tallet, lenge før det ble noe særlig av et marked rundt noe av dette i denne verden.

Før vi kom så langt dukket det opp en verdenskrig som satt det meste på vent, og så tok det noen år før musikken for alvor begynte å få den formen som vi i dag kjenner som rock ‘n’ roll. Når man kom så langt skjøt ting virkelig fart, og Rickenbacker var også en del av det gamet. Oppmerksomheten dukket opp for alvor på sekstitallet, og da ikke minst gjennom John Lennon i Beatles og hans bruk av en kortskala Rickenbacker, modell 325, og senere også George Harrison med sin bruk av en 360-12, en elektrisk tolvstrenger som var godt hørbar i en del av Beatles innspiller. Seinere tok også Paul McCartney i bruk en 4001 bass, venstrehendt naturlig nok.

Virkelig hørbar ble Rickenbackers tolvstrengere når Roger McQuinn i Byrds tok en slik i bruk, en modell 381. Innspilt gjennom et par kompressorer og med en del litt uvanlige skalaer, noe som etter hvert ble ganske vanlig på den tida, satt han en standard. Tom Petty and the Heartbreakers var helt klart inspirert av det Byrds produserte.

Rickenbacker har hatt en grei tilværelse, men de har aldri opplevd den samme kommersielle suksessen som Fender tidlig oppnådde, og som de har holdt fast ved. Det brilliante Leo Fender, og de som jobbet samme med han, gjorde var å se til tidens muligheter for masseproduksjon, anvende disse og så sørge for at instrumentene havnet ute hos folk til en rimelig penge. Når han så også begynte å velge noen av de populære fargene i tida var det hele satt. Rickenbacker foretok noen av de samme valgene, men ikke helt ut med den samme suksessen som sagt. De har helt klart sin egen karakter.

Det som startet mer som serieproduksjon før andre verdenskrig, opp mot et marked som knapt nok eksisterte, så var det bruken av den tids moderne produksjonsutstyr og ideer som ble ivaretatt av Leo Fender og folkene rundt han. Leo Fender mente helt klart at det fantes et marked for elektriske gitarer, og han hadde en helt klar ambisjon om å ta de verktøyene i bruk som trengtes. Han lykkes med det, og kan hende var det en reaksjon som kom i kjølvannet av krigen som var med på å sette fart på det hele. Da kunne man begynne å snakke om masseproduksjon.

Elementene i musikken hadde hele tida vært der, nå fikk man i tillegg en mulighet til å skru det hele opp – og det dukket opp medier som var med på å muliggjøre massiv spredning av den musikken som da ble skapt. At det var de som synes det hele ble litt vel voldsomt på enden av femtitallet er en helt annen sak. Man fikk et lite opphold før det hele igjen skjøt fart. Ikke minst godt hjulpet av de engelske bandene som dukket opp på sekstitallet, for med Beatles, Rolling Stones, Kinks, Who og andre band snudde man seg aldri rundt igjen. Det var fra da både markedet, produktene og ikke minst instrumentene for alvor begynte å utvikles til det man ser i dag. Rickenbacker var det første firmaet som løftet gitaren opp til det elektriske universet i 1931. Da het firmaet riktignok National Guitar Corporation, og de to som først var ansvarlige var George Beauchamp i egenskap av direktør og med Paul Barth som nestkommanderende. Det instrumentet fikk raskt kallenavnet stekepannen, eller Frying Pan, med en kropp av lønn og resten støpt av et enkelt stykke aluminium, og det ble bygget av Harry Watson som på det tidspunktet var fabrikksjef hos National Guitar Corporation. Kommersiell produksjon ble startet opp på seinsommeren 1932 av Ro-Pat-In Corporation (spunnet ut av ElectRO-PATent-INstrument Corporation) i Los Angeles.

Det var et partnerskap mellom Beauchamp, Adolph Rickenbacker (som originalt het Rickenbacher, men omskrevet til noe som satt litt bedre i USA) og Paul Barth. I 1934 ble firmaet gitt navnet Rickenbacker, og det er det navnet de fortsatt opererer under – med hovedkvarter i Irvine en times kjøretur sør for Los Angeles downtown. Det samme året søkte Beauchamp patent for det han beskrev som Electrical Stringed Musical Instrument, og patentet ble innvilget i 1937. Sjøl besøkte jeg Rickenbacker helt i starten av nittitallet, og det er fra det besøket det er hentet noen bilder for dette innlegget på Facebook. På det tidspunktet var det John Hall som var eier av Rickenbacker. Han overtok firmaet etter sin far, som i sin tid hadde kjøpt ut Adolph Rickenbacker. Så fra noe som startet med innsetting av ombygde telefondeler fra rundt 1910 i fioliner og banjoer, fram til utvidede forsøk med ulike løsninger under tjue- og trettitallet, begynte man å nærme seg noe som virkelig skjøt fart etter at andre verdenskrig var over, og hvor ikke minst framveksten av rock bidro en hel del.

Rickenbacker så jo en del konkurranse i den tida også sjølsagt, og det første firmaet som introduserte en elektrisk gitar, som i tillegg så litt mer ut som en gitar, var Vivi-Tone, og deres modell ble satt i produksjon rundt 1934. Den var gjort av laminat som var festet til en ramme av massivt tre. Rickenbacker kom med sin modell med spansk fasong i 1935, og den var framstilt av bakelitt. Også Slingerland kastet seg ikke i dette racet på det tidspunktet med sin Songster 401, som også hadde en lap steel kollega kalt Songster 400. Når det gjaldt stekepannen, ble det solgt flere tusen av den fram til produksjonen stoppet opp i 1939. Etter krigen var det klart for noen nye skritt, hvor de fleste produsentene satt seg i sving for å møte det voksende markedet som da dukket opp – som sagt ikke minst dratt i gang av musikken.

Beatles er ikke minst en av de mer kjente brukerne av Rickenbackers gitarer, og ikke minst gjennom John Lennon benyttet sin Rickenbacker 325 Capri gjennom svært mange år etter at han kjøpte den i Hamburg i 1960. Den kom med naturlig finish originalt, noe som ble malt over med sort noe seinere. Han fikk den seinere tilbakeført til den naturlige finishen av or under tida i New York etter Beatles var ferdige som gruppe. George Harrison fikk en Rickenbacker 360-12 når de besøkte USA i februar 1964, og den ble overlevert av F.C. Hall, som på det tidspunktet var den som eide Rickenbacker. En annen som brukte en hel del Rickenbacker modeller i løpet av sekstitallet, var Pete Townsend i the Who, og siden mange av disse ble knust som en del av det sceneshowet den gruppa ble kjent for gikk det som sagt unna en hel del av disse.