D’Angelico har lenge hatt en forbindelse med Bob Weir, med fortid i Grateful Dead og nå i en tilnærmet videreføring via Dead & Company, samt en hel del andre konstellasjoner han gjerne bruker en hel del tid på. Det har gått noen år nå siden han først snublet over Jerry Garcia i bakrommet i en musikkforretning i Palo Alto, hvor Jerry var opptatt med en banjo. Jerry var 21 år gammel da, mens Bob knapt hadde passert 16 år. De fant hverandre der og da, og det var en assosiasjon som også fortsatt i det første bandet de ble med i for alvor, the Warlocks, som seinere endret navn til Grateful Dead. Deres første album kom i 1967, med tittelen Grateful Dead. Har ingen problemer med å huske det. Det var det året man var på sommerskole i England, i Bournemouth av alle steder, og i løpet av de ukene fikk jeg med meg både det albumet og også Pink Floyds første – Piper At The Gates of Dawn. Et par minner det har vært vanskelig å slippe da den musikken som møtte en la seg godt inn i minnet umiddelbart. Der har det vært siden. Nå, derimot, er det noe helt annet som gjelder, og det handler nå om den første signaturmodellen av en gitar som bærer navnet til Bob Weir. Gitaren er utviklet gjennom et samarbeid mellom han og D’Angelico. Det er faktisk den første signaturmodellen som D’Angelico har presentert så langt.

Historisk sett har navnet D’Angelico lange aner. John D’Angelico, som firmaet har hentet navnet hos, ble i sin tid født i Little Italy i New York City i 1905. Alle ni år gammel var han i lære hos sin onkel Signor Ciani, som var ekspert i å bygge fioliner og mandoliner. Den tida var hva som la grunnlaget for det egne verkstedet som John D’Angelico etablerte i 1932, fortsatt på plass i Little Italy, da i 40 Kenmare Street. Når han var på høyden i slutten av trettitallet produserte han cirka 35 gitarer i året. Alt var archtop modeller for den tidens jazzartister, og han hadde kun to medarbeidere med seg mens han holdt på med dette. Han bygde en myte rundt alt det han gjorde i forbindelse med konstruksjonen av disse gitarene, og alt det har blitt del av den myten som forbindes med disse instrumentene i dag. Noen av de store i den tida ville gjerne trekke D’Angelico inn til seg, men John D’Angelico hadde ett svar til dem, og det benyttet han hele tida: «Big Money? Big title? For what? I want to build guitars under my own name, for my own customers, the way I do it! For me, that’s a good life!» Han trivdes der han var, og med de kundene han trakk til seg. Det var et godt liv, ifølge han. I 1952 dukket et nytt fjes opp på verkstedet til John D’Angelico. Det var Jimmy D’Aquisto. Da var Jimmy kun sytten år gammel. Han ble umiddelbart trukket til alt som hadde med bygging av gitarer å gjøre, og for 35 dollar i uka begynte han å jobbe for D’Angelico. Vinteren 1964 døde John D’Angelico av hjertestans kun 59 år gammel. Jimmy D’Aquisto kjøpte verkstedet av familien til D’Angelico, og der fortsatt han med å bygge archtopgitarer under sitt eget navn fram til sin død. I 2011 ble navnet D’Angelico kjøpt opp av en gruppe som i all stillhet satt i gang med å utvikle noen modeller hentet rett ut av D’Angelicos katalog, men nå med en prislapp som gjorde disse gitarene langt mer tilgjengelig. De har flyttet ut av Little Italy og over til et showrom midt i hjertet av Manhattan. De har også fått med seg en del gitarister på laget etter hvert. En er Bob Weir, en annen er Susan Tedeschi og Kurt Rosenwinkel.

Modellen til Bob Weir er en elektrisk gitar av massivt tre, Deluxe Bob Weir Bedford er en modell som kommer med kvaliteter som han alltid har satt stor pris på, ikke minst i sin rolle både i Grateful Dead og nå i Dead & Company, hvor en klar og tydelig karakter hele tida har vært viktig. Hører man på noe av det som blir gjort av han i disse gruppene får man raskt en ide om hva det er snakk om. Han har alltid vært rytmegitaristen i alle de sammenhengene han har spilt, men hans rytmespill har hatt et større fellesskap med mye av det man opplever hos jazzgitarister når det gjelder bevegelse og innhold. Han vil ikke beskrive det som det for egen del, for alt det han har gjort er hva han har lært gjennom flittig bruk av ørene og det å spille, spille og spille hele tida. Det er få som har slengt en gitar over skuldrene like mye som han har gjort i denne verden. Gitaren er utstyrt med to Seymour Duncan P-90 single-coil pickuper og en single-coil fra Lollar i midt imellom disse to, en Lollar Blonde for å være presis. Den er dessuten utstyrt med en fem-veis svitsj og en blandepot som gjør det mulig å mikse inn «odd-man-out», eller den pickupen som blir valgt bort, noe som ifølge Bob Weir gir han maksimalt med fleksibilitet til å få på plass den karakteren han er på jakt etter for de enkelte sangene som blir framført. Gitaren kommer kun i en enkelt finish, noe som kalles matt stein, eller Matte Stone om man vil. Skulle du være i USA denne sommeren, og i nærheten av et sted hvor Dead & Company spiller er det en stor sjanse for at du kan få et noe bedre inntrykk av hva denne gitaren er god for i Bob Weirs hender.

Gibson annonserer verdenspremiere for en ny modell de har utviklet i samarbeid med Michael Clifford, kjent fra gruppa 5 Seconds Of Summer. De vil starte en ny turne i USA 25 september i år, og starten vil skje i Cleveland i Ohio. Den modellen han har kommet opp med kommer i en Jet Black Cherry, mørk kirsebær med andre ord, eller i det minste norsk. Modellen, en Michael Clifford Melody Maker kommer med alt det man gjerne kjenner fra en Melody Maker, som i sin tid også var en av de rimelige introduksjonsmodellene til Gibson, nemlig dobbel cutaway og en kropp av ask, Swamp Ash for å være korrekt. Halsen er gjort av lønn med en rund profil og solid tilførsel til tonen i den gitaren. Gripbrettet er av sort Richlite med innlegg utført i rød akryl. Den er bygd for å spilles raskt og med minst mulig slit. Den er utstyrt med en BurstBucker 3 Humbucker med en kraftig PAF-type tone når den kjøres som full humbucker, og med en push-pull volumkontroll og en Kill Switch vippebryter gir den et utvalg ulike tonale muligheter. Det er en gitar, som ifølge Michael Clifford er i stand til å ta deg hele veien fra de første forsiktige spillejobbene og hele veien til store stadioner – om ambisjonene skulle peke i den retningen.

En annen som har fått den ære, for et samarbeid med Gibson, er Joe Perry. Han er en som burde være godt kjent for langt de fleste nå. Hans innsats med Aerosmith er noe som svært mange nok har fått med seg. At han har hatt en viss forkjærlighet for Gibson Les Paul er heller ikke ukjent, og det er nettopp en variant av en slik som nå kommer på markedet som hans egen signaturmodell. Det er en Joe Perry «Gold Rush» Les Paul Axcess modell, og den kommer som et resultat av mange års samarbeid mellom Joe Perry og Gibson. Denne modellen kommer med den litt feite halsprofilen som hans egne 59-modeller. Denne modellen er utstyrt med kun en enkelt humbucker, og valget har falt på en 498T humbucker. Den er dessuten utstyrt med en push-pull coil splitter og et to-punkts tremolosystem og får man styr på fingrene så kan det trekkes en hel del lyd ut av denne gitaren. Etter ønske av Joe Perry får alle disse modellene en forgylt finish, som også blir tilført litt ekstra alder i Gibsons Custom Shop før de sendes ut på markedet. Som Joe Perry sjøl sier det: «Etter flere tiår med å spille mange ulike gitarer mener jeg at denne representerer den nesten umulige oppgaven med å bringe det beste av dem alle inn i denne signaturmodellen.»

Konstruksjonen forøvrig er av det kjente slaget. Gitaren har en topp bestående av to stykker lønn, med en hals av mahogni og et gripbrett av indisk rosentre. Hva kroppen er gjort av blir ikke opplyst, men mest sannsynlig er den også av mahogni. Opphavet til mahognien og lønnen blir ikke opplyst, men mest sannsynlig er det snakk om lønn fra USA. Mekanikken er fra Grover, med nyrefasong på skruene. Stolen er levert av Wilkinson, og er en Wilkinson/Gotoh VS100N Tremolo med to-punkts feste. Gitaren kommer uten plekterbrett. Gripbrettets radius er tolv tommer og båndene som blir benyttet er medium/jumbo. Ytterligere informasjon – https://www.gibson.com/Guitar/CUSTE4147/Joe-Perry-Gold-Rush-Les-Paul-Axcess# – i det tilfellet du vil sjekke ut alle sider ved denne modellen.

Dette er en modell som vil bli produsert i 25 eksemplarer med signaturen til Joe Perry og 125 eksemplarer uten signaturen hans. På grunn av CITES er ikke Gibson i stand til å eksportere denne modellen utenfor USA, og i den grad man er nysgjerrig bes man om å ta kontakt med distribusjonen i Europa for å sjekke hvilke muligheter som gis. CITES er en utfordring for svært mange produsenter av finere instrumenter i dagens verden, og noe alle sammen både må forholde seg til, og som de også forholder seg til ved å søke opp materiale som kan godtas når instrumenter skal sendes over landegrenser.