Den følgende teksta er hentet ut av en ebok jeg satt sammen i forbindelse med 80-årsdagen til Bruce (Bea kommer litt seinere i det samme året), så strengt tatt gikk den til dem begge to. I år runder de begge to 85 år, og når jeg spør Bruce om det blir noen markering sier han bare at de vil gjøre det helt lavmeldt, og – at han er fullt ut tilfreds med å være i live nå. Teksta er et resultat av et notat jeg skrev ned første gang jeg traff Bea og Bruce i juli 1989.

Etter å ha tenkt litt over dette en tid så ramlet jeg ned på beslutningen om å gjøre en e-bok for å hedre Bea og Bruce Swedien i forbindelse med deres 80-års år, hvor Bruce runder i april og Bea i november. Det er ikke bare vanskelig, men rent ut av komplett umulig å se på disse to som to skilte enheter, til det går de så til de grader inn og opp i hverandres liv at det å gjøre det ville føles som en fornærmelse. Det ønsker man jo ikke å være en del av! Og for meg var det til slutt enkelt å starte med de notatene som sprang ut av mitt første møte med dem, Bruce på fredag 23. juni 1989 og Bea på Westviking Ranch søndag 25. juni det samme året. Det ble starten på noe jeg i alle fall ikke da hadde noen ide om. Noe av dette vil komme til uttrykk i denne hyldesten til dem i det året de begge runder 80 – 2014.

Denne boka startet med mine inntrykk, etterfulgt av en rekke hilsner til dem i anledning de 80 for begge del. Jeg har valgt å gjøre det på dette viset siden det gir et noe bedre inntrykk av hva man ser, og ikke minst hvordan slike ting gjerne også utvikler seg over litt tid. Det var vitenskapen, så over til innholdet!

Mitt første møte med Bruce F. Swedien var sommeren 1989, noe jeg straks kommer tilbake til, først noen grunnleggende fakta om Bruce slik at det vites. Bruce ble født i Minneapolis i Minnesota, USA 19. april 1934, noe som gjør denne lille boka til en aldri så liten markering av hans 80 år, et jubileum han deler med sin kone gjennom snart 65 år, Beatrice ”Bea” Anderson Swedien, og at dette gjelder begge to er det svært viktig å huske da det er vanskelig, og tilnærmet umulig, å tenke seg de atskilt. Så har de da også vært et par siden enden av tenårene, som også var når de ble gift og startet sin egen familie. Dette er en kontakt som for min del har vært både innholdsrik og svært så lærerik, og de båndene man etter hvert har knyttet med Bea og Bruce har blitt temmelig solide opp gjennom de årene som har passert, og som jeg sa til Bruce for en tid tilbake – nå er jeg eldre enn du var når vi først møttes den dagen i Record One på Ventura Boulevard i Studio City i Los Angeles-området.

For å starte et sted så har jeg valgt å ta dere på en tur gjennom de notatene jeg gjorde i forbindelse med vårt første møte i Los Angeles, og heldig for meg er det jo at jeg både fortsatt sitter på disse notatene samt det faktum at jeg har en skriftstil som er rimelig lett lesbar både for meg sjøl og alle andre. Jeg har også invitert med inn en del andre folk fra denne industrien med sine historier om deres egen kontakt med Bea og Bruce, og om ikke alt det kommer med i den første versjonen så vil det garantert bli plusset på etter hvert som tida går – alt for å gjøre det så interessant som overhodet mulig. Kommer du om bord med en gang vil du få glede av nye versjoner etter hvert som de vil bli gjort tilgjengelig – poenget med denne boka var først og fremst å få den lansert til Bruces 80-årsdag.

Som sagt var mitt første møte med Bruce sommeren 1989, umiddelbart etter at jeg hadde kommet til Los Angeles etter et NAMM show i Chicago. Etableringen av denne kontakten var i sin tid like tilfeldig som de fleste ting i livet gjerne er, via en slengbemerkning som kom fra et søskenbarn (strengt tatt en datter av et søskenbarn av meg, men noen ganger gjør man det litt enklere) av meg i Ventura, noen mil opp langs kysten fra Los Angeles, i januar 1989. Det følgende henter innhold fra mine første tettskrevne tretten sider med tekst, ispedd en del forklarende kommentarer underveis. Det var jo spennende nok for meg å gå tilbake til disse notatene, og da får jeg jo bare håpe at noe av dette også blir satt pris på av de som skulle plukke opp denne e-boken når den først foreligger – den 19. april 2014, på Bruces 80-årsdag!

Det hele startet som en tilfeldighet. Jeg kom kjørende ut til Ventura Harbor Village sammen med et søskenbarn av meg, Lille som hun gjerne har blitt hetende (Karin er det egentlig navnet), på vei til hennes butikk ”Island Hunter”. I det vi svinger inn Spinnaker Drive peker Lille på en båt, 60-70 fot stor, som ligger på slipp inne på området og sa: – Den båten eies av en gammel svenske som er lydmann for Michael Jackson.

Jeg sier at den eneste jeg kjenner til som har den rollen er Bruce Swedien. Da lurer hun på om jeg kjenner til han og mitt svar er ganske enkelt: – Ærru gæren, det finnes ikke en kjeft i denne bransjen som ikke kjenner til Bruce Swedien, i så tilfelle har de/den gått miste av en svært viktig del av historien.

Det jeg jo ikke visste var at Lille hadde hatt Bea og Bruce som kunder i sin butikk, og at hun kjente dem begge to. Vi ble da enige om å gjøre et forsøk på å komme i kontakt med han. Jeg ville jo gjerne kunne sette meg ned for en prat med han, om det var mulig. Etter et par måneder dukket det opp et spørsmål fra Lille om jeg kunne finne noen bøker i Norge om norsk båtbyggertradisjoner, bøker som nettopp Bruce var svært interessert i. Han ville gjerne få med seg så mye historie som mulig når det gjaldt alt dette for egen del. Det var ikke mye å finne i den maritime bokhandelen inne i Oslo da, men noen bøker ble det jo, og de ble sendt over i alle fall. I mellomtida hadde Lille gjort avtale med Bruce om at jeg bare kunne ta kontakt med han over telefon når jeg kom ut til Los Angeles. Jeg antydet at min første anledning kunne bli i kjølvannet av NAMM i Chicago på sommeren det samme året. Slik ble det da også, og vel framme fikk jeg, etter et par misser, kontakt med Bruce, og vi ble da enige om å møtes fredag formiddag 23. juni 1989 klokka 13:00 i studioet Record One på 13849 Ventura Boulevard.

Både Bea og Bruce ble født av foreldre med opphav i den skandinaviske delen av Minnesota, begge med solide svenske aner. Det var spesielt Bruces mor som strakk familien tilbake til hans svenske røtter, faren hadde et opphav som inneholdt en hel del fransk. Faktisk mener Bruce at hans familie har tråder hele veien tilbake til Ole Bull, og ut fra hva man vet om Ole Bull så er nok ikke det helt usannsynlig. Når jeg traff Bruce første gangen mente han at han var i stand til å snakke litt svensk, dog veldig sparsomt, og at han også kunne klare å lese seg gjennom svenske dokumenter om det måtte kreves. På det tidspunktet var han helt klart mest opptatt av båten sin, som viste seg å være en 68 fot stor båt bygd på Møre i Norge i sin tid, av Elias Tomra i Tomrafjord i 1962. Viking No1 var navnet båten bar da, et navn Bruce endret til Odin, og han fikk da også noen skilt lagt som ble påført båten. Bruce kunne ikke huske om Elias Tomra bygde noen flere slike båter, og som den entusiasten han er hadde han også tatt turen til Tomrafjord i selskap med den svenske lydteknikeren Leif Allanson. Bruce er en som gjerne vil vite så mye som mulig om alle de tingene han er opptatt av og med, og det gjelder overhodet ikke bare musikk og lyd, sjøl om det jo er der han har etablert seg og bygd sitt liv rundt.

Når det gjaldt denne båten ble den i sin tid seilt over til Los Angeles, men eieren døde før han fikk tatt den i bruk. Etter det havnet den på Granada i Karibia, hvor den seilte i en ti års tid. Bruce kjøpte båten i 1984, fikk den pusset opp på et verft i San Diego og den ble sjøsatt igjen våren 1989. Med andre ord hadde han tatt den båten i bruk like før jeg dukket opp i Record One den sommeren. Han mente sjøl at det her var snakk om et prakteksemplar av en båt. Det var, i følge Bruce, ingen overdreven luksus om bord, men den er solid på alle mulige måter. – En føler seg trygg om bord i den, sa Bruce. Han hadde da planer om å ta den opp til Seattle en gang i framtida, i mellomtida dro han gjerne på korte turer ut til øyene utenfor kysten av Los Angeles og Santa Barbara.

For langt de fleste er han nok best kjent fra samarbeidet med Quincy Jones i forbindelse med arbeidet med Michael Jacksons innspillinger fra ”Off The Wall” og utover. I forbindelse med disse innspillingene har Bruce utført en god del banebrytende arbeid i studioene han har vært innom, og de er det jo noen av. Et typisk Michael Jackson prosjekt tok etter hvert over en fire til fem studioer for å få alt gjort som skulle med i det endelige produktet. Dette var jo ting vi ble sittende og snakke en hel del om under denne første dagen for min del i selskap med Bruce Swedien, men mest ble det jo en gjennomgang, i konsentrert form, over hva livet til Bruce hadde inneholdt fram til sommeren 1989.

Hans familie hadde opphav i Støde i Medelpad i Sverige, omtrent 45 kilometer vest for Sundsvall. Han kunne dessuten nevne at han i oktober det året skulle over til Sverige og Göteborg og videre til Västerås. Det hadde vært en del snakk om å etablere en skole der i følge Bruce, noe som han ville komme litt mer inn på når vi møttes i studio. Jeg hadde i alle fall blitt rimelig godt varmet opp så langt, fra min daværende posisjon i Ojai i fjellene nord for Los Angeles, og klar for en dag med Bruce i studio.

Den dagen jeg skulle treffe Bruce i studioet Record One, 13849 Ventura Boulevard startet jeg opp fra Ojai klokka 10:45, og jeg var framme ved porten på baksida av studioet to timer etterpå. Ut mot Ventura Boulevard er det kun et relativt anonymt skilt som forteller hva det er som befinner seg bak veggene, det er ingen inngang fra den sida. Det er slik mye i det området er organisert, man må inn en smal bakgate som går parallelt med hovedgata, og langs den veien finnes det porter som man må inn gjennom for å få adgang til de enkelte firmaene som har sine virksomheter i det området. Svært mange firmaer i det området har ikke en gang verken navn eller logo sittende på veggene på utsida i et forsøk på å gjøre det litt vanskeligere for de med dårlige hensikter å lokalisere dem. Når det er sagt må jeg bare melde at jeg aldri har hatt noen problemer med å finne fram noe sted i USA under min tid innom svært mange firmaer, studioer og privatpersoner i det landet, og det uten hjelp av noe GPS.

Jeg ringte i alle fall på og annonserte hvem jeg var og hvem jeg skulle treffe. Porten ble åpnet, og jeg kunne kjøre inn. Vel inne i studio måtte jeg vente i ti minutter før Bruce dukket opp, for presis har han alltid vært, noe som for han alltid har vært en æressak, og for meg var det jo viktig siden det var mitt første møte med en som har fått legendestatus innenfor musikkindustrien. Man går jo gjerne til slike ting med en viss ærefrykt.

Når jeg dukket opp hadde Bruce oppholdt seg i Record One de siste tre månedene, og det prosjektet han da var i gang med var fortsatt relativt friskt for hans del. Det prosjektet han da jobbet på var Quincy Jones album ”Back On The Block”, og han hadde knapt begynt arbeidet med å klargjøre alle bakgrunnssporene, kompet om man vil, og den dagen jeg kom inn dreide det seg om spor som hadde kommet inn fra David Paitch, keyboardisten i Toto. For sin egen del hadde Bruce fått fraktet inn sine egne mikrofoner til dette prosjektet, en samling som kom i fjorten Anvil kofferter, mikrofoner som han sjøl hadde kjøpt inn fra starten av femtitallet fram til dato. Er det noe Bruce har understreket overfor meg ved svært mange anledninger så er det at han er en mann som i svært liten grad tåler overraskelser, han sier det enkelt nok: – I hate surprices!

I den mikrofonsamlingen hadde han noen spesielle juveler slik han så det, og en mikrofon han  var rask med å vise meg var hans Neumann U-47, som han hadde kjøpt ny i 1954. Han hadde i sin tid hatt to av disse, men den ene forsvant i forbindelse med arbeidet med Michael Jacksons ”Thriller”, for aldri å dukke opp igjen. Den han fortsatt hadde var den han hadde brukt som hovedmikrofoner for en rekke kjente vokalister opp gjennom årenes løp. De som lurer på hvordan den lyder kan sette seg ned med innspillinger gjort av Count Basie orkesteret med Big Joe Williams på vokal. Bruce spilte nemlig inn det bandet en hel rekke ganger rundt 1960 i Chicago hos Universal Studios. Den samme mikrofonen hadde også blitt brukt av Michael Jackson på noen av hans innspillinger, sjøl om Bruce ofte valgte å bruke en Shure SM-7 på hans sang, for å få en noe råere lyd ut av det hele, og fordi stemmen til Michael Jackson lånte seg veldig godt til akkurat den mikrofonen i følge Bruce – og er det en som har hatt ørene til å skille mellom slike ting så er det jo nettopp han. Blant koffertene var det også en som inneholdt noen par med gamle RCA båndmikrofoner, av typen 77 og 44, mikrofoner som han hadde i bruk i forbindelse med alle sin prosjekter fortsatt (dette er mikrofoner som i dag gjenskapes av Wes Dooley gjennom hans firma Audio Engineering Associates, eller AEA som det oftere er kjent som i dagens virkelighet – de koster en hel del, men de er virkelig verdt det). Av nyere mikrofoner på det tidspunktet var Bruce veldig begeistret for Milab VIP-50 mikrofon, og han hadde to stykker av disse. Han hadde dessuten planer om å prøve ut noen av daværende Bruel & Kjær, kjent som B&K, og da spesielt deres 4000 serie. Dette var i følge Bruce mikrofoner som ikke var egnet for bruk på vokal, men han ville gjerne prøve dem ut på strykeinstrumenter og flygler.

Bruces samarbeid med Quincy Jones startet allerede i 1957 i Chicago, og det varte fram til 1961-62 når Quincy flyttet til New York og Paris. Quincy Jones var på det tidspunktet komponist og arrangør for Count Basie, samtidig som han også hadde en plass i trompetrekka i det samme orkesteret. Under de årene ble Quincy Jones ansatt som direktør for Mercury Records, og han var både den yngste i en slik stilling og den første sorte som oppnådde en slik posisjon innenfor platebransjen i USA. Når han flyttet videre til New York og så til Paris var det ikke minst fordi han ønsket å utvikle seg sjøl, noe som resulterte i undervisning hos Nadia Boulanger i Paris, og hennes krets besto jo av folk som Aaron Copland, Maurice Ravel, Arthur Honegger, Leonard Bernstein og Thea Musgrave, så ballasten var jo helt klart sikret. Hun underviste Quincy i komposisjon og instrumentering i forbindelse med oppholdene hans i Paris. At hun også var en meget kompetent underviser når det gjaldt harmoni, kontrapunkt og musikkanalyse var nok også ting som kom godt med under den tida Quincy tilbrakte i hennes selskap. Gjennom henne fikk Quincy Jones formalisert sine musikalske kunnskaper på et vis som har fulgt han siden.

Det gikk en del år før Bruce teamet opp med Quincy Jones igjen. Det skjedde når Bea og Bruce, etter å ha snakket fram og tilbake om jobbmuligheter med Quincy over telefon, valgte å flytte til California i 1975. På det tidspunktet var Bruce stort sett opptatt med å spille inn reklameinnslag for ulike kommersielle aktører i og rundt Chicago, oppdrag som han var temmelig lei av på det tidspunktet.

Et av disse reklameinnslagene foregikk under den siste delen av 60-tallet, og den gangen var det snakk om en reklame for en produsent av øl. De som var leid inn for å lage lydkulissen for det innslaget var ingen ringere enn gruppa Cream fra England, bestående av Ginger Baker på trommer, Jack Bruce på bass og Eric Clapton på gitar. Den som husket det best var Roberta Swedien, Bea og Bruces eldste datter (av tre barn, to jenter og en gutt), og det som førte til at det virkelig ble brent inn i minnet hennes var at hun i et øyeblikk hadde satt seg ned bak trommene til Ginger Baker. Er det en som er kjent for å ha et visst temperament så er det nettopp Ginger Baker, og det slo til for fullt i det studioet den dagen. Roberta ble virkelig skremt av det innslaget, og den som kom til hennes trøst var Eric Clapton, som hun helt klart husker som en prins fra den dagen.

Bea og Bruce fikk seg etter hvert en ranch i det området, og det var der de bodde når jeg kom inn til Los Angeles i 1989. Da bodde de i et område ved navn Fillmore langs vei 126 et stykke nord og vest fra Los Angeles. Dyr har de alltid vært opptatt av, og når jeg først besøkte dem der, på Westviking Ranch, hadde de fire hester, en ku, en hel del høner og en del andre fugler (påfugl blant annet), omkring tjue katter og to hunder. Bruce var spesielt stolt av å kunne vise meg sin racerbil når jeg første gang var på besøk på den plassen. Han førte meg opp til en garasje helt opp på toppen av bakken bak huset, åpnet dørene og der sto den – en knall grønn John Deere!

På dette tidspunktet hadde Bruce et lite hjemmestudio, mer et lite kontrollrom enn noe annet, og det befant seg i et hjørne av stua på Westviking Ranch. I det studioet la han gjerne inn de fleste trommelydene, spesielt kick og skarptromme. Når jeg var på besøk var han opptatt med Quincy Jones ”I’ll Be Good To You”, fra det da neste albumet til Quincy Jones. Skarptromma var en messingskarpe som hadde blitt spilt inn hos han og brakt opp seks semitoner i tonehøyde. Han sverget til den maskinen Roger Linn hadde designet for Akai på det tidspunktet, deres MPC, og den var preferansen når det gjaldt å bygge bakgrunnene.

Alt dette, og ikke minst jobbing med lyd, var noe som startet tilbake i tenårene for Bruces del, og alle mikrofonene i hans samling ble kjøpt nye fra starten av femtitallet og hele veien fram til dato. Absolutt ingen av disse mikrofonene har blitt brukt av andre enn Bruce, og han behandlet dem som juveler. Bare det å ha de liggende trygt forvart i solide kofferter fra Anvil og i tillegg i originalforpakning var en garanti for å beholde disse intakt hele veien for hans del. Bruce kunne da også fortelle at Quincy Jones gjerne sa at det å flytte på Bruce var som å flytte på den femte armeen, og så langt jeg vet så er det også en temmelig omfattende operasjon. For Bruce har mikrofonene gjerne vært beskrevet av han som studioets voodoo, og noe av det nærmeste man kan komme en tryllepinne for å sikre at de tingene man ønsker å formidle får de nødvendige kvalitetene fra grunnen av. Dette har han da i tillegg koblet med en meget flittig bruk av klassiske mikrofonteknikker under hele sin karriere. Jeg anser meg meget heldig som har fått en så utmerket posisjon fra hvilken jeg har vært i stand til å suge inn meg av de erfaringene Bruce har bygget opp under et langt liv i studioindustrien. Det er et temmelig stort steg fra de produksjonene han var med på fra hans start på femtitallet og fram til i dag, men felles for de alle sammen er den felles drivkrafta gjennom det hele – nemlig  kjærligheten til musikken. Så er da også Bruces mantra – Music First! – Musikken først!

Akkurat det kom for min del noe seinere, men opplevelsen av å kunne sitte ned i hans hjemmestudio, bli tildelt den beste posisjonen og så bli presentert for innspillinger av artister som Count Basie og hans storband, det samme med Duke Ellington og triosettinger med Oscar Petterson er en helt egen. Det er jo å håpe at andre også får en mulighet for å høre disse tingene en gang i framtida. Poenget med alt dette er jo at Bruce gjorde parallelle innspillinger i stereo mens platedirektørene fortsatt ikke mente det var særlig aktuelt. Problemet med alt dette er jo som med så mye av slike ting – rettigheter. Kan de avklares er det mange som er inne for en hel del virkelig fine lytteopplevelser det er det i alle fall ingen tvil om. Alle fortjener det, fra artistene som spilte musikken, via Bruce som sørget for å spille den inn hele veien til alle de som vil finne stor glede i å få høre musikken.

Han var meget opptatt av alle muligheter for å kunne undervise og forelese også, og han var veldig interessert i å vite om det kunne være muligheter for å gjøre noe slikt i Norge også. Jeg så jo helt klart hvilken enorm inspirasjon det med en gang ville være for de som fikk en mulighet for å oppleve han i fri flukt. Den velkomsten som hadde blitt meg til del på mitt første besøk var bare smått utrolig, og det var da også en fantastisk fin, og svært så rolig atmosfære i studioet hvor jeg tilbrakte en lang dag i selskap med Bruce Swedien og hans assistent Brad Sundberg.

Record One var på det tidspunktet i ferd med å sette opp et nytt kontrollrom i det som ble kalt Studio B, og de planene de hadde var omfattende, så mye så at de ville sette Studio A et godt stykke bak. De hadde fått tak i to Neve miksere fra 8000 serien som de var i ferd med å sette sammen til en. Det var snakk om minimum 80 kanaler, og det var ikke minst påtenkt framtidig arbeid for folk som Bruce. De som jobbet i resepsjonen hos Record One mente at det nå ville bli vanskelig i forhold til klientene i framtida, og at de kanskje måtte snu litt på bokstavrekkefølgen for at de som kom inn skulle vite og sette pris på det.

Det som var mer fascinerende var det faktum at Record One hadde et komplett verksted, hvor man ikke bare utførte service på det utstyret som til enhver tid befant seg innenfor byggets vegger. De bygget også komplette kanaler for denne Neve mikseren, fra kretskort til silketrykket på fronten, og det komplett i samsvar med den standarden som Neve alltid har representert.

Ved mitt neste besøk til Record One var den mikseren satt sammen og i bruk. Den hadde blitt noe mer omfattende enn de åtti kanalene man først hadde snakket om, noe som mer hadde med de behovene å gjøre som hadde dukket opp underveis.

Det sier jo en hel del om Bruce at det første han begynte å snakke om når vi hadde satt oss til rette i studioet, var båten hans – Odin. Den var han virkelig opptatt av, og om bord på den slappet han fullstendig av, solid forflyttet fra all den støyen og stresset som er Los Angeles.

En annen ting han alltid har vært opptatt av er undervisning, og enhver mulighet for å kunne føre videre sine erfaringer til nye generasjoner av folk var han klar for med en gang. For riktig å vise meg hva det var han snakket om så dro han fram et oppsett han hadde utarbeidet for en masterclass ved St. Olaf University i Minnesota. Det var dessuten også basis for det han hadde planer om å presentere i forbindelse med det kommende AES i New York høsten 1989. Alt dette ville han gjerne også bringe med seg til Oslo, og han begynte å liste opp hvilke ting han da ville trenge til for å gjennomføre en slik seanse (det hele ble gjennomført i januar 1992, noe år etterpå, men det dukket opp til slutt). At han ville en tur innom Oslo hadde flere årsaker, hvor ikke minst Vikingskipsmuseet var en av disse, og gjerne også, Fram, Kon Tiki, Ra og annet i den forbindelsen. For en som har navngitt sine ulike bosteder for Westviking var nok ikke det så veldig underlig. Dette var noe han virkelig var opptatt av, og kunne han kombinere det med forelesing så han det som to ting som helt klart ville trives svært godt i samme selskap.

Han kunne fortelle at han hadde blitt invitert inn til Svenska Messan, og det de ønsket av han var at han foreleste om akustiske kontra elektroniske instrumenter, en diskusjon han hadde en følelse av var rimelig heftig i Sverige på det tidspunktet. Han var også engasjert i et skoleprosjekt i Västerås, en lydskole som tok det hele fra null-nivå og hele veien opp. Han var heller ikke fremmed for å skape et bånd til SPARS, med en egen organisasjon i Skandinavia med bånd til den amerikanske organisasjonen, hvor en kunne trekke erfaringer av hverandre – mulige felles fora og arrangementer. Han hadde en spesiell interesse av å hjelpe de svenske studioene, som han synes var drevet av verdens mest hyggelige folk, men hvor han hadde en følelse av at misunnelse skapte en hel del problemer. Som han sa det: – Alle ser ut til å tro at de sitter på hver sin lille hemmelighet. Det er jo ikke tilfellet. De burde se til å kaste det vekk umiddelbart, og så forsøke å dra i en retning – til beste for dem sjøl og klientene, for ikke å snakke om miljøet totalt sett!

Det var jo i sannhet en opplevelse å se hvordan Bruce og Brad jobbet sammen under den dagen. Bruce med den totale oversikten, mens Brad jobbet i bakgrunnen med å sette opp alt Bruce til enhver tid trengt tilgang til, og med alle de rette verdiene på plass med en gang. Det var en ro over det arbeidet de gjorde som var imponerende virkelig.

Etter hvert som jeg har blitt kjent med Bruce har jeg jo opplevd han som en som alltid har vært nysgjerrig på hva som til enhver tid skjer når det gjelder all teknologi som har hatt med hans fagfelt å gjøre, pluss litt til. På dette tidspunktet hadde han nylig tatt i bruk en to-spor maskin fra Mitsubishi, en X-86 HS, hvor HS sto for High Sample. Det var en maskin som var i stand til å ta opp ved 96 kHz, noe som resulterte i en lineær frekvensgang hele veien opp til 30 kHZ. Den kom fortsatt kun med en oppløsning på 16 bit, men i følge Bruce låt den helt fantastisk, og i følge Bruce ble alt tatt ned på den maskinen. Han hadde dessuten foretatt sitt valg av R-DAT for bruk i studio, og den som hadde stilt seg til rådighet for å skille ut den beste blant de maskinene var George Massenburg. George Massenburg, som også ville være ansvarlig for automasjonssystemet i det nye studioet hos Record One, hadde testet absolutt alle R-DAT maskinene på markedet, og resultatet var den enheten Bruce hadde i racket sitt. Det var en Panasonic 3500, og han hadde et par av dem tilgjengelig.

For øvrig hadde han sett seg ut en favoritt blant programmene på Alesis Midiverb II, og det var Program 65, og han hadde brukt den effekten på en del takter i følge han. Han likte også noen av deres gatede simuleringer. Han hadde da også tatt med seg en hjem for å leke litt mer med den enheten. Han var jo ikke akkurat i en posisjon hvor han måtte velge mellom ulike enheter, han kunne ta i bruk det som han til enhver tid fant fungerte best i en musikalsk sammenheng. Uansett hva annet som gjaldt var det musikken som til slutt dikterte valgene han gjorde.

Bruce kunne fortelle at Quincy Jones var 23 og at han var 22 år når de først begynte å jobbe sammen i Chicago. Det var tretti år siden når vi satt oss ned sammen i Record One sommeren 1989. Under hele den tida hadde Bruce aldri hatt noe ønske om et eget studio, og han følte seg langt bedre når han kunne reise rundt uten å tenke på verken investeringer eller vedlikehold. Som han sa det: – Folk bygger meg studioer hele tida uansett.

For svært mange hadde det da gått prestisje i det å bygge studioer rundt de ulike prosjektene Bruce gikk inn i. Det hadde blitt et salgsargument for de enkelte studioene på mange måter, og med tanke på det Bruce hadde vært med på fram til da så var det vel ingen som tvilte på det.

På det tidspunktet hadde han så vidt forholdt seg til Harrison X mikser. Bruce var ikke spesielt begeistret for lyden i den mikseren, spesielt ikke koblet opp mot brukermiljøet. Han var vant til å jobbe på et litt mer tradisjonelt vis. Han ville gjerne se posisjonene framfor å lese verdiene ut av noen vinduer. Et viktigste var dog at han helt klart foretrakk lyden han fikk ut av den mikseren David Harrison hadde utviklet mens han var i gang med Michael Jacksons ”Thriller”. (Det er da også en slik modell han har stående i sitt eget hjemmestudio i dag). Han mente at X-serien var en mikser lydteknikere enten elsket eller hatet, det var ikke noen mellomting.

Det å sitte bak Bruce og Brad i kontrollrommet var i alle fall ikke uinteressant. Man ble på mange måter sittende der som en flue på veggen og betrakte. Av og til kunne Bruce bryte av for å forklare litt rundt hva det var han holdt på med, og jeg kunne bryte av med egne spørsmål underveis.

Det ble ikke gjort noen innspillinger denne dagen, og det var da heller ikke hva de var opptatt med den dagen. Det de hadde framfor seg var noe som hadde kommet ut av studioet til David Paitch, Toto, og det var et av kompsporene i forbindelse med Quincy Jones album ”Back On The Block”.

En som var på telefonen i den forbindelsen var Steve Porcaro, og kommunikasjonen dem i mellom handlet om synkronisering. Han skulle få en tape fra Bruce med en 32 takters intro som Steve kunne opererer videre på sjøl.

En ting Bruce begynte å snakke om var en bok han hadde jobbet med i en femten års tid nå. Det er jo interessant å notere seg, i alle fall for denne personen, at man sjøl fikk oppleve, fjorten år seinere, å bli invitert inn av Bruce for å hjelpe han med boka ”In The Studio With Michael Jackson”, som ble gitt ut av Hal Leonard en måned etter at Michael døde.

– Det finnes ikke noen hovedmikrofon for vokaler, det er alltid snakk om et valg i forhold til situasjonen og hva man ønsker som resultat, kunne Bruce fortelle på spørsmål om hans gamle Neumann U-47 som han i sin tid hadde brukt på Big Joe Williams og når han benyttet den på Michael Jackson. Hva han til enhver tid hadde valgt ble hele tida bestemt av musikken og hvilket resultat man var på jakt etter, og når det gjaldt Michael hadde han i svært mange tilfeller benyttet en Shure SM-7 da den gjerne ga et resultat som passet musikken best.

For beregning av tidskode benyttet Bruce en liten enhet fra Texas Instruments på det tidspunktet, en TI-74 Basic, og med den beregnet de SMPTE plasseringen ned til en enkel bit. Da la inn BPM (Beats Per Minute) opp mot antall takter (for eksempel 4 i 4/4) og antall takter (i det aktuelle tilfellet denne dagen var det valgt 24), og ut av det fikk de en eksakt SMPTE verdi. Det var et program som hadde blitt utviklet for dem av en hacker, og den hadde vært til stor nytte for dem.

Det en må huske er at synkronisering var viktig for Bruce, og med tanke på alle de båndene de til enhver tid måtte håndtere så sier det seg sjøl at det var svært viktig å ha total kontroll. Bruce sier gjerne: – Jeg hater overraskelser! Og det er jo lett å forestille seg at overraskelser når det gjelder synkronisering ikke akkurat er det man ønsker seg i prosjekter av det omfanget som det her ofte var snakk om.

Deretter var det lunsj, og at mat var viktig for Bruce skulle jeg etter hvert lære en hel del mer om, men det kommer litt seinere. I studioet ble det klargjort for kalkunsmørbrød, hvor vi fikk hvert vårt som vi kunne fortære i fred og ro, Bruce, Brad og meg.

Praten gikk stort sett om Sverige, Norge og båten til Bruce, ispedd en og annen historie fra hans liv, og de var det jo mange av. Han hadde et ønske om å komme til Skandinavia, og akkurat der og da var det mest et ønske om å rekke Sverige i løpet av oktober den høsten, men alt det var jo avhengig av Quincy, og i følge Bruce gikk han gjerne langsomt framover på kun en sylinder. Og siden dette jo var Quincys prosjekt så sa det seg sjøl at det var han som fattet beslutningene.

Etter å ha snakket en hel del fram og tilbake om de fleste ting kom vi også innom faksmaskiner, og der var Bruce meget klar på at han ikke ønsket en slik. Det var et standpunkt som ikke hadde noen tekniske begrensninger. Han ville rett og slett ikke ha en for da risikerte han at han stadig vekk ville komme hjem til en maskin som hadde spydd ut flere meter med bilder av ulik suspekt natur fra Quincy og andre, det så ut til at det var hva de først og fremst benyttet faksmaskiner til. Så å en kanskje huske at dette også var folk som hadde råd til å leke guttunger omtrent hele tida.

Ellers var Bruce svært glad for at vinylen nå hadde sett sin tid, det var et format han ikke like siden kvaliteten gjerne ramlet kraftig fra de ytterste sporene sammenlignet med de innerste, og i tillegg var det svært vanskelig å legge like mye energi i bassområdet på disse – spesielt i forhold til hvordan han gjerne ville at bassen skulle representeres. Han hadde ingen problemer med å applaudere beslutningene som da CBS og Deutsche Gramophone da hadde tatt, hvor de hadde valgt bort vinyl fullstendig. (I dag opplever man jo at vinyl har fått en ny renessanse, men det er jo en helt annen historie.)

Bernie Grundman kunne i sin tid fortelle meg hvordan de hadde opplevd at plateselskapet hadde opplevd å få mange returer på vinylen av ”Thriller”. Det var en del som klagde på at stiften hoppet rett ut av sporet. Det viste seg at det ikke var noen feil på vinylen. Det som var problemet var at den energien som lå i bassområdet krevde et avspillingssystem av en viss kvalitet, noe svært mange konsumenter ikke hadde. Bernie besluttet da å trekke av litt av energien, noe som resulterte i en plate som ikke ga problemer, men som sammenlignet med CD plata hadde litt mindre energi i bassen.

Det er jo når man sitter i et studio med Bruce og Brad at man merker at det i bunn og grunn ikke er de store forskjellene på metodene. Det avhenger jo av hvor man er og hva slags økonomi man jobber under. For Bruce er det jo lenge siden han opplevde særlige begrensninger i så måte, og for han var det helt klart at han valgte å ta i bruk de beste verktøyene han til enhver tid mente ville kreves for å løse oppgavene han sto framfor. For Bruce var det ikke noe spørsmål om han skulle velge analoge maskiner eller digitale, for han var det både riktig og viktig å bruke begge deler. Det var jo lett å se i sammenligning at det ikke på noen måte ville være veldig aktuelt for et gjennomsnitts skandinavisk studio, til det ville kostnadene bli uendelig for høye. Det som da blir viktig er jo de erfaringene folk som Bruce på bakgrunn av dette opparbeider for sin egen del. Det gjør det både lett og utrolig takknemlig å høste av hans erfaringer, og var det noe jeg lærte svært tidlig så var det jo at han var mer enn villig til å dele av alt han hadde tilegnet seg.

Denne dagen var det som sagt bånd som hadde kommet inn fra studioet til Toto, et studio som befant seg hjemme hos keyboardisten i det bandet, David Paitch. Alt materialet som kom derfra hadde blitt tatt opp på deres analoge 24 spor maskin. Det Bruce og Brad var opptatt med var å redigere disse båndene, og via dem bygge opp albumet låt for låt. Dette var bånd som ville gå fram og tilbake mellom Record One og Toto-studioet, og det virkelig kritiske var jo at de fikk all synkronisering på plass slik at det ikke ville være rom for noe drift. Bruce dro i den forbindelse også innom studioet til Toto for å sjekke opp rutinene underveis. I det studioet var det naturlig nok en enorm mengde med ulike tangentinstrumenter og en hel del meget nødvendig MIDI-utstyr.

De rutinene som Bruce jobbet etter i den forbindelsen var også en sentral del av et kurs han hadde hatt gående for UCLA (University of California Los Angeles). Det var et kurs som hadde gått over tolv søndager med fire timer forelesing hver gang. Det hadde vært mer enn hundre søkere fra hele verden, og av de var det 25 som slapp inn pluss åtte stykker som Bruce godkjente etter rapport tilbake fra UCLA. Det var snakk om studenter fra Kina, Tyskland og USA, og Bruce mente på at det aldri var noe problem å finne interessenter til disse kursene. For han visste det at det helt klart fantes et behov for slike kurs, og det var da også mye av grunnen til at han gjerne også ville stille seg sjøl til rådighet for Norden også, dersom det var interessant og mulig. Den endelige eksamenen i denne sammenhengen besto av å gjøre en miks fra en multitrack til to spor, eller stereo om man vil i løpet av to timer. Under hele tolvukers perioden måtte hver deltaker levere fra det et skriv over minimum to sider etter hver enkelt kursdag.

På denne tida valgte Bruce å bruke ulike båndmaskiner til ulike formål. Trommer og perkusjon gikk vanligvis inn på en 16 spor MCI maskin uten Dolby eller annen form for støyreduksjon. Vokaler og synther ble spilt inn på en 24 spormaskin, gjerne en Studer 800 serie, med Dolby SR. Alt blir så overført til en digital 32 spormaskin, en Mitsubishi på det tidspunktet. Da beholdt han den karakteren som de analoge maskinen tilførte musikken, og med en teoretisk nulldegradering fra den digitale maskinens side så hadde han dette i behold gjennom hele prosessen. Det forutsatt at det hele lå på den originale spolen, og når den endelige miksen dukket opp kunne de hente inn disse igjen. En analog maskin har en helt annen, og langt mer fysisk, kontakt mellom bånd og lydhoder, og spiller man opp disse båndene flere ganger vil man oppleve at det dukker opp tap av viktig informasjon på svært kort tid. Veldig sjelden valgt Bruce å ta opp direkte til de digitale maskinene. Han mente at lyden da ble for ren og at resultatet låt mer som en sequencer enn levende musikk. En må jo også huske på at Bruce da satt i en posisjon hvor det aldri var snakk om å bruke andre enn de som befant seg i det øvre sjiktet når det gjaldt musikere, man opplever ikke de store overraskelsene da. Mastering ble gjort mot en Mitsubishi X-86 eller en X-86HS. Han brukte også Panasonic 3500 DAT for mastere, og han følte at den var såpass god at han i mange tilfeller nok kunne klart seg med den.

Bruce hadde jo forberedt seg før jeg kom til studioet, for i dokumentmappa si hadde han med seg en kopi av en outline han hadde gjort til et foredrag han hadde gitt tittelen ”A Lifetime in the Recording Studio”, og dette var hva han kom til å ta utgangspunkt i for et foredrag han skulle holde i forbindelse med det kommende AES høsten 1989 i New York. Det var et skriv som presenterte hele hans liv, og foredraget skulle bli gjennomført med en hel del illustrerende bilder og e god del lydklipp. I den sammenhengen ville ha komme inn på sin arbeidsmetode, med flere flrespormaskiner koblet sammen til en, produksjonen av Cue-bånd, og ikke minst hans flittige bruk av stereo som opptaksformat. Det å bruke flere flerspormaskiner ga han ikke bare flere spor, men de ga han først og fremst en mulighet for å ta opp flere stereopar. Bruce kunne utmerket godt huske første gangen han hadde kommet inn i et studio med en 24 spormaskin, han hadde bare sagt: – Oj, en tolv spor stereomaskin!

Bruce har alltid, og det har jeg da virkelig fått oppleve gjennom de årene jeg har kjent han, og også vært så heldig at jeg har fått være en del av mange slike forelesninger, understreket betydninga av bruken av stereo i forbindelse med studiojobbinga. Bruce har valgt å beholde disse diskrete parene intakt hele veien inntil den endelige miksen. Disse sanne stereoscenene legger til både dybde og klarhet til det endelige produktet.

Man får jo en ide om omfanget til det hele når man får gå inn i se det forberedende arbeidet som gjøres i Record One med den nye mikseren som skal bygges opp av to 40 kanals Neve 8037E miksere. Med tanke på hvor Bruce startet så har han jo sett mye av den utviklingen som har foregått innenfor de profesjonelle lydstudioene under de siste seksti år og vel så det. Sånn sett er jo denne nye Neve mikseren et kvantesteg i forhold til de enkle mikserne han startet med, men når man får høre opptakene fra den tida så oppdager man jo med en gang at det er noe annet som skinner gjennom – det er noen kvaliteter det er vanskelig å unngå, og de har han hatt med seg hele tida. Siden Record One ikke bare har et omfattende verksted, men også folk som er i stand til å bygge ting fra grunnen av så ble jo denne mikseren, når den endelig kom på plass, noe mer omfattende til og med. De valgte å bygge en hel del striper sjøl, noe som resulterte i at de både ville sitte på ekstradeler, men også at de fikk økt mikseren opp til 108 kanaler når den sto klar i studio B hos Record One. – Det er ingen som bygger slike ting i dag lenger, med unntak av Focusrite (hvor også Rupert Neve var involvert), i følge Bruce.

At Bruce har sett en voldsomt utvikling i studioet under sin tid er det ingen tvil om, og han har da også hele tida forsøkt å holde seg informert om alt som har dukket opp, og han har tidlig tatt i bruk de tingene som han har sett som nyttig for hans hverdag. Jeg begynte jo å lure på om han ikke var engstelig for at andre skulle plukke opp alle de erfaringene han så fritt delte fra seg, og at de kanskje ville forsøke å ta en snarvei. Da bare brummet han og sa: – Det er jeg ikke engstelig for i det hele tatt, for det er meg de spør etter!

At det er korrekt er det ingen tvil om, og man skal ikke ha vært lenge i et studio før man merker at Bruce kommer til bordet med noe de færreste kan servere. Som sagt er Bruces eget mantra Music First!, og det er jo det som virkelig skinner gjennom hele veien. Det er kun musikken som dikterer hvilke tekniske løsninger som velges, ikke omvendt, og så lenge musikken er i høysetet så har man et fokus som får det hele på plass. Det som måtte tro noe annet får sette seg ned med den katalogen Bruce etter hvert har produsert. Det er den beste veien inn til det hele.

Bruces store favoritt når det gjaldt flerspormaskiner var helt klart hans egen MIC med 16 spor. Den hadde han på det tidspunktet brukt svært lenge. Den holdt han fri for all støyreduksjon noe som ga den maskinen en meget tiltalende lyd. Den store fordelen med USA er da også at man har et stort utvalg av folk som kan gjøre service på alt av gammelt analogutstyr, noe som gjør at mange av disse produktene har et langt lenger aktivt liv enn andre steder. Bare verkstedet de har hos Record One var jo en solid bekreftelse på det.

Den maskinen Bruce da hadde lagt sin elsk på for sine mastere, var en Mitsubishi X-86HS, og på det tidspunktet var det bare fire av disse tilgjengelige på det amerikanske markedet. Den kom i tillegg med en garanti fra Mitsubishi når det gjaldt framtidige oppdateringer (og det har det jo vært en hel del av innenfor det digitale området siden – Mitsubishi er ikke lenger noen aktør i det markedet).

Cue-tracks var det han var opptatt med å klargjøre når jeg var i studioet. All bakgrunn blir lagt inn og overført til stereo, slik at de beholder de originale båndene best mulig intakt når miksen skal startes. På sin egen 24 spor brukte han Dolby SR, men Totos studio hadde Dolby A til sin maskin. Det ble gjort klart to 24 spor bånd med cue-tracks slik at man hadde så mye garanti å gå på i tilfelle av flauser, og det er jo gjerne slik med Murphys lov at den kommer til effekt når man minst ønsker det – gir man seg sjøl litt mer sikkerhet koster det gjerne litt mer, men det er lite sammenlignet med en flause når det gjelder produksjoner av det slaget som Bruce gjerne er involvert i.

Av andre produkter Bruce hadde lært seg å elske var Apples MacIntosh, og disse hadde han allerede tre av i 1989. Det var litt for tidlig for jobbing med lyd, men for sequencere og til styring av ulike enheter var det virkelig nyttig, og sjølsagt også som et rent kontorsverktøy.

Bruce var også opptatt av at hans familie i Sverige hele tida lurte på når han hadde planer om å pensjonere seg. – Det er visst det eneste folk tenker på på den plassen, sa han, – det er merkelig hvor opptatt man blir av det, om tanken at man skal få mer tid til å reise rundt og treffe folk, men det er jo hva jeg gjør hele tida allerede. Jeg har ingen planer om å kutte ut det nå!

På dette tidspunktet var Bruce 54 år gammel, så det var jo strengt tatt ingen alder. Han kunne der og da ikke unngå å komme på en historie han hadde opplevd når han hadde vært i Norge og på Møre, for å treffe Elias Tomra, båtbyggeren som hadde bygd båten hans. På det tidspunktet var Elias 84 år gammel. De skulle se på noen av båtens tegninger. Bruce reiste seg for å hente brillene sine, mens Elias fortsatt hadde gått nok syn til å unngå det. Akkurat det var Bruce virkelig imponert over. Så har da Bruce også sjøl valgt å fortsette med sitt uten å skjele til alder.

Jeg tenkte, når vi etter en ganske drøy dag, sto ute på parkeringsplassen hos Record One, at dette hadde vært nok et møte og en reportasje for min del, men i det vi ristet labb og skulle kjøre hver til vårt, lurte Bruce på om jeg kunne tenke meg å ta meg en tur til Westviking Ranch for en middag en dag. Siden jeg skulle være i området i noen dager til så sa jeg jo med en gang ja til det. Jeg måtte skrive opp instruksjonene for hvilke veier jeg da måtte ta, og så var det bare å vente på en telefon fra Bruce, for han måtte høre med Bea, sin kone om når det kunne passe. Jeg kjørte tilbake til Ojai for å vente på et signal, og for å gå gjennom de egne notatene slik at jeg var en smule forberedt på neste omgang.

Telefonen kom, og de lurte på om jeg kunne komme innom for en middag den kommende helga. Det takket jeg ja til med en gang, og et par dager etterpå kjørte jeg opp framfor porten utenfor Westviking Ranch. Den dagen var mitt første møte med Bea, Bruces kone, og det ble et møte som virkelig satt spor!

Bea og Bruce har vært et par lenger enn de fleste vil oppleve i denne verden. Offisielt var de et par i slutten av tenårene, men Bruce ynder å fortelle at den første gangen de møttes var når han var en baby på bare noen få måneder, og mens Bea fortsatt var i sin mors liv. De respektive mødrene møttes ved en anledning på et tilstelning i Minneapolis. Bea ble født i november 1934 mens Bruce kom til verden i april det samme året. Det var ikke vanskelig å merke at det de hadde gående mellom seg var noe som var meget spesielt, og som dessverre blir for få til gode i dagens verden. Det var det første inntrykket, og det har jo ikke akkurat avtatt under de årene som har gått. De utfyller hverandre på et utrolig vis. Bruce er den mer private på mange måter, mens Bea er den som tar i mot alle og sørger for at de føler seg både godt til rette og veldig velkomne.

Etter at den første introduksjonen var gjort bar det ut på tur rundt på eiendommen deres, inkludert en liten runde i en appelsinlund i naboskapet. Det var Bruce bak rattet på deres golfbil, med meg på setet ved siden av, skjønt det var jo ikke helt enkelt det heller da, for med på turen var også Max. Max var en relativt omfattende hund av rasen Grand Danois, og han var i tillegg blitt en ganske så gammel hund når jeg traff han først. Det bidro jo til at han både tok litt plass, og at han også beveget seg litt ekstra klumsete rundt for å kreve sin plass. Ved en anledning, ute blant appelsintrærne, ramlet han av vogna, og han ble litt satt ut sånn med en gang slik at man måtte gi han litt bistand for å komme opp i vogna igjen. Dette var den samme Max som Bruce i sin tid forsøkte å få til å gjøre ulvehyl på Michael Jacksons ”Thriller”, men for en så stor, men dog så fredelig hund som Max var ikke det mulig i det hele tatt – uansett hva de forsøkte å friste med.

Inne på gården fikk jeg jo også et godt inntrykk av hvor viktig dyr var for dem. Det var høner og en del andre fuglearter i noen romslige bur opp i bakken bak huset. Der hadde de også sine fire hester, og en hel del katter. Kattene var det mange av, og alle hadde enten kommet til gården av seg sjøl eller blitt fraktet dit av noen som visste at Bea tok seg av dem. På det meste var det en del flere enn tjue stykker av dem, og de hadde en standard rundt seg som nok også katter må ha visst å sette pris på. Jeg har blitt kjent med en hel del av dem under de årene som har gått etter 1989, for alle har vært med Bea og Bruce til de stedene de flyttet videre til etter hvert.

Det dro opp til middag i det vi kom inn i huset igjen, men før måltidet fikk jeg en liten tur av huset med det hjørnet hvor Bruce hadde sitt eget lille studiohjørne. Han var i ferd med å sette opp et noe mer omfattende rom bak huset, men det var ennå litt tid unna. Han var såpass mye tid i de store studioene at han ikke hadde behov for noe slikt hjemme hos seg sjøl, men opp gjennom årenes løp har jo dette også utviklet seg en smule da, og det var når han flyttet til Ocala i Florida ved inngangen på dette årtusenet at han virkelig fikk satt et studio sammen som han kunne bruke til det meste.

Men, det var tid for middag, og det ble mitt første av etter hvert mange møter med Beas kjøkken. Retten som ble servert denne første gangen var en svensk rett, Jönsons Frästälse, noe jeg fram til da aldri hadde smakt. Bea hadde gjort en variant av den som var meget smakfull, og at det var godt er jo bare forbokstaven. Jeg satt rett ved siden av Bruce, og når jeg hadde tømt tallerkenen en gang lurte han på om jeg ville ha mer. Det endte opp med at jeg la innpå tre porsjoner av den retten. Det var nesten så man fikk inntrykk av at flyet skjente litt på veien hjem til Norge igjen noen dager etterpå. Og for min del ble jo ikke dette det første og eneste møtet med Beas kjøkken, og alt annet assosiert med Bea. Det var jo ikke noe jeg visste der og da, men opp gjennom de årene som har gått siden har man vært en del av mye som har dreid seg rundt Bea og Bruce, og – hvilken tur det har vært!