Tar en tur gjennom noen utstillere denne gangen også. Det er tre høyst ulike produsenter av utstyr for musikere og studioer. Felles for alle disse firmaene er at de representerer en hel del historie, men hvor et par av dem er relativt ferske i markedet – med de representerer en svært lang historie og en mengde erfaringer på hvert sitt felt. Og igjen, om dette er interessant å følge – så gjør nettopp det! Da har dere en garanti for å få beskjed om nye innlegg etter hvert som de dukker opp.

Turner Guitars er firmaet til Rick Turner. I dag er det lokalisert i Santa Cruz i California, noe det firmaet har vært i en god del år nå. Der har han utviklet og bygd en rekke ulike gitarmodeller, basser og ukuleler, alt sammen preget av de ideene som hele tida har vært sentrale for hans del. Vi snakker om en relativt liten bedrift med en begrenset produksjon. Det siste året har han i tillegg hatt en omfattende omorganisering av hele operasjonen, med det som resultat at han har fått inn og utviklet en stab som nå ser ut til å bidra svært godt når det gjelder instrumentene som kommer ut av Turner Guitars.

Jeg ble først kjent med Rick Turner under hans periode hos Westwood Music, nettopp Westwood i Los Angeles, hvor han hadde sitt eget verksted for service og reparasjon i butikken til Fred Walecki. Dette tilbake til starten av nittitallet, og Rick Turner ga meg det beste av sin egen historie fram til det tidspunktet i hans liv. Og at Rick Turner har fått med seg en hel del er det helt klart ingen tvil om. Han startet ut på østkysten for egen del, hvor han blant annet spilte med i et band som hadde litt moment en periode. Autosalvage var navnet på den gruppa, og for de som måtte være interessert i litt historie finnes et album med dem på Apples iTunes blant annet. Tittelen er «Psychedelic Essentials.» Det var når han flyttet over til vestkysten og San Francisco at ting for alvor begynte å ta fart for hans del. Det kom ikke minst som et resultat av gruppene Grateful Dead og Jefferson Airplane, som begge inneholdt en hel del musikere som var på jakt etter det neste store når det gjaldt instrumenter og utstyr.

Noe av det mer omfattende som raskt dukket som et behov i forlengelsen av konserter som begynte å inkludere et mer og mer omfattende publikum, samt et ønske om å gjøre opplevelsen så bra som overhodet mulig for publikum. Ut av dette vokste det som i sin tid fikk betegnelsen «Wall of Sound», og det var vitterlig hva det også var. Hvert enkelt instrument og vokal fikk sin egen høyttalerflate og forsterkere for å drive fram lyden. Det var Grateful Dead som var den fremste eksponenten for denne utviklinga, og det oppsettet de etter hvert begynte å dra med seg på veien ble temmelig omfattende. Det var bokstavelig talt en komplett vegg bak bandet der de sto på scenen. Instrumentene var jo greit nok siden de gikk på linjer over til anlegget, men vokalene bød jo på litt andre utfordringer. Det er lett å forestille seg hva man ville få av problemer når det gjaldt feedback med en slikt system. Dette ble fikset ved at man benyttet to mikrofoner der hvor de ble anvendt, og så ble disse koblet i motfase med hverandre. Resultatet var at publikum fikk den opplevelsen de ønsket. Mye av dette var eksperimenter som raskt førte til andre løsninger, hvor ikke minst John Meyer og hans Mayer Sound Labs ble toneavgivende. De som hadde stått bak Wall of Sound fortatte videre med Alembic, som da ble konvertert til et rent instrumentfirma, hvor ikke minst de gikk hen og revolusjonerte den elektriske bassgitaren gjennom et meget tett samarbeid mellom Rick Turner og Ron Wickersham. Det firmaet ble etablert i en liten by like nord om San Francisco, Santa Rosa, og der var Rick Turner til ting tok en sving til feil side for hans del. Det var etter den tida at han begynte å ta opp instrumentbygging under sitt eget navn, samt som sagt også en hel del reparasjoner, service og restaureringer. Han var også engasjert i en hel del utvikling av produkter for ulike sentrale firmaer i musikkindustrien underveis. Det var først når han slo seg ned i Santa Cruz ar han for alvor begynte å konsentrere om sine egne designer hele veien.

Dette året kom han til NAMM med en nyhet som strengt tatt ikke var noen nyhet. Det han hadde gjort var å produsere en begrenser serie med sin Model 1 gitar, og det spesielle med denne versjonen av denne modellen var at det var en kopi av den modellen han hadde utviklet for Lindsey Buckingham under hans tid i Fleetwood Mac. Alle disse var allerede solgt, så i den grad Rick tok ordre i forbindelse med dette årets NAMM så var det for andre modeller av Model 1, som sjølsagt vil bli produsert av han så lenge det er kraft i han virker det som. Samt en hel del andre modeller som han også gjør, og en serie med meget fine ukuleler – når han har tid og anledning til det. Model 1 er en gitar som bærer preg av enkelhet når det gjelder konstruksjonen, og hvor alle detaljer er med på å forsterke det han gjerne vil at dette instrumentet først og fremst skal gjøre, nemlig å spille best mulig og med den beste tonen det er mulig å oppnå. Det er lite på det instrumentet som ikke er gjort i verkstedet til Rick Turner, inkludert humbuckerpickupen som sitter sentralt plassert på gitaren. Den kan roteres om sin egen akse slik at man kan finne den posisjonen som passer en best, i tillegg til at den har en coil-tap svitsj via potten. I tillegg har gitaren også aktiv elektronikk ombord, D-Tar med 18 volts forsyning og Turner Parametric EQ. For å få et innstrykk av av gitaren så finnes det en del videoer på sidene til Turner Guitars – http://rickturnerguitars.com/ – på Nettet, så det er bare å sjekke dette ut, om man skulle være litt nysgjerrrig.

Ocean Way er et navn som et godt kjent i den profesjonelle lydindustrien, Det hele har opphav i et studio under det navnet, og innehaver er Allen Sides, hvor han ikke bare har vært eieren hele tida men også en av de sentrale lydteknikerne og av og til produsent. Han har i sannhet satt sitt merke i den industrien på alle mulige måter gjennom det arbeidet han har gjort på det feltet. Han er også eier av en del flere studioer, blant annet Record One på Ventura Boulevard, hvor ikke minst Bruce Swedien har brukt en hel del tid med både Michael Jackson og Quincy Jones på deres ulike prosjekter. Han er en person med en svært raffinert smak for det meste, og ikke minst når det gjelder lyd, noe som bringer oss fram til dagens innslag.

For til NAMM kom Allen Sides med sine nye monitorsystemer for studioer, noe han mer enn gjerne ville vise fram til de som måtte komme forbi, og med 7.000 watt til hver side sparte han heller ikke på effekten når anledningen bød seg. Det gjorde den tydeligvis både titt og ofte, for akkurat dette var noe som kunne høres over hele den delen av hallen hvor han befant seg. Adressen er https://oceanwayaudio.com/ for de som måtte være nysgjerrig på nettopp hva det er han kan tilby når det gjelder løsninger i forbindelse med monitorer. Allen Sides representerer en smått ufattelig erfaring når det gjelder studioarbeid, og disse systemene representerer det ypperste av det han er i stand til å sette sammen på dagens marked. Det i seg sjøl sier en hel del.

Noen er kanskje i stand til å huske Synclavier, et digitalt instrument som dukket opp rundt 1980, og som fant sin plass blant noen av de toneangivende musikerne og artistene i den tida. Synclavier gikk gjennom noen generasjoner fra den kom til den forsvant ut fra markedet igjen. Det var New England Digital som sto bak produktet, og det firmanavnet ble etter hvert overtatt av Fostex, hvor det gikk mer eller mindre i oppløsning, skilt som det var fra alt det som representerte kunnskapen innenfor alt som hadde med Synclavier å gjøre. Synclavier kom rett ut av et ganske tungt forskningsmiljø, og den store fordelen de hadde var den kunnskapen de kunne ta i bruk og det miljøet de kunne utvikle alt dette på. Det hele startet på basis av maskiner som kom fra Digital Corporation i sin tid. Senere ble det hele ført over til Apples maskiner og tatt videre derfra. FM-syntese var det sentrale de kunne tilby, og de var også tidlig ute med sampling av rimelig høy kvalitet. De valgte å gå for 16 bit med en gang der hvor Fairlight CMI gikk for 8 bit. Det ga det hele litt større klarhet og fidelitet om man vil, mens Fairlight passet litt mer inn i et mer rockete lydbilde. De var også tidlig ute med notasjonsprogramvare, noe som ikke minst ble flittig brukt av Frank Zappa. Han brukte også sin Synclavier for å spille gjennom en del passasjer som noen av musikerne hadde litt problemer med å telle til sånn med en gang. Kan huske en samtale jeg hadde med Donald og Walt Fowler i Oslo i forbindelse med den siste turneen til Frank Zappa. Da hadde slitt litt under innøving av en del av et stykke. De hadde ingen problemer med å lese det hele rett av arket, men det å få rytmen til å sitte var en helt annen affære. Frank Zappa gikk da over til Synclavieren og lot den spille av musikken en gang. Når han så neste gang løftet taktstokken satt det hele umiddelbart. Dette var jo et system som gjerne kostet 200.000 US dollar i sin tid, og det er noen år siden nå.

Akkurat nå er alternativene litt annerledes. Går du til sidene til Synclavier https://www.synclavier.com/ så vil du kunne finne fram til de ulike variantene som i dag tilbys av Synclavier. Nytt i år var to varianter for Apples iOs, en Pocket-versjon som kommer til det nette pris av ingenting, men med den begrensningen at den kun virker på iPhone. De neste versjonen er for iPad og den kalles Synclavier Go. Den koster 20 US dollar, og da får du i realiteten mye av det samme som en fullvoksen Synclavier var i stand til å levere. Pocket kommer med 64 ulike klassiske Synclavierlyder, mens Go har mer enn tusen lyder ombord. Alt dette med en multi-layered effektmaskin. De er MIDI og Audiobus kompatible. Har en additiv syntesemaskin og er optimalisert for iOS 9 og videre. Så om du har et ønske om å ta en tur langs den veien som Synclavier kan tilby så gis det en mulighet i dag, og det er en mulighet som helt klart ikke sprenger banken.