Tar en liten tur til siden denne dagen, for en presentere en musiker. Innholdet er hentet fra et intervju som ble gjennomført i forbindelse med Warwick Bass Camp i 2016, og det er en del av en ebok som også inneholder en del andre bassister også. Pluss en del annet materiale for de som måtte finne det interessant, og som har et Appleprodukt som er i stand til å lese innholdet. Nå, når jeg har tid og anledning til det, vil boka endelig bli avsluttet, og i enden vil jeg også gjøre den tilgjengelig som PDF, slik at alle kan ha tilgang på den. Sjølsagt kostnadsfritt, med en stor takk til Framus & Warwick i Markneukirchen i Tyskland. Om dere finner denne plassen interessant må dere huske på å melde dere på som følgere slik at dere automatisk får påminnelser når ytterligere innlegg dukker opp.

Angeline Saris er født og vokste opp i området rundt San Francisco, og all den musikken som til enhver tid har vært en sentral del av den byens liv. Musikken har alltid vært en del av hennes liv, og etter hvert også en meget viktig del av livet hennes – musikken har i realiteten blitt livet hennes. Musikk var ikke en del av livet til foreldrene hennes, så den kom til henne på et helt annet vis, men ble etter hvert såpass massiv at den ble en kraft det ikke var mulig å stå i mot. Det var ikke så mye slik at hun valgte musikken som at musikken valgte henne, og når det valget først traff har hun fått en hel del interessant ut av det for egen del. Det følgende er resultatet av det intervjuet man fikk med henne i forbindelse med Warwick Bass Camp 2016.

Hun er en del av en krets som har vokst ganske solid under de siste årene. Jentene som tar opp bass som sitt instrument. Den første som virkelig kom opp i så måte var Carol Kaye, men hun var temmelig alene på topp i sin tid – dessuten var hun ikke akkurat så voldsomt synlig heller siden hun stort sett gjorde sine spilleoppdrag i studioene i Los Angeles (til gjengjeld var hun med på omtrent alt av sentrale innspillinger gjennom sekstitallet som del av The Wrecking Crew). I dag er det en hel del flere som holder den lave enden i musikken, og det på et meget overbevisende vis, som også deler den egenskapen at de er kvinner. Esmeralda Spalding gjorde det svært så tydelig, noe vi også merket siden hun var en del av den fredskonserten som ble arrangert når Barack Obama mottok den – etter hans ønske. Warwick Bass Camp har vært en meget fin anledning til å treffe en god del flere. I 2015 hadde de med, som professorer Divinity Roxx og Rhonda Smith, og der dukket også Nik West opp som en av gjestene. Felles for alle disse er at det faktum at de kan spille best med de beste – og det er da også nettopp hva de gjør!

Det bør nok også nevnes at en artist som virkelig har vært aktiv når det gjelder å bringe kvinnelige musikere til fronten var Prince, og de var ikke få som kom gjennom hans band – på ulike instrumenter – som fikk posisjonert seg sjøl på et meget solid vis gjennom den eksponeringen han var i stand til å gi dem. Prince holdt ingenting tilbake for å gi disse det rommet som var påkrevd for at det skulle skje, og han fikk jo utrolig mye tilbake for det for egen del også. Ikke minst var det en hel del kvinnelige bassister som kom opp gjennom de ulike bandene han satt sammen. En av disse var også den danske bassisten Ida Kristine Nielsen, som er vel verdt å få med seg for de med interesse av både bass og musikk.

Karrieremessig hadde hun dog noe helt annet lagt opp for sin egen del, noe som førte til at hun begynte å studere jus. Hun gjennomførte det grunnleggende, og etter de studiene gikk hun ut i praksis i et advokatfirma. Hun hadde i utgangspunktet valgt jus fordi hun ville gjøre en innsats i forhold til hva som var rett og hva som var galt – hun var overbevist om at hun kunne være med på å gjøre en forskjell når det gjaldt akkurat det. Det var noe som ikke varte lenge, for under de to årene hun jobbet for dette advokatfirmaet forsvant hele illusjonen for hennes del. Og hun valgte å hoppe ut av det hele.

Før hun kom så langt, og det var mens hun studerte, hadde hun kommet hjem til hybelen en kveld. Der hadde hun plukket opp bassgitaren, og så ble hun sittende der og spille. Været var, når hun startet opp, svært grått og ikke noe mindre trist, men etter en stund klarnet det opp og sola skinte ned på henne der hun satt med bassen. For henne var dette hennes første oppvåkning, og hun fikk en alvorlig følelse av at musikken var noe mer for henne enn bare en hobby eller en sidebeskjeftigelse. Det var noe med det øyeblikket som fortalte henne noe meget klart. Hun valgte å se bort fra det der og da, og heller fortsette å jobbe med sin karriere innenfor jussen. Den åpenbaringen kom tilbake til henne etter at par år i det nevnte advokatfirmaet, og da var det ingen vei utenom – det var musikken som var ment for hennes liv. Det var da også hva hun har valgt, og det har helt klart ikke vært noe dårlig valg for hennes del.

Hun har havnet i godt selskap for egen del, og med noen utfordringer som helt klart har utviklet henne hele veien. Det gjelder ikke minst for det samarbeidet hun har hatt med Narada Michael Walden, hvor den musikken hun har vært med på å framføre har vært hentet fra hele hans katalog – en katalog som er meget omfattende. De har blant annet gjort et album med nyinnspillinger av noe av det han gjorde sammen med Mahavishnu Orchestra i sin tid. Så var han jo også med Jeff Beck en periode (og faktisk også tilbake med han dette året). Det er også materiale fra hans noe mer discoinfiserte periode, så totalt sett snakker vi om en hel del solide utfordringer i den forbindelsen. En ting, mente Angeline Saris, er hva gitaristen hans må gjøre i den forbindelsen, for det er noen solide navn som skal følges opp i den sammenhengen – når man tenker på hva John McLaughlin og Jeff Beck er i stand til å gjøre. Det samme gjelder jo også for bassen, for det gikk jo med en hel del talent når alt dette i sin tid ble spilt inn sjølsagt.

Før hun kom så langt, og hun hadde gjort seg ferdig med advokatfirmaet, bestemte hun seg for å flytte til Los Angeles i et forsøk på å havne litt mer midt i sentrum av alt som foregikk. En dag valgt hun å ta en tur innom MIT (Musicians Institute of Technology) rett ned fra den sentrale delen av Hollywood Boulevard. De hadde en åpen dag hvor alt de drev med ble presentert for publikum. Alt det som ble vist fram var nettopp hva Angeline Saris da drømte om å få vite en hel del mer om, og alt dersom det var mulig, og noen av de mulighetene som ble presentert for henne den dagen ønsket hun av hele sitt liv å kunne ta del i. Problemet var at det ville koste en hel del penger å melde seg på noen av de kursene som ble tilbudt på MIT. Det ble arrangert en utlodding den dagen på MIT, noe hun hadde de høyeste forhåpningene til, men navnet hennes dukket ikke opp. Hun kan huske at hun gråt i bilen når hun kjørte hjem den kvelden. Det var som om en drøm fullstendig brast for hennes del den dagen.

I stedet valgte hun å bite tennene sammen, for dette var noe hun skulle lykkes med. Hun bestemte seg for å flytte tilbake til San Francisco for å spare opp penger slik at hun kunne komme i gang med den undervisningen for sin egen del. Det var å finne en jobb som betalte, og det å bo hjemme hos moren hennes slik at utgiftene kunne holdes nede på et minimum. Hun tok alle de spilleoppdragene hun kunne få, og før hun visste ordet av det begynte det hele å ta av for hennes del. Oppdragene begynte å dukke opp, og de gjorde det mulig å gjøre musikken til det hun mer ville at den skulle være – nemlig livet hennes.

Nå gikk det ikke helt etter planen for hennes del, for riktignok fikk hun noe å gjøre som ga litt inntekter, og noe fikk hun jo spart, men når så til slutt snudde seg rundt var hun så solid engasjert i musikken i San Francisco og området rundt at det ikke hadde mye hensikt lenger. Hun hadde dessuten under den tida aktivt jobber med alle sider ved musikken, noe som jo også sørget for at hun fikk mer av det formelle på plass for egen del. Når en ser med hvem hun nå spiller sammen med, og for, så forstår man jo at hun har gjort en hel del riktig for egen del. Når man så også får anledning til å både høre henne og samtale med henne på kloss hold som ramler en hel del flere klosser på plass med en gang. Det var den dagen hun bestemte seg for å gå til det hun mer enn noe annet hadde lyst til å jobbe med under resten av sitt liv at ting for alvor begynte å komme på plass, og da fortsatt hun bare videre langs den veien. Hun befant seg i et område av USA hvor det allerede var en hel del musikk, og også en lang historie når det gjaldt akkurat det. Og det var det miljøet Angeline Saris kom seg inn i relativt raskt.